WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Trondheimsavisene under krigen

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Pressebildet i Trondheim endret seg dramatisk under okkupasjonen. To aviser – Arbeider-Avisen og Nidaros – ble brutalt stanset av okkupasjonsmakten. Én avis – Dagsposten – undertegnet sin egen dødsdom ved i en periode å komme ut som organ for Nasjonal Samling. Nasjonalbladet, Norges Bondelags organ, forsvant inn i Adresseavisen.

Adresseavisen ble nazifisert.

Hitlers død: Slik markerte Adresseavisens naziredaktør at Adolf Hitler var død, få dager før kapitulasjonen
Takket være den svekkede konkurransen på det lokale avismarkedet vokste Adresseavisen kraftig i opplag og fikk en varig dominerende posisjon i Trondheim.

Ifølge rettsreferatet fra straffesaken mot naziredaktør Jacob Skylstad i 1947, økte opplaget fra cirka 17 000 til cirka 49 000 i hans tid som redaktør fra 1941 til 1945. Ifølge styreformann Ole Martin Kobbe var opplaget i 1940 15 620, mens det i første halvår 1945 var 38 083.

Skylstad hevdet i 1985 overfor artikkelforfatteren at avisens opplag under hans ledelse ble enda større, opp mot 50 000 daglig i 1944 og nærmere 60 000 mot slutten av krigen. I mai 1944 rapporterte Skylstad om et opplag på 42 000 eksemplarer og 9000 på venteliste for å bli abonnenter. Ved krigsutbruddet kom Adresseavisen, Dagsposten, Arbeider-Avisen og Nidaros ut i Trondheim. Nasjonalbladet, redigert av Jac Skylstad, ble en del av Adresseavisen. Han ble i november 1941 innsatt som redaktør også for Adresseavisen som da ble nazifisert og avisens lovlige ledelse fjernet. Etter et par måneder som redaktør for begge avisene fant Skylstad det lite praktisk å gi ut begge avisene som var nesten identiske. Politiske årsaker kan forklare noe av dette. Men tyngst veide kanskje

Adresseavisen

papirrasjoneringen. Mandag 5. januar 1942 kom Adresseavisen ut med undertittelen «og Nasjonalbladet».

15. november 1941 kunne Adresseavisens lesere se at de to redaktørene Harald Torp og Sverre J. Herstad ikke lenger figurerte som redaktører i avisen.

Da hadde Jac Skylstad allerede et års tid skrevet sine ledere med et karakteristisk lynsymbol over i avisen – «lynledere». Nå overtok han skuta alene. Det skjedde på tross av at de tyske myndighetene hadde store problemer med å fordøye at han skulle bli redaktør. I utgangspunktet ville ikke tyskerne godkjenne Skylstad, men fylkesmann Frederik Prytz i Nasjonal Samling (NS) gikk sterkt inn for ham.

Etter noe tautrekking, der Skylstad overfor de tyske myndighetene forsvarte sin politikk og at det ikke burde herske tvil om hvilken side han sto på, kom den 11. november spesialbudet fra Reichskommissariatet om at Skylstad endelig var akseptert. I brevet sto det at Torp var avsatt og erstattet av Skylstad, mens Herstad hadde fått yrkesforbud, «Berufsausübungverbot für unbestimte Zeit», som det sto i brevet.

Ansatte i redaksjonen diskuterte etter dette om utgivelsen av avisen burde stanses. Direksjonen mente imidlertid at det ville være nytteløst. Tyskerne hadde sagt at det skulle være to aviser i Trondheim, en morgenavis og en ettermiddagsavis. I tillegg hadde motstandsbevegelsen eller regjeringen i London ennå ikke gitt paroler om å stanse aviser.

Arbeider-Avisen

På dette tidspunktet var det bare to aviser som kom ut i Trondheim. Både Arbeider-Avisen og Nidaros var blitt stanset, Arbeider-Avisen sågar to ganger. Redaktør Harald Langhelle tok stadig sjanser og skrev den 30. august 1940 denne underfundige og anonymt plasserte notisen: «!!!! Vi har tenkt å øke linjeavstanden i bladet, slik at det skal bli lettere å lese mellom linjene».

