WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.


WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Varde

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Varder eller veter som ble satt i brann er en mer enn tusen år gammel tradisjon som varsel om krig eller fred. Fra midten av 900-tallet fikk Håkon den gode i stand en hærordning for hele landet kalt Leidangen -ledingsvesenet. Denne ordningen var basert på at mindre områder skipreider, skulle mønstre et visst antall mann og utstyr til de langskipene datidens fylker hadde forpliktet seg til å holde i beredskap.De 10 små fylkene som var i Nord- og Sør-Trøndelag i den tiden var delt i ca 75 skipreider, som tilsammen skulle stille med ca 90 langskip til forsvar av landsdelen. Skipreidene strakte seg inn i elvene så langt laksen gikk.

En avgjørende del av leidangsordningen var varslingssystemet med å sette fyr på vetene/vardene, slik at en kunne se ilden fra det ene fjellet til det andre. På denne måten kunne varslet om fiendtlig hærtog nå fra ytterkant til ytterkant på noen dager. Men det var et stort ansvar å være vardevakt. Både å tenne varden feilaktig, og ikke minst å unnlate å tenne, kunne medføre fatale følger.

Varslingen hadde trolig to hovedstrategier, først å varsle gjennom landet, deretter internt innen det enkelte fylket slik at alle skipreidene ble varslet.

Veten/varden bestod av av en på forhånd oppstablet vedstabel på en fjelltopp. Dette kunne være store konstruksjoner med diameter opp til 15-16 meter, men som oftest ikke mer enn 5-7 meter. Et lite vakthus var ofte nødvendig da vaktene i ufredstid kunne vare lenge.

Ved tegn til ufred i landet kalte rikskongens årmann eller lendmann folket til skipreideting ved å skjære hærpil. Dette tinget betemte om det skulle settes ut vardevakt. Når det skjedde, skulle to mann holde vakt sammen i ett døgn, og få avløsning ved middagstider. Slik kunne ikke vardefjellet ligge for langt unna bygda. Snaufjell egnet seg heller ikke på grunn av behovet for ved.

På vakta skulle alle være våkne, og varden skulle tennes om vaktene så tre eller flere av fiendtlige skip. Var de usikre måtte de rådføre seg med folk som var mer kyndige, og de måtte derfor ned til bygda for å konsultere ekspertene.

Etter hvert forfalt forsvarsberedskapen, særlig etter Svartedauen i 1349-50. Senere skiftet trusselbildet karakter, med svenskenes angrep på Trøndelag i 1564 og 1570 som kom fra øst over land. Men senere omkring 1800 ble vardesystemet atter satt i stand.

I 1855 kom telegrafen som dimiterte vardevaktene for godt.

I dag er tradisjonen stort sett død, men det var vardebrenning i Trøndelag i 1937 og ved EF-avstemmingen i 1972, samt ved inngangen til det nye årtusenet inyttårsaften 1999.

Hvor lå så de mange vardene, på hvilke fjell? Enkelte av vardeplassene har stadig synlige spor etter gammel bruk, noen tufter etter vaktkoier kan påvises.

Sikre tegn er navnsettingen på fjellene som har våttå eller avarter av dette navnet i seg, men også andre navn peker mot denne eldgamle tradisjonen


Kilde

  • 1. Vardebål i tusen år. Per Christiansen. Tiller Historielag årskrift 2001

Intern lenke