WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Hallsteingård

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk

Hallsteingård er omtalt i en artikkel skrevet av Arnold Rimol i boka Sjetnemarka- bygda i by´n.

Hallsteingård ligger lengst mot nord av de fire eldste Sjetnangårdan. Den grenser i nord og øst til Nidelva, i sør og vest til Sjetnan øvre. Da Avlslaget for Rødt Trønderfe overtok eiendommen i 1958, ble våningshus og driftsbygning satt tett ved tunet til Hallsteingård vestre like sør for Storhaugen. Storhaugen ruver godt i terrenget på gården. Denne romslige leir- og morenehaugen hever seg 40 meter over tunet som ligger 95 m.o.h. Den minner oss om at her har veldige krefter flyttet leirmassene en gang i fjern fortid.

Arealet på gården danner et sammenhengende hele. Ser vi fra Storhaugen mot sør og vest, forstår vi av terrenget at all jorda til Hallsteingård ligger i et stort rasområde. I sør er det en ca. 70 meter bratt stigning til Sjetnan øvre. Vestover er terrenget mer småkupert med jordrygger og større og mindre hauger. I nordvest faller terrenget ca. 60 m bratt ned mot Nidelva. Så grovt sett kan vi si at jordvegen på Halsteingård ligger i nivå ca. 100 m.o.h.

Bonden på Hallsteingård var trolig selveier i vikingtida og de nærmeste par hundreårene. Siden kom gården, som de fleste i bygda, i fremmed eie, og oppsitterne ble leilendinger. På Sjetnegårdene var Skule Jarl eier, fram til han i 1225 overførte en gårdpart her til korsbrødrene i Domkirken inne i byen. I senmiddelalderen (1350-1537) kan vi regne med tre eiere av gårdene på Sjetnan; kronen (kongen/staten), erkebispestolen og kannikene ved Domkirken. Men det er uklart hvor mye hver av dem hadde. Så sent som i 1558 eide kannikene 2 spann 2 øre (i landskyldsverdi) i Sjetnan «syndste Gordhen» og «Nordre Setne». Her er det uklart hvilken «nordre Setne» det gjelder.

På begynnelsen av 1600-tallet var Hallsteingård delt mellom kongen med 1 spann 12 marklag og Bispestolen med 2 øre. I 1659 var kongens del pantsatt til den nederlandske pengemannen Selius Marselis. To år senere hadde denne pantsatt sin del til magister Søren Hansen i Trondheim. Magister Peder Schieldrup overtok denne delen i 1702 og satt med den til 1745. I 1746 kom kammerherre Stie Tønsberg Schøller inn som eier. Da han døde i 1769, overtok enka, den forfengelige og ærgjerrige geiheimrådinne Schøller. Hun ville overgå sin rivalinne fru Møllmann og bygde Stiftsgården i Trondheim.

Flere kjente størrelser ble eiere av Hallsteingård. I 1787 kjøpte general von Krogh eiendommen, sammen med Leira gods for 50.000 rdl. Landskylda da var da over 7 spann, og 13 husmannsplasser lå til godset.

Okser på jordet ved Hallsteingård.jpg

Okser på jordet. Foto: Aksel Winsnes.

Navnet på denne Sjetnegården og området rundt den har sin spesielle historie. På 1700 tallet lå den øde. I 1790 fikk Hallstein Olsen bygselseddel som bruker. Senere ble navnet hans knyttet til denne Sjetnegården. I 1828 kjøpte Thonning Owesen eiendommen og delte den opp i bare husmannsplasser. Mange av dem ble kalt Sjetnehaug og området Sjetnhaugan. Dette er et naturlig navn med alle haugene.

Skylda holdt seg meget stabil på Hallsteingård til 1838. Den var på 1 spann 2 øre 12 marklag i 1667. Og den endret seg ikke mens den lå ubebodd på 1700-tallet. Men i 1838 ble den omregnet til ny landskyld, 4 daler og 8 skilling. Dette var en forholdsvis lav skyld i forhold til de andre Sjetnegårdene. Grunnen kunne være at jorda ikke var holdt skikkelig i hevd. På tinget i 1790 bekreftet vitner at jorda var tørr og ufruktbar, og at dette var årsaken til at eieren, general von Krogh, hadde vanskeligheter med å få tak i noen som ville bygsle gården. Det var dessuten var høye skatter på gården i forhold til verdien. Skylda holdt seg på samme nivå i 1866, men i 1890 ble den satt ned. Dette var perioden mellom eieren Owesens død i 1881 og før ny eier kom på plass.

Fra 1830 var gården delt opp i mange plasser. Driften på plassene hadde trolig vært mindre god, og dette fikk også innvirkning på ny verdifastsetting av hele eiendommen. Dessuten spilte det inn at gården hadde mangelfull hamning og lite skog.

