Husmannsplass

En husmannsplass var stedet der husmannen bodde med sin familie, og denne plassen var ikke oppført med eget matrikkelnummer. Husmannen bygslet jord eller tomt av en jordeiende bonde, og betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid. Vanligvis eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte).

To typer husmannsplasser

Det var to typer husmenn. Den ene kalles husmann med jord, den andre husmann uten jord. Husmannen uten jord kunne ofte benevnes som bygselhusmann eller strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten.

En husmann med jord kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka.

En husmann uten jord bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt. En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengig av annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid. Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å utnytte.

Husmannskontrakt

Husmannsplassen var ikke matrikulert jord. Dersom husmannsplassen var matrikulert ble husmannen å betrakte som en leilending.

I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.

Husmannsvesenets opprinnelse

Husmannsvesenet stammer fra senmiddelalderen og fra 1600-tallet vokste den raskt til en ny samfunnsklasse. Under folketellinga i 1801 omfatter husmennene 30 % av befolkninga. Rundt 1855 når antallet husmenn toppen med 65 000 husmenn, og fra da av minker antallet. At det ble så mange husmenn skyldes befolkningsoverskuddet på landsbygda. Antallet på husmenn minket ved økt emigrasjon til USA, flytting fra landsbygda til byene og at husmannsplassene ble fradelt gårdene og ble småbruk.

Husmannsområder

Tradisjonelt snakker vi derfor om husmannsvesen på hele Østlandet, særlig i storgårdsområdene Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord, og Grenland. Trøndelag bør også regnes til storgardsområdene. Gårddeling var et alternativ til husmannsvesen. Særlig på Vestlandet og i mange fjellbygder på Østlandet valgte man oftere å dele gårdene. På denne måten ble resultatet mindre gårder, og klasseforskjellene i samfunnet ble relativt mindre.

I strøk av landet der bøndene var leilendinger var husmannsvesenet av begrenset omfang. Leilendinger var ikke nødvendigvis interessert i å forbedre gårdene sine slik at jordeieren kunne få en grunn til å heve jordleien. Slik var forholdene lenge bl.a. på Sunnmøre og i deler av Nord-Norge.

Antall husmenn i Strinda

Det er ved gjennomgang av koppskatten i 1645, manntallet i 1666 og matrikkelrevisjonen i 1723 funnet at antall husmenn og strandsittere i Trøndelag var hhv 2.259, 2.635 og 1.483. I Strinda var tallet i samme år hhv 115, 238 og 224.

Husmannen hadde attåtnæring.

Husmannen måtte som regel ha ei attåtnæring for å greie seg. Det kunne være i jordbruk, skogsarbeid, tømmerfløting, handverk og tilfeldige arbeid, eller i kombinasjoner av disse, til ulike tider av året. Husmenn ved kysten hadde bedre muligheter for å greie seg enn husmenn i innlandet, og etter hvert som fiskeri ble en næring som kunne drives som hovedyrke og eneyrke øket antallet husmenn uten jord.

Husmannsvesenets opphør

En husmann som har blitt eier av jorda si er ikke lenger husmann. Han er da selv blitt bonde eller gårdbruker. Dersom husmannsplassen var liten brukes ofte begrepet småbruker om en bonde som driver en tidligere husmannsplass. I ei lita bygd kunne historien huskes i generasjoner. At en gård opprinnelig hadde vært husmannsplass ble ikke glemt.

Husmannsplass og nyrydningsbruk

En husmannsplass må heller ikke forveksles med et rydningsbruk. Et rydningsbruk var (som regel) sjøleie. En driver av et rydningsbruk kan betegnes som bonde, gårdbruker eller småbruker, men ikke husmann.

Den danske husmann

Begrepet husmann brukes også på dansk, men tilsvarer ikke den norske husmann. Den danske husmann er en bonde, som kan være leilending eller selveier. Han driver en mindre jordeiendom.

Torpare på svensk

Begrepet torp på svensk betyr ganske nøyaktig det samme som husmannsplass på norsk, og en torpare tilsvarer en husmann.

England og Irland

I England og Irland brukes begrepet cottager eller crofter. En tenent farmer er derimot en leilending, altså en bonde som ikke eier jorda selv.

Kilde

• 1. Wikipedia
• 2. Folke Forfang. Heimen nr 1-2013