Skolegangen under andre verdenskrig i Strinda og Trondheim

Den norske skolen gjennomgikk en god del forandringer like før okkupasjonen, deriblant ble det gjort endringer mot en mer medbestemmende undervisning. Undervisningen skulle i større grad tilpasses hver enkelt elev.

Selve skolebyggene gjennomgikk også en forandring før krigen, med at mange bygg ble pusset opp og renovert, og dette skjedde også i Trondheim.

Da krigen kom til Trondheim stoppet den gode utviklingen skolen hadde hatt. Først ble de fleste, både skolebarn og voksne, evakuert ut av byen og dermed hadde de fleste barn ikke skole på mange måneder. De få heldige som faktisk hadde tilbud om skole på evakueringsstedet hadde ikke så mye skole de heller.

Da hverdagen kom igjen og folk dro tilbake til byen, var det mye som hadde endret seg i Trondheim. De aller fleste skolene i byen var rekvirert av tyskerne, og elever og lærere måtte finne seg i å flytte rundt om i byen til ledige klasserom. Planlegging og organisering preget skolene i Trondheim at byen ble okkupert. Mangelen på klasserom førte til at flere skoleklasser måtte ha undervisning i bygg som ikke var tiltenkt undervisning. Klassene var ofte hjemme hos folk, eller på plasser som bedehuslokaler og barnehager. Ofte var klassene også på de få skolene som ikke var rekvirert, men da på ettermiddagen og kvelden på grunn av plassmangelen. Fordi de fleste skolene var rekvirert, så måtte som oftest barna omgås med barn fra andre skoler. Denne flyttingen mellom skoler og lokaler førte til mang en konflikt og misnøye.

Spesielt ble det da konflikter mellom elever fra ulike skoler. Dette ble deres ”krig”. Kanskje viser det noe om hvordan tilhørigheten til sin ”egen” skole ble viktigere når den ikke lenger kunne brukes, og var tatt over av fremmed makt.

Okkupasjonen endret selve skolen og skolehverdagen drastisk på mange måter. Ikke bare ble skolebygningene tatt av okkupasjonsmakten, men det meste med skoledagen ble også endret.

Barna gikk ikke lenger samme skolevei, det var andre mennesker i skolegårdene, og det var en stor usikkerhet rundt det meste. Det kan også argumenteres for at det var en ensom tid for skolebarna. Det var ikke like mye skole som før, på grunn av de mange tapte skoledagene. Dette førte igjen til at man var mindre sammen med sin egen klasse.

”Pensum”, det man lærte, ble også endret under krigen. De færreste husker mye fra pensumet sitt under krigen, men mener likevel at de lærte mye under okkupasjonen. De lærte skolekunnskaper, på tross av at det var okkupasjon og lite undervisning. De klarte seg også fint på tross av at de ikke fikk all den undervisningen de skulle hatt.

Dermed er det også naturlig å tro at de lærte om andre ting, som for eksempel om fellesskap, fordi dette kan ha blitt viktigere i en krigssituasjon. Okkupasjonen ble en skole i seg selv. Det var en ny situasjon, og en ny læreprosess.

Elevene kom tilbake til en form for hverdag i skolelokalene etter krigen. Var skolene nå bare en bygning for dem, eller følte man en tilhørighet til skolen sin? Etter at de hadde gått på skole sammen med folk fra andre skoler, var det nok godt å komme ”hjem” til sin egen skole.

Likevel, de fleste hadde vært borte så lenge fra skolen ”sin”, at det kanskje ikke var noe savn.

Kilde

• Rosemarie Kristine: Rein Lindberg Skolegang under andre verdenskrig i Trondheim. Masteroppgave i historie. Trondheim 2014

Litteratur

• Rosemarie Kristine: Rein Lindberg Skolegang under andre verdenskrig i Trondheim. Masteroppgave i historie. Trondheim 2014