WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Utvikling av bydelen Sjetnemarka, boligbygging i 1960 og 70-åra
Utvikling av bydelen, boligbygging i 1960 og 70-åra er en artikkel skrevet av Tor Simonsen i boka Sjetnemarka- bygda i by´n.
1. januar 1964 ble en merkedag for Sjetnemarka og Tiller kommune. Fra denne dagen tilhørte Tiller Trondheim kommune. Nå startet en ny tidsepoke for bygda vår, og hvor området skiftet karakter fra landbruk til en ny bydel gjennom en omfattende boligutbygging av eneboliger, tomannsboliger og rekkehus.
Innledningen til denne boligutbyggingen startet imidlertid allerede høsten 1962 ved at det ble dannet et Interessentselskap for tomteervervelse under betegnelsen "Skjetneryggen Interessentselskap", hvor en gruppe vitenskapelige tjenestemenn ved N.T.H., var blitt tilbudt et område på ca. 50 dekar, som ligger i Tiller kommune mellom den nye riksvei 50 og Leirfossen. Tomtene lå i det vesentlige på dyrket mark og var en del av et større område som var under regulering av Tiller kommune for boligutbygging. Dette skulle bli det nye Sjetnemarka.
Initiativtakeren og pådriveren til dette prosjektet var lab.ing. Åge Solbakken ved N.T.H. Han fikk 30. september 1963 gjort avtale med eierne og med Tiller kommune om kjøp av ca. 40 dekar av eiendommen "Grønning" og ca. 15 dekar av "Skjetneryggen søndre". Forslag til reguleringsplan for det aktuelle området ble utarbeidet. Det dekket nåværende Granhaugan og deler av Egganvegen, og omfattet totalt 41 eneboliger. Tomtene merket 1–33 samt A1 og A8 inngikk som deltakere i interesseselskapet "Skjetneryggen", mens de øvrige tomtene A2– A7 etter hvert ble disponert av Trondheim kommune. Byggetillatelser for det aktuelle området ble gitt av Tiller kommune før utgangen av 1963, og våren 1964 startet de første byggearbeidene. Innflytting av de enkelte eneboligene skjedde i løpet av de nærmeste to årene.
Et særdeles aktivt styre (som besto av Åge Solbakken, formann; Bjørn Jensen, kasserer; Kjell Eimhjellen, formann i kontrollutvalget; og med Torstein Nygård, og Erling Agnar Østerbø, som teknisk utvalg;) utarbeidet interessentselskapets vedtekter. Medlemmene var bl.a. forpliktet til å legge frem sine hus- og hageplaner for kontrollutvalget, som ut fra regler vedtatt av interessentselskapet, hadde rådgivende myndighet med hensyn til takvinkel, fargevalg, gjerdehøyder, hage-utforming av tomtene etc. Videre ble styret gitt fullmakt til å konsultere en hagearkitekt med henblikk på å få den best mulige hagearkitekt-toniske utformingen av Skjetneryggen med hensyn til beplantning av større trær, hvilket faktisk også ble utført som vist på figur.
Første reguleringsplan for Sjetnemarka ble utarbeidet av Tiller kommune før kommunesammenslutningen. Planen som omfattet nordre del av Sjetnehaugene ble stadfestet 11. desember 1963. Det var en egen adkomstveg inn i området fra krysset ved Tonstad. Arkitekt Ragnar Engh, som hadde utarbeidet planen, laget også et forslag til reguleringsplan for søndre del av Skjetnehaugene, men i mellomtiden kom kommunesammenslutningen, og planen ble inntil videre stilt i bero.
I forbindelse med generalplanen ble det på samme tid arbeidet med et hovedsystem for trafikkårene innen dette byområdet. Generalplankonsulentens prinsippforslag fra 1965 ble vedtatt av bystyret 30. juni 1966. Planen, som innbefattet et avlastningssenter med tilhørende boligkonsentrasjoner i Heimdalsområdet, dessuten et hovedvegtrafikksystem med en hovedsamleveg gjennom Sjetnemarka. Denne vegen skulle over det sydligste partiet forbinde de tidligere Strindaområdene med arealene på Flatåsen, Kolstad og Huseby.
