WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
John Ugelstad
John Ugelstad, født 31. mars 1921, fødested Trondheim, Sør-Trøndelag, død 3. april 1997, dødssted Trondheim. Sivilingeniør, forsker og oppfinner. Foreldre: Fabrikkeier Petter Endresen Ugelstad (1893–1975) og Karen Stene (1898–1993). Gift 25.1.1948 med billedkunstner Viola Kristine Rigstad (7.5.1922–), datter av gruvearbeider Karl Rigstad (1896–1973) og Hanna Sommervold (1896–1969).
John Ugelstads vitenskapelige innsats mellom 1972 og 1982 gjorde ham berømt i vitenskapelige kretser verden over. Ugelstad nærmet seg 60 år og hadde arbeidet ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim i 20 år da han 1976 klarte å fremstille monodisperse kuler, det vil si mikroskopisk helt like partikler. Metoden er en av de viktigste innenfor biokjemisk analyse i annen halvdel av 1900-tallet.
Ugelstad vokste opp i Trondheim. Etter examen artium 1941 begynte han å studere ved kjemilinjen på NTH, men fikk studiene forsinket av krigen og tok sivilingeniøreksamen først 1948. Etter noen år i næringslivet arbeidet han et par år ved Philips-konsernets forskningsavdeling i Eindhoven i Nederland og ble dr.philos. ved universitetet i Leiden 1955. Han var ansatt ved SINTEF og Institutt for industriell kjemi ved NTH fra 1957, som professor 1966–91. Ved siden av undervisning og forskning hadde han også en rekke oppdrag for industrien, bl.a. som mangeårig hovedkonsulent i teoretisk polymerkjemi for det amerikanske storkonsernet DuPont.
Amerikanske forskere hadde i mange år forsøkt å fremstille monodisperse kuler, men hadde gitt opp å lage dem på Jorden. De mente, lenge etter at Ugelstad hadde funnet metoden til å fremstille dem i et laboratorium, at det bare var mulig å fremstille slike partikler i vektløs tilstand i verdensrommet. De monodisperse partiklene gjorde det mulig å gjennomføre analyser på en brøkdel av tiden det tok tidligere, og produsere rent biologisk materiale. Kulene ble helt uunnværlige i ulike former for kreftbehandling og viktige i arbeidet med AIDS, bakteriologi og DNA-teknologi. Den medisinske utnyttelsen av kulene var det viktigste resultatet av oppdagelsen.
John Ugelstad hørte første gang om problemet med å fremstille monodisperse kuler på en konferanse i USA. Hjemme i Trondheim begynte han å tumle med problemet og mente det måtte være mulig å lage partiklene i et vanlig laboratorium. Han har selv fortalt at han alltid tenkte best om natten. Plutselig en sen nattetime i 1977 slo ideen ned i ham. Da han oppfattet hvor enkelt det var å fremstille de ørsmå partiklene (15 millioner av dem veier et milligram, og kulene ligner nærmest på melk), anså han det som soleklart at andre ville oppdage metoden. Det hastet derfor med å patentere den. Patentsøknaden gjaldt metoden for fremstilling av polymerpartikler som, i en totrinns behandling oppløst i vann, kan absorbere mer enn 1000 ganger sitt eget volum av vannoppløselige organismer.
Forholdsvis kort tid etter gjennombruddet holdt Ugelstad et foredrag i USA. Etter foredraget spurte enkelte forskere om det var mulig å gjøre kulene magnetiske, slik at de kunne brukes til å separere celler. Henvendelsen gav støtet til nye netter med forskningsproblemer i John Ugelstads soverom og resulterte i utviklingen av magnetiske monodisperse partikler ved SINTEF. Løsningen ble betegnet som genial i sin enkelhet. I korthet går metoden ut på å gjøre partiklene paramagnetiske, det vil si at de bare er magnetiske i et magnetisk felt. Når dette feltet fjernes, blir partiklene igjen umagnetiske.
Spesiallegene Kjell Nustad og Gunnar Kvalheim på Radiumhospitalet i Oslo ble sentrale i utviklingen av partiklene for medisinsk bruk. Allerede 1983 kunne kulene tas i bruk i behandlingen av benmargskreft. Metoden går i korthet ut på å ta ut noe av benmargen på sterkt kreftsyke pasienter, tilsette de magnetiske kulene og fjerne kreftcellene. Deretter blir den friske benmargen ført tilbake til pasienten.
Ugelstad var allerede en internasjonalt kjent forsker for sitt arbeid innenfor polymerkjemi da han løste problemene med kulene. Under et sabbatsår i Norsk Hydros forskningavdeling 1964–65 var han hjernen bak en ny og epokegjørende teori om emulsjonspolymerisasjon. Den avløste de tidligere og veletablerte teoriene og ble enerådende på feltet. Dette arbeidet var i praksis like viktig som de monodisperse kulene.
Etter at hans store oppfinnelse ble kjent, ble han et trekkplaster på store internasjonale konferanser. Han var en karismatisk foreleser og kunne snakke om vanskelige fysiske problemer så folk uten den fjerneste kjennskap til fysikk forstod ham.
John Ugelstad var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og æresmedlem av Norges Tekniske Vitenskapsakademi. Han mottok en rekke utmerkelser, bl.a. DKNVS' Gunnerus-medalje og Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråds ærespris (begge 1986) og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1990. Et forskningslaboratorium som bærer Ugelstads navn ble opprettet ved NTNU i Trondheim 2002.
Om sitt eget virke sa Ugelstad: “Arbeidet har vært som en besettelse. Jeg er en slave av mitt arbeide, men elsker slaveriet. En forskers liv består av skuffelser og gleder. Noen ganger synes alt håp ute, andre ganger kommer løsninger som gaver fra himmelen. Da føler du takknemlighet, som en utvalgt. Forskning er en fascinerende virksomhet med utrolige muligheter til reiser og oppdagelser i en uutforsket verden.”
Kilde
- 1. Gunnar Jermann - Norsk biografisk leksikon