WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Øvre Leirfoss i Nidelva

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk
Flyfoto av Øvre Leirfoss kraftstasjon fra sommeren 1949.

Øvre Leirfoss er en artikkel skrevet av Per Helmersen i boka Sjetnemarka- bygda i by´n.

Øvre Leirfoss før utbygging. Postkort fra ca 1900.

Øvre Leirfoss før utbygging. Postkort fra ca 1900.

Kraftstasjon og demning:

«Det private Trondhjems elektriske Lyscompagnie» søkte i 1886 kommunen om konsesjon for strømleveranse fra en sentralstasjon. Dette fikk stadsingeniør Dahl til å se på både konkurransesituasjonen vis-á-vis det kommunale gassverk, og på spørsmålet om ikke el-utbygging heller var en naturlig kommunal oppgave. I 1890–91 vurderte en kommunal komité utbygging av Ilabekken, uten at det ga resultater.

Kommunen kjøpte i 1895 rettigheter til Leirfossene i Nidelven, og oppnevnte året etter «Lerfosskomiteen» som avga innstilling i 1898. Komiteens fagkyndige medlem, Carl Schulz, påpekte at denne energikilde ville revolusjonere industrien, og han fikk tysk toppekspertise til å utarbeide prosjekter: Schuckert & Co i Nürnberg og Siemens & Halske i Berlin. Myrens mekaniske verksted i Kristiania ble engasjert for å utarbeide grunnlagsmateriale for de tyske selskapene. Bystyret vedtok 24. november 1898 utbygging av Øvre Leirfoss og elektrisk sporvei mellom Buran på Lademoen og Hjorten i Ila.

Og: Allerede 4. desember 1901 var første driftsdag for sporveien!!»

Fra Ivar E. Stav: «Industriarkitektur i Trondheim 1855–1925», hovedoppgave i kunsthistorie.

Byggetiden for demning og kraftstasjon var ikke lang. Det bekreftes ved rekke daterte bilder tatt under byggetiden. Bystyret vedtok 24. november 1898 utbygging av Øvre Lerfoss og elektrisk sporvei. Øvre Leirfoss ble valgt fordi den hadde størst fallhøyde, og kraftstasjonen ble lagt til vestre side av elva fordi en avtale med Tiller kommune ble vurdert som den mest gunstige økonomiske løsningen. Den knapt 30 år gamle arkitekten og kunstmaleren Gabriel Kielland fikk oppdraget med å tegne kraftstasjonen – og sammen med sin kompanjong Alf Hofflund de nødvendige e-verks- og sporveisbygningene inne i byen, fordelingstasjonen i Klæbuveien (Vollan), omformer-/kontorbygningen og sporvognshallen på Hospitalsløkkan.

Maskinhallen ble planlagt med fire aggregater. To maskiner ble installert før kraftverket ble satt i drift høsten 1901. Disse ble skiftet ut under den andre verdenskrig og erstattet med en større maskin. En tid ble de første to stående ute på plana foran stasjonen. Til stor glede for oss unger som fikk krype rundt inni maskinene.

I 1903 kom maskin nummer tre. Den var ikke stor, men seiglivet. På slutten sto den avstengt fra sin vannveg og var mest til pynt.

Den siste maskinen fra gammel tid, «Fireren», var noe større. Ikke mindre enn 2700 hk og kom i 1906. Det var den første maskinen en møtte på veg inn i stasjonen. Stor og skummel var den for mange besøkende som skulle opp til vakthavende som satt på «brettet». Brettet var et galleri med instrumenter og små brytere. Til å begynne med var det åpent mot maskinene, og bråket var formidabelt. Senere ble det innbygd, og bråket avtok. Bak brettet finner en alle koblingsbryterne og for krigstid: et bomberom. Vakthavende hadde telefonforbindelse med alle TEVs stasjoner og kontorer på egen linje. Sammen med seg på vakt, hadde maskinisten en maskinpasser. Hans oppgave var å kjenne på lagrene til maskinen for å eventuelt å hindre varmgang. Maskinpasserne var fra Sjetnemarka og noen av dem var gårdbrukere.

Men alt har sin tid. Rundt 2010 ble alle maskinene i den gamle hallen demontert og fjernet. I stedet kom en liten spansk maskin fra byen Pamplona i Nord-Spania (der de slipper okser ut i gatene). Denne maskinen skal sikre at elva har nok vann til fisken mellom Øvre og Nedre nå da det meste av vannet i dammen ovenfor stasjonen, slippes ned i et stort hull, seksti meter loddrett ned til den nye stasjonen, Nye Leirfossen kraftstasjon som har overtatt for «gamlingene» Øvre og Nedre.

Øvre Leirfoss med den nye kraftstasjonen. Postkort fra like etter åpningen i 1901

Øvre Leirfoss med den nye kraftstasjonen. Postkort fra like etter åpningen i 1901.

Men vi er ikke ferdig med Øvre Leirfoss kraftstasjon ennå. I 1920 ble stasjonen utvidet med et påbygg til den gamle stasjonen. Her kom maskin nummer 5, som var en sværing (4500 kW). Årsaken til utvidelsen lå i at det etter hvert ble mye disponibel vannkraft i Selbusjøen og i mindre omliggende sjøer i Selbu. I den senere tid kom to maskiner til i tilbygget. Et bilde av mannskapene fra utbyggingen i 1920, viser at mange var fra Skjetnemarka.