Byplankontoret innarbeidet nå denne forbindelsesveien og de nødvendige endringene av de nærmeste tomtearealene i arkitekt Enghs plan for «Søndre del av Sjetnehaugene». Denne vegen hadde nå samme trasé som den endelige generalplans "Ytre Ringveg".
På dette grunnlag ble det utarbeidet en revidert reguleringsplan for søndre del av Sjetnehaugan med fire-felts motorveg gjennom området, overensstemmende med generalplankonsulentens prinsippforslag. Planen som ble stadfestet 11.august 1966, førte etter hvert til en relativt aktiv og kraftig beboeraksjon som er omtalt i artikkelen: Kampen mot Ytre Ringveg.
I denne perioden hadde Trondheim kommune startet med forberedelsene til utbygging av Sjetnemarka, og allerede i 1964 var de første grunnervervelsene vedtatt. I første omgang omfattet dette åtte eiendommer på til sammen 504 dekar, til en pris av 1,8 millioner kroner. Resten av området ble kjøpt inn etter hvert og omfattet i det vesentlige mindre småbruks-eiendommer, hvor eieren i tillegg til bruket, også drev med andre næringer.
Etter hvert som bebyggelsen på Sjetneryggen begynte å ta form økte imidlertid interessen for de kommunalt utlagte tomtene, og i løpet av 1968 startet utbyggingen for fullt. Etter behandling i boligrådet og endelig behandling og vedtak i Trondheim formannskap 7. juli 1966, ble de aktuelle tomtene lagt ut for salg. Ved kunngjøringen ble følgende tall oppgitt: Ca. 100 leiligheter i rekkehus og ca. 480 leiligheter i vertikale to-manns boliger.
Senere ble disse tallene i stor grad opp-justert, samtidig som tillatelser til bygging av en del eneboliger også ble gitt.
Selvbyggere i Sjetnehaugen. De fleste bygde sjøl. Foto: Jon Haugen.
Til å begynne med var det svært mange tomtesøkere som takket nei til et så bortgjemt byggeområde som Sjetnemarka. Mindre enn 250 mennesker bodde her i landlige omgivelser, hvor et ti-talls bondegårder, noen småhus, et gammelhjem og dessuten oksestasjonen «Hallsteingård» var det som fantes av bebyggelse. Resten var store, åpne områder hvor kyrne gikk og beitet. Et tydelig landemerke i bygda var Storhaugen, hvor det på toppen var en enorm utsikt. Under krigen ble dette området bl.a. benyttet av tyskerne på grunn av overblikket man fikk her oppe. Nede ved Nidelva lå Øvre Leirfoss kraftstasjon og i tilknytning til denne fantes noen boliger beregnet på E-verk ansatte. Før utbyggingen av Sjetnemarka kom i gang var det bussforbindelse med endestasjon ved Øvre Leirfoss.
Fremdeles ledige tomter. Foto: Jon Haugen.
En eneste veg førte inn og ut av området og bussforbindelsen var heller skral. Skulle man ta buss inn til sentrum av Trondheim, måtte man opp til Tonstad-krysset ved riksveg 50 (E-6), og det fantes hverken skole, butikk eller postkontor i området. Beboerne gikk som regel de ca. 4 kilometrene til Heimdal for å handle, og de få barna som bodde her, ble kjørt til Breidablikk skole med en minibuss.
De fleste sjetnemarkingene var selvbyggere og husene ble til ved lange økter i helgene og på hardt kveldsarbeid. Utallige arbeidstimer ble brukt til støping av grunnmur og reising av hus. Privat selvbygging kombinert med husbankfinansiering var stort sett oppskriften for fremveksten i Sjetnemarka, som ble et av de desidert største småhus-områdene bygget under kommunalt overoppsyn etter prinsippet "tett og lav bebyggelse".
