WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Strinda i 1830-årene

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Strinda i 1830-årene

Sitat fra «Strinda kommune Minneskrift til 100-årsdagen for det første formannskapsmøte. Utsnitt av Strinda bygdebok».

I sitt topografisk-statistiske verk om Kongeriket Norge gir Jens Kraft en rekke oplysninger om det ennu udelte Strinda prestegjeld ved begynnelsen av 1830-årene. Kraft's oplysninger gir et godt billede av forholdene her ved det tidspunkt da det kommunale selvstyre blev satt i verk. Her skal, med normalisert rettsikrivning, gjengis det vesentligste av Kraft's beskrivelse av Strinda (fra omtalen i verket av Strinden og Sælbae Fogderi):


Strinda prestegjeld, som i flere henseender er det viktigste i fogderiet, utgjør sammes nordligste del. Prestegjeldet strekker sig langs Trondheimsfjorden, som her tildels fører navn av Strindfjorden, fra Bynesset prestegjeld i vest til Stjørdalen i øst. Mot syd grenser Strinda til Selbu og Klæbu prestegjeld og Leinstrand sogn under Melhus prestegjeld.

Strinda har fra gammel tid vært delt i to deler: Opstrinda og Innstrinda.

Terrenget er en avveksling av berg, daler og sletter, og hovedsognet, Lade, har især mange skjønne situasjoner, dels omkring de mange vakre bukter fra Trondheimsfjorden, og dels i de mere høitliggende bakkede strekninger på begge sider av Nidelven. Prestegjeldets østlige del er en vidløftig, men sparsomt bebodd fjellegn, som slutter sig til de anselige fjellstrekninger mellem Stjørdalen og Klæbu prestegjeld. Et bygdelag på denne kant, Mostadmarken, har tidligere utgjort et sogn. Mellem Nidelven og Vikelven finnes de jevneste strekninger. Her er beboelsen sterkest, likesom de vakreste gårder ligger her.


Det egentlige Opstrinda har et mere ujevnt og bakket terreng. Den nordvestlige del av samme, Byåsen (tidligere Gaularås), har også mange betydelige gårder. Byåsen går igjen over til en bergegn, hvis høieste topp, Gråkallen, hever sig til 1890 fot over havet.

Nidelven «styrter» sig innenfor hovedsognets grenser ut over de merkelige vannfall Store- og Lille Lerfoss. Elvens krumninger kort før dens utløp i fjorden danner den halvøy, som utgjør Trondheimsbygrunn.

Foruten Nidelven har prestegjeldet to mindre elver: Vikelven, som kommer fra det en mil lange Jonsvannet, samt den østligere og mindre Hommelvikelv, som kommer fra Foldsjøen. Likesom Nidelven har begge disse elver deres løp mot nord og faller ut i Trondheimsfjorden efter å ha drevet flere viktige bruk.

Akerbruket er den almindelige næringsvei i prestegjeldet. I Malvik sogn drives dessuten skogbruk og nogen bergverksdrift. Prestegjeldet har, foruten de hovedveier som går ut fra Trondheim mot øst og syd, flere mindre kommunikasjonsveier.

I den civile administrasjon utgjør prestegjeldets tre landsogn, Lade, Malvik og Bratsberg, et tinglag. Om akerbruket i Strinda, prestegjeldets viktigste næringsvei, sier Kraft videre at det i de siste femti år har gjort «såre» betydelige fremskritt. Det gjelder særlig i hovedsognet, hvor de fleste gårder er blitt Trondheimsborgeres eiendom. På disse gårder drives «en høiere agricultur» enn den man almindelig finner.

Blandt dem som ved en hensiktsmessigere driftsmåte i det foregående århundres to siste decennier først virket til å bringe akerbruket i Strinda i opkomst, står general, grev Carl von Schmettow øverst. Han bragte sin betydelige gård Rotvoll til å blive «et mønster på et veldrevet landbruk».

Som kyndige og driftige landmenn fortjener også å nevnes oberst og general-veimester N. F. Krohg på Munkvold, pastor J. v. d. Lippe Parelius på embedsgården Nardo, justisråd og grosserer Alex. Friedlieb på gårdene Sundland og Sluppen, hofagentinde Lysholm på Havstein m. fl.

Den forbedrede driftsmåte som disse jordbrukere utenfor bondestanden innførte, har heller ikke vært uten virkning på den «egentlige landalmue».