Tilbake til oppstarten. Året 1899 sluttet med stor isgang i elva. På bilder ser vi at flere meter høge isbarrierer, ligger over fossekanten. Dette måtte sprenges vekk før ledemurer og demning kunne bygges. På Tillersiden av fossen lå et møllehus. Det måtte vekk. Det samme på Strindasiden der det lå rester etter et stort sagbruk. Alt dette ble mer eller mindre ødelagt av flomvann etter Tillerraset ved gamle Tiller kirke og Tillergårdene i 1816.

Den første demningen over fossen var ikke rare greier. Men det måtte endres. Mer vann måtte samles opp. Den gamle overfallsdammen var utett og utidsmessig. En ny tett steindam ble bygd i 1904-5. På bilder fra mars 1905, ser vi at fossekanten har fått overbygg slik at steinsetting kan utføres. Her kom ei bru med treverk luker. To kraner som måtte jekkes ut over brua, løftet ei luke om gangen. Dette gikk seint og dagens svære luker kom for eventuelt å takle flodbølger. Begge fossene hadde tømmerrenner som TEV var forpliktet til å holde i stand. Ovenfor Øvre kunne en lenge se stolper i elva, der det lå lenser som styrte tømret inn mot tømmerrenna på Strindasiden.

Turistene fikk med Øvre Leirfoss kraftstasjon en ny attraksjon

Turistene fikk med kraftstasjonen en ny attraksjon. Utbyggingen endret lite på Leirfossens status som severdighet.

For å overføre den elektriske kraften til byen, ble det det første året bygd ei høyspentlinje over Leira Gods, Fossegrenda, Tempe og til Vollan i Høgskoleparken. Vollan var TEVs første fordelingsstasjon.

Men i 1905 ble linja som vi kjenner fra Sjetnemarka, med betongmaster, bygd frem til Steinberget. I tillegg ble kabler gravd ned i Leirfossvegen og mot byen.

På Tillersiden av elva ble det støpt murer for en inntaksdam og grunnmur for damhus. Her skulle turbinrørene støpes inn og et forholdsvis stort damhus komme. Det var rister foran turbinrørene for å hindre rusk og rask å komme inn i turbinene. Om vinteren var det ofte isgang eller sarr i vannet. Da ble mannskaper fra byens entreprenører hentet for med lange staker å skrape is av ristene. Da var damhuset en fin plass i kulden. Noe Nedre Leirfoss ikke hadde. Også ungene i bygda kom til nytte: Hjem for å hente aviser som mannskapene tok på seg under kjeledressen.

Under planleggingen ble det først forutsatt at stasjonsbygningen skulle inneholde leiligheter for betjeningen. Dette ble av sikkerhetshensyn ikke anbefalt. Derved ble dagens firemannsbolig og «Skansen» benyttet. I tillegg ble sagmesterens hus på Strindasiden ved sagbruket flyttet av maskinist Bernt Knudsen og flyttet over på Tillersiden under navnet Nordhaug og senere kjøpt av TEV.

Byggeleder for Øvre Leirfoss var først pensjonert stadsingeniør Carl Adolf Dahl. Senere ingeniør Worm Hirsch Darre-Jensen.

De første turbinene i Øvre Leirfoss kraftstasjon

På bildet fra 1901 sees de første to turbinene i Øvre Leirfoss kraftstasjon, merket 1 og 2. De var Francisturbiner bygd av det norske firma Kværner Brug, grunnlagt i 1853. Firmaet ble i årene frem til 1920 et spesialverksted for turbiner for senere å bli en verdensledende turbinprodusent.

Begge turbinene var på 1000 hk hver. De største som var laget av et norsk verksted den gang.

Francisturbiner er spesielt egnet ved lave fall og store vannmengder. I motsetning til Peltonturbiner som er beregnet på høye fall.

Øvre Leirfoss kraftverk ble bygd nettopp i en tid da turbinteknologien utviklet seg i rivende tempo.

Da det i 1903 ble satt inn en tredje Francisturbin (turbin nr. 3), fikk Kværner Brug igjen leveransen. Denne maskinen fikk en lang levetid. Faktisk til innpå 2000-tallet. Riktignok sto den med stengt vannveg på slutten. Men lell!

Selv husker jeg under krigen (2. verdenskrig) at nr. 1 og 2 ble demontert for å bli erstattet av en større maskin. 1 og 2 ble satt på plana utenfor stasjonen og var lenge en yndet lekeplass for oss ungene. Faktisk synes jeg det er stas å kunne si at jeg har vært inni TEVs første turbiner!


Strømmen fra de første maskinene ble levert til Trondheim by over ei luftlinje via Leira Gods, Fossegrenda og til Tempe. Videre derfra til Hospitalsløkkan og derfra spredd utover byen. I 1908 ble Vollan koblingstasjon i Høgskoleparken bygd, og den tok over for Hospitalsløkkan.

Da behovet for strøm i byen vokste, ble ei ny linje lagt fra Øvre over Sjetnemarka, Selsbakk, Byåsen og til Steinberget. Mange husker rekka med betongmaster over jordene våre. Disse ble demontert i 1970-åra. Jordkablene i Lerfossvegen tok også sin del av strømtransporten. For oss som brukte busstransport var kabelgraving langs vegen en prøvelse. Noen av disse kablene er stykkevis i bruk fremdeles.

Men transformator måtte til etter hvert. Ny linje til Stavne og videre i kabel til byen tok over.

Arbeiderne ved Øvre Leirfoss kraftstasjon under utvidelsen i 1919–20.

Arbeiderne ved Øvre Leirfoss kraftstasjon under utvidelsen i 1919–20.

Bildetekster:

Fridag for Leirfossarbeiderne under anleggsarbeidet i 1920

Fridag for Leirfossarbeiderne under anleggsarbeidet i 1920.



Kilder

Se også