Med en tomtepris på ca. 5 kr. pr. m² og et husareal på 80-90 m² klarte faktisk de første boligbyggerne å sette opp sine hus for 80-90.000,- kroner i 1966. Med utgangspunkt i dagens priser kan man vel si at disse utbyggerne kom ganske rimelig fra det. Den gjennomsnittlige tomtestørrelsen var på ca. 1 dekar, men svært mange av tomtene ble senere spesielt godt utnyttet ved at to og to selvbyggere gikk sammen og satte sine hus tett inntil hverandre med garasjer imellom.
I tillegg til majoriteten av privat oppførte boliger, sto den kommunale byggekomitè for bygging av et mindre rekkehusområde og tre terrassehus, samtidig som to private borettslag (Posten og Jernbanen) oppførte en del rekkehus og tomannsboliger.
På slutten av 1960-tallet fikk bydelen sin første matvarebutikk, en avdeling under Heimdal Samvirkelag, som åpnet sine dører 1. juli 1969 i Parallellen, nær den fremtidige barneskolen. Den gang hadde butikken fire ansatte og åpningstider mellom kl. 9 og 17 på hverdager og fra 9 til 15 på lørdager. Hver fredag kunne kundene ringe inn sine bestillinger, og varene ble levert til den enkelte husstand. Etter en tid ble butikken en del av Trondheim Samvirkelag, og fikk navnet "Trondos Avd. 44. Sjetnemarka".
I 1973 kom det i tillegg en matvarebutikk på hjørnet av Egganvegen og Granhaugan. Denne tilhørte butikk-kjeden KBS, som var utviklet av kjøpmennene Kjerringvåg, Bringedal og Sjømol, og som etter en del år ble overtatt av ICA-konsernet.
Tomannsboliger i enden av Parallellen. Foto: Jon Haugen.
Sjetnemarka ble over tid et relativt tettbebygd område hvor Trondheim kommune etter hvert presset inn et maksimum av boliger. Som tidligere omtalt var det i reguleringsplanen som Tiller Kommune utarbeidet i 1963, tegnet inn langt færre hus. Tiller kommune ønsket å legge ut området til store frittliggende eneboliger (ref. Skjetneryggen) for å trekke til seg gode skatteytere. Da kommunesammenslåingen kom, og Trondheim kommune overtok området, gjorde et annet syn seg gjeldende. Kommunen hadde lange lister med tomtesøkere, og man fulgte den politikk å skaffe plass til flest mulig på det aktuelle boligarealet. I stedet for å omregulere, beholdt kommunen den gamle reguleringsplanen, men delte ut enkelttomter til to søkere slik at man fikk plass til dobbelt så mange boliger i visse tilfeller.
Grunnen i Sjetnemarka varierer sterkt i de ulike deler av området. Den består normalt av blåleire eller kvikkleire, og dette førte til ulike problemer og ekstra kostnader. Mye arbeid måtte ofte til for å få et godt nok fundament der det fantes kvikkleire, mens blåleiren i enkelte tilfeller krevde sprengning av tomtegrunnen. Utrolig nok ble det imidlertid i løpet av få år skapt en serie av særdeles flotte hager med busker og trær på denne leirgrunnen.
Høsten 1972 hadde Adresseavisen en avisartikkel med overskriften «Sjetnemarka-Nybyggergrenda hvor folk trives», skrevet av Gerd Isern, hvor hun bl.a. registrerte følgende: "Sjetnemarka har i løpet av 8 år blitt en liten by. Ved folketellingen i september 1972 bodde det nemlig 3151 mennesker her. Tett i tett ligger en- og tomannsboliger og noen få rekkehus strødd utover jordene som i starten var fulle av markblomster og ville bringebærkjerr. To matvaresentre er dukket opp, postkontor er kommet på plass og midt i bygda ligger den nye skolebygningen - Sjetne Skole – som et samlingspunkt. Veier er bygget. De har fått navn etter gamle Tiller-byggere: Karl Schjetnans vei og Haldor Flatens vei for å nevne noen".
Sjetnemarka år 2000.