Tiendeopplysningene er mangelfulle på Hallsteingård. Eldste tall er fra 1615. Da leverte brukeren vel to og ei halv tønne. Det skulle tilsvare en avling på drøyt 25 tønner. I 1624 kom tienden opp i 4 tønner, og i 1630 5 tønner. Tre år senere ble det imidlertid bare betalt ei tønne i tiende fra gården. Ellers gir tiendelistene få tall på 1600-tallet og ingen på 1700 tallet.

Gården hadde forholdsvis få dyr i 1657 mot ellers i Tiller. Utover på 1700-tallet lå gården som nevnt uten egen bruker. I 1718 ble den hardt behandlet av Armfeldts soldater. Hele 13 hus oppbrent og de andre rasert. Dermed lå Hallsteingård uten bruker og uten hus.

Da general von Krogh ble eier fra 1787, kom driften i gang igjen. Det første han gjorde, var å klage på skatten. Dernest fikk han tak i bruker. Gjennom to rettssaker kommer det frem hvordan den innflytelsesrike og egenrådige generalen ordnet opp på Hallsteingård. Rettssakene foregikk på høsttinget i 1790 og på vintertinget i 1792. Det kom frem at «I al den tiid Widnerne kan mindes, har der paa Gaarden ingen Beboer været, men Gaarden derimot har vært brugt til underbrug». På høsttinget i 1790 fikk vi vite at det hadde ikke vært vanlig drift så lenge vitnene kunne minnes. Det var ingen kornavling, men 60-70 lass høy ble fraktet til byen i Schøllers tid og i de årene enkefru Schøller bygde Stiftsgården, som sto ferdig i 1778. Om den forfengelige geheimrådinne solgte høyet i Trondheim eller om hun trengte det til alle kjørehestene som fraktet materialer fra bygdene omkring til Nordens største trebygning, røper ikke kildene.

Tidligere ble oksene luftet.jpg

Tidligere ble oksene luftet. Foto: Aksel Winsnes.

Men det kom frem at «Vidnerne kan i al den Tiid de mindes ikke erindre at der paa denne Gaard, har været andre Huusbygninger en 2de Høe Lader». Det var hverken høy, korn eller hus igjen på gården da general von Krogh klaget på «de overordentlig høie Skatter, som er nesten firedoblet etter Gaardens Wærdie». Generalen fikk ikke medhold i første omgang. Han tok saken opp på nytt i 1792. Generalen vant frem og fikk satt ned skatten. Krogh fortsatte som eier og Halstein Olsen kom inn som bruker og oppsitter på gården. Etter rettssaken ble det rolige forhold på Hallsteingård. Vi merker oss store tall for husdyr og de mange husmannsplassene som ble anlagt fra 1800 og utover. Omkring 1900 ble mange av disse plassene matrikulerte bruk, dvs. selvstendige eiendommer. Da hadde hvert bruk sin hest, et par kyr og ungdyr og en gris. Kornproduksjonen på Hallsteingård var neppe av samme betydning som husdyrholdet. Poteten spilte derimot en viktig rolle, ikke minst på husmannsplassene. Poteten ga rimelig mat til alle.

Noe annet næringsgrunnlag enn husdyr, gras, korn og poteter fantes ikke på Hallsteingård. Skogen betydde lite. Arealet ble betydelig utvidet ved nydyrking fra 1860-årene av. Mens gården i 1866 hadde 255 dekar dyrkajord og 50 dekar natureng, hadde de 12 bruka på Hallsteingård i 1954 til sammen 734 dekar, derav 565 dekar dyrkajord. Den store forskjellen skyldtes nok at mye jord ble dyrket på de enkelte plassene i siste halvdel av 1800-tallet og kanskje enda mer etter 1900 da plassene ble matrikulerte bruk. De var forholdsvis små, men samlet ble det en stor gård. Det kuperte terrenget ble godt utnyttet. Taksten på Hallsteingård ble satt til 550 rdl i 1802, et forholdsvis beskjedent beløp. Årsaken til den lave taksten var nok at gården hadde «en mislig jordbund». I 1824 kom taksten på ca. 1645 spesidaler og i 1866 2574 spd. Okstad vestre hadde omtrent samme skyld, med 381 spd i takst. Verdien av vannfallet i Øvre Leirfoss ble satt til 500 spd. Eller omtrent det samme som 50 dekar av den beste dyrkajorda.

I 1799 kjøpte sønnen til generalen, løytnant Georg von Krogh, alle fire Sjetnegårdene for 15000 rdl. Han var eier av Hallsteingård fram til sin død i 1826. Gårdene ble solgt av hans konkursbo. En grunn til konkursen var spekulasjoner med kobbervalseverket i Leirfossen, som hadde kostet ca. 80.000 spd, men nå ble solgt for 1000 spd.

