WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Slekten Meincke

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Slekten Meincke har satt dype spor etter seg i Trondheims og Strindas historie.


Scannet fra Boken Trondhjem i svundne tider - En tusenårs vandring gjennem byen.
Forfattet av O.J.Johansen i 1929:

Slekten Meinckes minnesmerker. Det vrimler av minnesmerker efter slekten Meincke, store vidder, grønne sletter, frodige marker og storstilede bygninger med høireiste tak omkranset av parker, haver og alleer ligger rundt om i byens omegn og gir oss en romantisk skildring av denne mektige handelsslekts liv og virksomhet. Det var ikke bare mennene som var driftige i denne slekt. Heinrich Meinckes søstre fru Catharina Meincke Lysholm og fru Anna Meincke Krogh har også efterlatt sig minner som vidner om en storstilet virkelyst.

Meinckegården i Ilsviken. Den gamle gård i Ilsviken er Meinckenes eldste minnesmerke og dette hus betraktes som slektens moderhjem. Gårdens saga er meget lik Frogner ved Oslo,der i slutten av det 18. århundre tilhørte den store Kristianiakjøbmann Anker. Frogner benyttes nu til lokaler for Oslo bymuseum og en lignende skjebne har Meinckegården også fortjent.

Stolt kneiser Havsten gård på sin vidunderlige høide, med en henrivende utsikt utover byen og de fjerntliggende sagabygder, og det er meget lettforståelig, at den fornemme og energiske fru Lysholm valgte denne herlige beliggenhet til tomter for sin nye herskapsgård.

Fru Catharina Meincke Lysholm til Havstein (1744-1815)

Fru Catarina Lysholm var datter av Hilmar Meincke i Ilsviken og hustru født Mølmann. 19 år gammel blev hun i 1763 gift med kjøbmann Broder Brodersen Lysholm. Han døde allerede i 1772 og fruen fortsatte forretningen under eget navn helt til i 1791, da hun overdrog firmaet til sin kompagnon etatsråd Hans Carl Knudtzon.

Fru Lysholms handelshus var et Trondhjems største og inntok en ledende stilling på eksportens og skibsfartens område. Fruens forretningsgård lå i Kjøbmannsgaten 40. I 1772 kjøpte Lysholm Havstein.

Fruens søstersønn rittmester Broder sier i sine optegnelser, at gården i den tid kun var å betrakte som en seter. På grensen mellem Havsten og gården Dalhaug står en merkesten med innhugget initialer C. L. samt årstallet 1772. Fra denne sten til gårdens grense i øst er 1000 meter og fra Havstens grense i nord til Munkvold er det omtrent samme distanse. Dette store areal lå før fru Lysholms tid som skog og femark.


Fru Lysholm satte sig til opgave rydde og opdyrke disse store vidder for skape et mønsterbruk på jordbrukets råde som det skulde stå glans av i hele Trøndelagen. Fru Lysholm fullførte sin oppgave med hel fullkommenhet. Hun lot opdyrke 1000 mål og bygget herlige husbygninger som ennu delvis er bevart.

C. W. Schnitler forteller at fru Lysholm beordret gartner fra Kjøbenhavn, som plantet en stor have og flere hundre meter alleer. Den store lerkelund og de vakre lindetrær som fremdeles pryder gårdens omgivelser står som minnesmerker efter den meget virksomme Catharina Meincke Lysholm.

Fru Anna Meincke Krogh på Munkvold var en søster av fru Lysholm og det ser ut som at heller ikke hun vilde stå noget tilbake for Havstensfruen på jordbrukets område.

Fru Krogh var kammerrådens næsteldste datter. Hun var født 1745, opkalt efter sin oldemor fru Anna Hammond Mølmann. Gift med den bekjente generalveimester Nikolai Fredrik Krogh.

Hilmar Meinckes døtre bragte store medgifter og det nettop arven efter den mektige kjøbmann i Ilsviken, som blev brukt til opdyrkning og bebyggelse av Meinckedøtrenes bekjente gårder på Byåsen.