I de andre trondheimsavisene sto det den 2. og 3. september små notiser som fortalte at de hadde mottatt følgende fra de lokale myndighetene (Gebietskommissariatet): «Arbeider-Avisen er blitt forbudt for 1 uke. Avisen hadde offentliggjort en notis som var utfordrende mot de tyske myndighetene. Da avisen allerede var blitt advart flere ganger på grunn av sin hets-journalistikk, tilsa interessen av å skape ro i landet at et forbud nu ble nedlagt».

Arbeider-Avisen kom ut igjen, men ble i fortsettelsen nøye overvåket. Jac Skylstad, i egenskap av fylkespresseleder og Nasjonal Samlings pressesjef for Trøndelag, ga seg selv oppgaven å kontrollere avisens økonomi og utføre forhåndssensur over alt redaksjonelt stoff.

Langhelle nektet å akseptere dette og tok saken opp med Gebietkommissariatets presseabteilung som bestemte at Arbeider-Avisen ikke skulle ta hensyn til henvendelser fra noe hold, med mindre henvendelsen kom gjennom Gebietskommissar.

Men det skulle lite til for å provosere myndighetene. Særlig var det dristig å omtale misnøyen hos flere som ufrivillig var blitt innsatt som ordførere der de lovlige ordførerne var avsatt. Arbeider-Avisen for 29. januar 1941 kom aldri ut til publikum. Tysk og norsk politi troppet opp i Adresseavisens rotasjonshall, der Arbeider-Avisen ble trykket. De ferdigstøpte sidene ble knust med slegge. Under unntakstilstanden i oktober 1942 ble Arbeider-Avisens redaktør Harald Langhelle plukket ut som ett av ti sonofre og skutt i Falstadskogen.

Nidaros

Sammenblanding av Dublin i Irland og Belfast i Nord-Irland skulle bli utslagsgivende da Nidaros ble stanset noen måneder senere. På en eller annen måte hadde det sneket seg inn en feil i en tysk melding om bombing av Belfast. I Nidaros sto det at det hadde vært et stort tysk bombeangrep mot Dublin. Men Irland var nøytralt, sterkt antibritisk og med nære kontakter til Tyskland. Derfor var det en fadese å slå opp et tysk bombeangrep mot Dublin.

Dagsposten

Dagsposten var en populær ettermiddagsavis i Trondheim. I nesten hele sin levetid var den byens største avis. Men et skjebnesvangert valg høsten 1940 skulle føre til avisens død fire og et halvt år senere. Vidkun Quisling krevde ifølge redaktør Johannes Knudsen at Dagsposten skulle bli NS-organ.

Tirsdag 15. oktober 1940 kom Dagsposten på gaten med undertittelen «Organ for Nasjonal Samling». Men å komme ut som NS-organ fikk straks konsekvenser for avissalget. Etter én måned var opplaget sunket med om lag 20 prosent, og småannonsene, spesielt de viktige bytteannonsene, forsvant. I tillegg fikk ikke Dagsposten alle de offentlige annonsene ledelsen trodde den ville få. Tiden som «Organ for Nasjonal Samling» ble kortvarig. Mandag 16. desember 1940 var undertittelen borte uten at det ble nærmere kommentert på redaksjonell plass.

Den hemmelige avisen «Trøndelag» oppfordret i 1941 til boikott av Dagsposten, som en reaksjon på at Arbeider-Avisen ble stanset. Dagspostens opplag økte likevel i løpet av okkupasjonen, fra 11540 i 1941 til 18806 i 1944. Tallene er hentet fra erstatningssaken mot avisen, og ville trolig vært enda større om ikke papirrasjoneringen hadde bremset på salget.

Undertittelen «Organ for Nasjonal Samling» i to måneder i 1940 ble banesåret for Dagsposten. Redaktørene for Arbeider-Avisen, Nidaros og Adresseavisen møttes kort tid før frigjøringen for å planlegge veien videre. Redaktøren for Dagsposten fikk ikke være med i dette fellesskapet. Dagsposten kom med sin siste utgave tirsdag 8. mai 1945.