Høstpløining er således almindelig her, man har bedre og hensiktsmessigere dyrkningsredskaper enn i det nordenfjelske ellers engdyrkningen tiltar m. m. Jordbunnen lønner også for det meste «den flittige akerdyrkers møie». Det er sedvanlig bare Mostadmarken distrikt og nogen høitliggende gårder i Bratsberg sogn og på Byåsen, hvis kornavl er utsatt for å lide skade av frost. Sædartene er havre, bygg, vårrug, vinterrug, vårhvete, vinterhvete, små grå erter, hvite erter og poteter. De egentlige bønder bruker dog ikke å så hvete eller hvite erter, og bare sjelden rug. Til jordens behandling brukes såvel plog som ard.

Pløining og såing foregår sedvanlig de tre første uker av mai. Grøft- og myrjord, samt småhuggetbar og avfall fra grantrær benyttes mest til forøkelse av gjødsla. Endel gårder har også anledning til å anvende tang som gjødsel.

Bygget er sedvanlig modent i de siste dager av august eller først i september, og til samme tid skjæres rugen. Havren er sjelden ferdig til å skjæres før henimot slutningen av september.

Prestegjeldets hele utsæd angaes ved matrikulerings-kommmisjonen, som avholdtes i året 1820, til 2129 tønner korn og 569 1/2 tønner poteter. Denne opgave synes dog å være meget for lav, uaktet potet-udsæden ikke er så utbredt som den kunde og burde være. Lerjorden, som er nokså almindelig i prestegjeldet, er riktignok heller ikke gunstig for potetavlen.

Forøvrig avles hør overalt, men langtfra nok til eget forbruk. Hamp såes hist og her; avlen er dog ubetydelig. Humlehager sees bare på enkelte gårder. Når undtas gårdene i nærheten av byen, hvorav mange har skjønne frukt- og blomsterhager, er hagebruket nesten aldeles forsømt. I Strinda hovedsogn er ingen skog, så de fleste gårder her må endog kjøpe brennved. Annekssognene, især Malvik, er derimot bedre forsynt med skog. Mange gårder selger skogsprodukter, sagtømmer til omegnens sagbruk, brennved til Trondheim og kull til Mostadmarkens jernverk. Leren sagbruk er det betydeligste i amtet; det forsynes mest fra Klæbu og Selbu prestegjeld. Det er to statsalmenninger i prestegjeldet, Haukås og Malvik almenning. Haukås er den viktigste og brukes av hovedsognets og Bratsbergs beboere. Malvik almenning brukes av Malvik sogns beboere til hugst av brennved.

En tredje almenning i prestegjeldet, Byåsen, eies og brukes av en del av Byåsens opsittere. Uaktet gressgangene i Strinda og i naboprestegjeldene hverken er «vidløftige eller fortrinlig gode» gjør man sig fordel av kvegavlen ved å avsette av dens produkter til den nærliggende Trondheim by.

Mens det i Strinda ingen synderlig anledninger til fortjeneste ved «jakt og skytteri», er det flere gårder i prestegjeldet som på grunn av deres beliggenhet ved fjorden har god anledning til saltvannsfiskeri. Skjønt fiskeriet ikke drives så meget som i eldre tider, finner mange strandsittere omkring Trondheim deres næring ved fiskeri, dels efter småfisk i fjorden, dels ved torske- og sildefiske i Fosens fogderi.

Kraft nevner også sildefiskeriet i Strindfjorden i årene 1788 og 1789. Fangsten var da så overflødig her, at man av mangel på salt og tønner måtte la en stor del av den opfangede sild bli unyttet.

Ferskvannsfisket i Strinda er ikke av nogen betydning. I Jonsvannet fiskes gjedde, ørret, rør og ål, og dette vann er fiskerikere enn f. eks. Selbusjøen. Laksefisket i Nidelven, nærmest innenfor Strindas grenser, tilligger Leren gods og et par gårder i Tiller sogn.

Av industriell- og annen «landøkonomisk» virksomhet, som det het i tidens sprog, omtaler Kraft for Strindas vedkommende først Mostadmarkens jernverk i Malvik sogn. Det er det eneste jernverk nordenfjels. Verket producerer spiker- og båndjern, skibsankere og dregger m.v., men har vanskeligheter med hensyn til malmforsyningen. Industrielle foretagender i Strinda som ellers var i gang på dette tidspunkt var fabrikken Lysholmsminde i Devlehavn, Leren valseverk på Leren, ritmester Krohgs papirfabrikk på Kystad, teglbrennerier på Øvre Bakklandet og i Hommelvik, Bakke gårds reperbane. Møllebrukene på Leren og Ranheim omtaler Kraft som de viktigste i Strinden og Selbu fogderi.


Se også


Kilde

  • Strinda kommune Minneskrift til 100-årsdagen for det første formannskapsmøte. Utsnitt av Strinda bygdebok.