Neste eier av Hallsteingård hadde helt andre interessser. Johan Widerøe Thonning Owesen, født i 1804 i Dublin, død i 1881 på Leira i Strinda.

Thonning Owesen kjøpte Leira gods i Strinda og Hallsteingård i Tiller for 19.000 spd i 1826. Han stilte store krav til seg sjøl og arbeidsfolka sine. Han viste en uvanlig interesse og innsikt i jordbruk, slik at han forbedret den store eiendommen betraktelig. Adresseavisen skrev om Owesen ved hans død i 1881 at han har «levet som Landmand, en syssel han drev med Iver og Dygtighed, der navnlig i hans yngre Dage visstnok har givet mangt et stød til den Fremgang det nordenfjeldske Jordbrug har kunnet glede seg ved». Og etter begravelsen skrev avisa at «samtlige hans Tjenere og Husmænd med deres Hustruer og voxne Børn i et Antal af henved 100 Personer Samledes i Trondhjems Dampkjøkken som for Tilfeldet var leiet, til en festlig Tilstelning og hvor der serveredes 3 retter varm Mad samt Kaffe».

Fra Owesens død til langt ut i 1890-årene var det uklart hvem som skulle overta Hallsteingård. Kurator i boet var overrettssakfører Schaanning i Trondheim. Det var ingen arvinger etter Owesen. Derfor gikk ordfører Sivert Thonstad i Klæbu herredsstyre inn for at kommunen skulle kjøpe Hallsteingård og halvparten i Øvre Leirfoss. Men Thonstad fikk ikke nok støtte for denne tanken. I stedet ble det Thomas Angells Stiftelser som sikret seg fossen i 1894 ved kjøp av parsellen Fossøya, gnr. 56/2. Hallsteingård, gnr. 56, ble solgt til brødrene Grønning fra Stadsbygd for 7500 kr i 1898.

Fra 1790 har det vært folk sammenhengende på Hallsteingård og på husmannsplassene omkring. I 1801 var 32 personer bosatt under gården. De fleste var husmenn, og det var nettopp husmenn som preget folkelivet i denne grenda utover 1800-tallet. I folketellinga fra 1865 ble det største antallet registrert, med hele 84 husmannsfolk på i alt 15 plasser. Fra 1875 gikk tallet ganske mye ned. Det skyldtes ikke minst at flere reiste til USA, og at noen flyttet til Trondheim etter at byens industri og handel vokste betydelig i siste fjerdepart av hundredeåret. Ny folkevekst kom først drøyt 50 år inn i det neste hundreåret, med de nye boligfeltene i Sjetnehaugan som vokste fram i 1960-årene.

I de 70 årene fra 1894 til 1964 ble Hallsteingård oppdelt i 44 bruksnummer. Av disse kunne de følgende betegnes som gårdsbruk: Hallsteingård østre, bnr. 1, Sjetnebakken, bnr. 3, Nygård, bnr. 4, Halset, bnr. 5, Hallsteingård vestre, bnr. 6, Møllehaugen, bnr. 9, Sjetneøya, bnr. 10, Hagen, bnr. 14, Sandstad, bnr. 15, Nordli, bnr. 16, Nyheim, bnr. 17 og Myrset, bnr. 18.

I 1958 kjøpte Avlslaget for Rødt Trønderfe Hallsteingård for å drive den som oksestasjon. Forholdene var blitt annerledes enn da Hallstein Olsen ville «antage» gården. Hallstein var den første bruker etter hundre års ødetid. Og det viktigste - Hallstein Olsen ga navn til gården.


Et glimt av allén med Storhaugen i bakgrunnen. Legg merke til hesjene. Foto: Aksel Winsnes.

Sammendrag

I senmiddelalderen kan vi regne med tre eiere, kronen, erkebispestolen, kannikene ved Domkirken.
1746 Kammerherre Stie Tønsberg Schøller kom inn som eier. Ved hans død i
1769 overtok geheimrådinne Schøller eiendommen.
1787 kjøpte general von Krogh eiendommen.
1791 fikk Hallstein Olsen bygselseddel på matr. 376, Han ga navn til gården, Hallsteingård 1799 kjøpte sønnen til generalen, løytnant Georg von Krogh eiendommen
1826 kjøpte Thonning Owesen
1898 kjøpte brødrene Grønning Hallsteingård
1894 til 1964 ble Hallsteingård oppdelt i 44 bruksnummer.
1958 Alvslaget for Rødt Trønderfe kjøpte gården for å drive som oksestasjon

Folketall på Hallsteingård: 1801:32, 1835: 67, 1865: 90, 1875:53, 1900:55.

Kilde

Se også