Fire år efter (1776) at fru Lysholm påbegynte sitt store byggverk på Havsten kjøpte Krogh Munkvoll og senere også Kystad.

I den katolske tid var Munkvold underlagt Munkholmen som klostergods og grunn derav har gården sitt navn. Efter reformasjonen kom Munkvold på private hender. Av gårdens eiere kan nevnes Christoffer Caspersen Schøller, borgermester og kjøbmann i Trondhjem Lars Briz, kaptein Coldevin og rådmann Hans Horneman. Det var neppe noen av disse eiere som bodde gården, i all fall i noen nevneverdig tid, da husene og jordveien var ubetydelig.


Efter at slekten Krogh-Meincke blev eiere, oprant det en ny æra for begge disse eiendommer. Store strekninger blev opdyrket og tillagt gårdene. På Munkvold blev det opført herskapelige bygninger. Av disse gjenstår ennu uthusene. Hovedbygningen og staburene brente i 1874. Gårdens nuværende hovedbygning blev opført efter denne brand.

Den store vakre hovedbygning, som fremdeles står på Kystad blev opført av fru Meincke Kroghs sønn rittmester og veimester Broder Krogh i 1817.

På Munkvoll blev det også anlagt et skjønt haveanlegg i forbindelse med fru Lysholms anlegg på Havsten, sier W. Schnitler (i Norske Haver). På begge sider av veien fra Marienlyst til Havsten plantet fru Lysholm trær hvorav mange fremdeles står. Veien gikk gjennem en portal i hovedbygningen på Havsten og fortsatte i rett linje til Munkvold. Alleen mellem Havsten og Munkvold bestod av lindetrær, som dannet en buegang mellem disse to søstres gårder. Av denne alle gjenstår rester på sydsiden av Havsten gård.

Yderligere kan nevnes at gården Ferstad med sin gamle herskapelige bebyggelse er et minnesmerke efter slekten Meincke. Denne gård lot fru Meincke Lysholm bekoste opdyrket og bebygget til sin svigersønn, løitnant, senere general Carsten Gerhard Bang.


Lade gård

Den store elegante empirebebyggelse er slekten Meinckes mest imponerende minnesmerke. Lade er en av Norges navnkundigste gårder og dens glansperiode begynte i Harald Hårfagres tid. Da kong Harald fartet rundt om landet for samle Norge til et rike, møtte han Håkon Griotgardsson på Lade og han gikk over Harald og blev en av hans fornemste menn.

På Lade bygget Harald Hårfagre sin hovedgård, hvor han ofte residerte.

Høvdingen Håkon Griotgardsson blev av kongen ophøiet til jarl over Trøndelagen, og hans efterkommere, de bekjente Ladejarler, fikk gården som ættegods.

I den hedenske tid var gården Lade kjent som sete for guden Thor og hovet på Lade var et de eldste offersteder i Norge. Efter Griotgardsson gikk gården over til hans sønn Sigurd Jarl og videre til dennes sønn Håkon Jarl som blev drept av trællen Kark på Rimul.

I 995 kom Olav Trygvasson til Lade. Han nedbrøt hovet og gudebilledet og dermed ophørte hedenskapsdyrkelsen for alltid.

Efter Olavs fall ved Svolder tok Håkon Jarls sønner jarlene Erik Jarl og Svein Jarl ophold på sin fedrenegard, og i deres tid feiredes bryllup på Lade idet Einar Tambarskjelver blev viet til jarlens søster Bergliot. I Olav den Helliges tid ophørte Lade være residens for kongen og jarler.

Efter kristendommens innføreIse blev Lade underlagt kir¬ken som klostergods. Ved reformasjonen kom gården under staten som krongods.