Oppgjøret

Dagen etter kom «Trondheims-Pressen» på gaten, en fellesavis utgitt av Adresseavisen, Arbeider-Avisen og Nidaros. Fra og med mandag 14. mai kom Adresseavisen, Arbeider-Avisen og Nidaros ut igjen som selvstendige aviser. Jac Skylstad ble arrestert umiddelbart etter at det ble kjent at krigen var over.

Utviklingen under krigen hadde gjort Adresseavisen til byens klart største presseorgan. Den hadde også hatt betydelig tilvekst av annonser og hadde drevet med store overskudd. A/S Adresseavisens samlede omsetning fra Jac Skylstad tok over som redaktør 13. november 1941 til 8. mai 1945 var på 5,71 millioner kroner. Netto overskudd var 1,25 millioner etter fradrag av skatter m.m.

Så mye penger tjente avisen at Jac Skylstad så seg i stand til å opprette en egen pensjonskasse for avisens ansatte i 1943. Det ble avsatt ca. én million kroner til formålet av overskuddene i årene 1942-1944. Kravet om inndragning av én million, ble etter en del frem og tilbake redusert til 600000 kroner. Jac Skylstad ble dømt til 15 års tvangsarbeid og tap av borgerrettigheter. Redaktør Johannes Knudsen i Dagsposten ble dømt til fire års tvangsarbeid og rettighetstap i ti år. Han ble frifunnet for inndragnings- og erstatningskrav. Trondhjems Journalistforening oppnevnte en egen granskningskomité som skulle gjennomgå medlemmenes opptreden under de fem krigsårene. Samtlige medlemmer ble gransket. Komiteen hadde intet å bemerke til 27 av medlemmene. Overfor seks medlemmer ble det reagert. Medlemskap i NS ble ikke akseptert, heller ikke passivt. Fire medlemmer ble ekskludert.

Informasjonslokk

Det ble lagt fullstendig lokk på avisoppgjøret etter krigen etter krav fra de ikke stansede avisene.

– Uforståelig, sier Johan O. Jensen, nestor i trøndersk presse med mangeårig bakgrunn fra både Arbeider-Avisa, NRK og Adresseavisen.

– Norsk presse, av alle, la et informasjonslokk over oppgjøret mot seg selv. Det er ufattelig at organer for den frie presse- og ytringsfrihet gjorde dette, sier Jensen.

– Adresseavisen vokste sterkt under krigen og tjente mye penger. Hvorfor skjedde dette? Avisen ble jo ledet av en naziredaktør

– Det ble jo nærmest lagt til rette for dette av NS og de styrende myndigheter. Én avis ble NS-organ, to andre ble stanset. Folk vendte seg til Adresseavisen. Det var behov for informasjon, og de små bytteannonsene var viktige for folk som hadde noe å tilby. Folk visste godt at stoffet ble sensurert.

– Hvorfor skjedde det ikke en form for «normalisering» av pressebildet etter krigen?

– Adresseavisen fikk en flying start, med mannskap og trykkeri intakt da freden kom. Arbeider-Avisen måtte starte nærmest på bar bakke. Adresseavisen hadde allerede vunnet opplagskrigen. Mønsteret hadde festnet seg.

– Adresseavisen ble tvangsnazifisert, og ansatte fikk ikke lov å slutte. Likevel fikk avisen det største krav om inndragning. Hvorfor det?

– Jeg har ingen god forklaring på dette annet enn at avisen tjente mye penger, sier Johan O. Jensen. Daværende sjefredaktør Harald Torp mente staten hadde sviktet de nazifiserte avisene fordi den ikke hadde klart å forsvare sine borgeres eiendomsrett og fri næringsvirksomhet.

– Vi sto helt maktesløse og kunne bare la oss avsette som uttrykk for vår stilling til okkupantene. For dette skulle altså avisen tåle inndragning av sin fortjeneste, sier han i avisens 200-årsberetning.


Se også


Kilde

  • Hermann Hansen: Da Adresseavisen ble størst. Adresseavisen 8.5.2015