I slutten av det 16. århundre blev Hans Olsen Rød eier av Lade. Av gårdens senere eiere kan nevnes Otto Jenssen Bjelke, Inger Ottesdatter Bjelke, Casper Christoffersen Schøller, Peder Madsen Hjort, visestatholder Johan Wibe, Herman Treskow, rådmann Simon Wolff og Markus Bredahl. Efter disse eiere finnes ikke spor av minnesmerker på gården.

Hilmar Meincke til Lade.

Trondhjems omegn er rik partier og et av de mest idylliske strøk ligger omkring Lade. De store asketrær som danner inngangen til Hilmar Meinckes alle står som minner fra den tid da skinnende kjoretøier valfartet fra byen til den store kjøbmann på Lade.

Grosserer Hilmar Meincke var Henrick Meinckes barn, gift med Anna Marie Thonning (1789-1844), datter av Johan Widerøe Thonning og Else Lind Thode.

Grosserer Hilmar Meincke (1776-1830)

Hilmar Meincke var som foran nevnt medinnehaver av firmaet Meincke Sønner & Co. Han eiet Verdalsbruket alene og var en av Trondhjems mektigste menn.

Omkring 1809 kjøpte han Lade gård. Meincke opryddet store vidder og fordoblet gårdens jordvei. Han lot den gamle bebyggelse nedrive og opførte i 1810-11 den store hovedbygning i engelsk stil, samt sidebygningene til tjenerskapet og uthusene. Hele den nuværende bebyggelse på Lade, samt parker og haveanlegg står som minne efter Hilmar Meincke.

Just Meincke (1778-1848) til Devle.

Kun ca. 400 meter fra Lade ligger Devle - innhyllet av store trekroner, som næsten skjuler gårdens bygninger. Her bodde Hilmar Meinckes bror grosserer Just Meincke og her finner vi hans minner.

Ifølge Krafts Norgesbeskrivelse var gården i kong Sverres tid kalt Depil. I den katolske tid var Devle kirkegods og tilhørte Bakke Kloster.

I 1687 blev magister Peder Kåsbøl eier av gården. I 1711 kjøpte Jonas Angell Devle, og fra hans tid har den tilhørt samme slekt i 219 år. Efter Jonas Angell gikk gården over til hans svigersønn kammerråd Just Wiide og fra ham til grosserer Henrich Meincke, som var gift med kammerrådens datter Louise.

Grosserer Just Meincke var sønn av Henrich Meincke og hustru Louise Wiide. Han var som foran nevnt også en av cheferne i Meincke Sønner & Co., gift med skottlenderinnen Gleonorcky Sinchlair.

Omkring 1828 kjøpte Just sine forfedres gård. Før hans tid var Devle benyttet til avlsgård og husene annet sted enn den nuværende. Ifølge sin slekts tradisjon på gårdsbrukets område tok han straks fatt på å omskape Devle til et mønsterbruk, store strek¬ninger av utmarken blev opdyrket og omkring 1830 opførtes de nuværende herskapelige bygninger, samtidig anlagdes de store parkanlegg som pryder egnens vakre omgivelser

Grosserer Just Meincke døde i 1848. Han efterlot sig 2 barn, Henrich Meincke, som døde ugift i 1885, samt Louise Meincke, gift med konsul Johan Thue Finne. Deres sønnesønn grosserer Carl Finne eier nu Devle.

Grosserer Just Meincke (1778-1848)

Vi har under vår lille tripp i byen og byens omegn fått et lite innblikk i handelsslekten Meinckes historie.

Meinckenes minnesmerker i Ilsviken, på Havstein, Munkvold, Kystad, Ferstad, Lade og Devle danner perlene i den kjede av herskapsgårder som gjør Trondhjems omegn så vakker og imponerende og disse minnesmerker står som bautaer over en høit kultivert foregangsslekt, som mange forskjellige om¬råder i sin tid nedla et stort og banebrytende arbeide næringsveienes område.


Kilder

  • 1. Boken Trondhjem i svundne tider - En tusenårs vandring gjennem byen som ble forfattet av O.J.Johansen i 1929