WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.


WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.

Sagbruksdrift Strinda, Klæbu og Byneset 1610-63

Fra WikiStrinda
Revisjon per 21. jan. 2021 kl. 08:25 av Torbjorn (diskusjon | bidrag)

Hopp til: Navigasjon, søk
Oppgangssag
Oppgangssag-prinsippskisse
Sagbruksdrift Strinda, Klæbu og Byneset 1610-63 er beskrevet av Folke Forfang i en artikkel fra 2020.

Innleiing
Området som denne artikkelen analyserer i Trøndelag er det som på første halvdel av 1600-tallet var Strinda fogderi, unntatt dagens Skaun kommune, Geitastrand og Malvik kommune. Den første lista med opplysningar om sagbruksdrift i dette området var i skattelista for 1610 (landskatten) for Strinda fogderi. Lista gir følgjande opplysningar:
• Harchel Bleckum hadde ei sag på Strinda, det kan være Leirfossen sag. Produksjon 30 tylfter.

• Peder Bolstad hadde Bostad sag i Klæbu, produserte 10 tylfter

Det kom sannsynlegvis mange sager dei neste seks åra, men det fins dessverre ingen skattelister for sagene i denne perioden. I 1616 la kongen ned forbud mot sager på kongens eller kirkas grunn. I skattelista for 1617 var det berre to sager som begge hadde fått tillatelse til å drive videre trass i det generelle forbudet. Dette var:
• Borgermester i Trondheim Jørgen Gram med Leirfossen sag som produserte 400 tylfter.
• Lagmann Jacob Pedersen i Trondheim og ombudsmann for Bakke kloster Eilert Christoffersen Skjøller for Wigde sag på Ranheim, som produserte 400 tylfter.
Men allerede i 1618 oppheva kongen forbudet, og dette resulterte i ein sterk vekst i sagbruksnæringa. Den følgjande analysen av sagbruksnæringa dreier seg om perioden etter at kongen oppheva sitt eige forbud i 1618, perioden 1620-1663.

Sagbruksdrift i Norge
I Riksarkivet finnes det dokument som beskriv bruk av oppgangssager i Norge tilbake til 1503. Det gjekk ei tid før oppgangssaga vart vanleg, men i Telemark var det mange sager allerede i 1550-åra. Dei viktigste områda i den første tida var Sørlandet, Telemark og området rundt Oslofjorden. Men det lettast tilgjengelege sagtømmeret var snart hogd, og sagbruksdrifta ekspanderte etter kvart oppover Vestlandet.

Ressursmangel sørpå medførte at oppkjøparane søkte nye skogrike områder. I Trondheim len kom næringa først til Romsdal, frå rundt 1610 til Nordmøre og Trøndelag, og frå 1658 vart næringa stor også i Nord-Trøndelag. I 1597 var det 30 sager i Romsdal, det var 38 i 1603 og 78 i 1610. Vi ser altså at når sagbruksdrifta starter i denne delen av Strinda fogderi så er det alt ei blomstrande næring i Romsdal.

Det som er lite kjent er korleis omfanget i sagbruksdrifta fordelte seg i Norge etter 1620. Her ser vi fordelinga i perioden 1620-43:

Produksjon av sagbord i Norge 1620-43 i tylfter sagbord

Vi ser at produksjonen i Trondheim len (Romsdal, Nordmøre og Trøndelag) i storparten av perioden var større enn i resten av landet samla. Dette er uten produksjonen frå kongens sager, adelens sager, og sager som hadde skattefritak. Desse sagene som mangler i skattelistene låg i hovedsak rundt Oslofjorden frå Telemark til Østfold, men sjøl om ein tar med desse så var produksjonen størst i Trondheim len. At ein så stor del av trelastproduksjonen i Norge kom i Midt-Norge er nok både ukjent og overraskande.

Som eksempel frå litteraturen kan ein nemne at det i Kristiansunds historie er opplyst at rundt 30 % av dei fraktkontraktane som vart inngått i Amsterdam på Norge i perioden 1632-1641 hadde Nordmøre som mål. Så konkluderes det slik: «Det er jo innlysende at trelastfarten på Nordmør ikke tilnærmelsesvis kunne utgjøre ca. 30 prosent av den samlede fart på Norge i disse årene.» Undersøkinga mi viser likevel at Nordmøre sin del av Norges produksjon i disse åra var på dette nivået:

Sagbruk-A.png


Trondheim len:
Fordelinga innafor Trondheim len ser vi i neste figur (Mellom 1643 og 1661 gjorde endra skatteregler at produksjonen ikkje vart opplyst i skattelistene.):

Sagbruk -B.png


Fram til 1643 var Nordmøre størst på sagbruksdrift, Trøndelag nest størst og Romsdal minst. Men i perioden 1661-63 var Trøndelag størst, først og fremst på grunn av ein kraftig vekst i Nord-Trøndelag.

Trøndelag:

I Trøndelag var det sju fogderi, fire i Sør-Trøndelag (Fosen, Orkdal, Gauldal og Strinda) og tre i Nord-Trøndelag (Stjørdal/Verdal. Inderøy og Namdal). Nord-Trøndelag ser vi på samla. Produksjonsutviklinga 1620-1643 var slik:

Sagbruk-C.png


Strinda er her eit større område enn det vi tar for oss ellers i denne artikkelen, ellers i denne artikkelen har vi ikkje med dagens Skaun kommune, Geitastrand og Malvik kommune.

Strinda var den nest største sagbordprodusenten i Trøndelag fram til 1630, men vart så forbigått først av Orkdal og så også av Gauldal. Lågkonjunkturen 1639 – 41 slo sterkt ut, men i 1643 var produksjonen oppe i 4 000 tylfter, mykje høgare enn tidlegare. Nederland hadde innført forbod mot seglas til Austersjøen og Norge i 1640–41. Dette forklarer mykje av den låge produksjonen i åra 1639-41.

Over såg vi på produksjonen fram til 1644. Dersom vi ser framover i tid til perioden 1661-1663, når produksjonen igjen blir oppgitt i skattelistene, så er situasjonen heilt endra:

Sagbruksproduksjon i Trøndelag.png

Produksjonen er vesentlig større i perioden 1661-63. Det gjeld alle fogderia, men først og fremst Nord-Trøndelag. Nord-Trøndelag har gått frå å ha lågast til høgast produksjon i Trøndelag. Strinda låg i 1662 på omtrent 8 000 tylfter, omtrent som Gauldal og Fosen, som er godt over alle fogderia i 1643.

Utviklinga 1658-1663

I 1656 vart alle sager i Orkdal fogderi og i Hølonda tinglag i Gauldal fogderi forbudt på grunn av at skogen vart reservert for det nystarta Løkken gruver. Dermed vart 25-30 % av produksjonskapasiteten i Trøndelag tatt bort. Dei første åra vart produksjonen frå sagene i desse områda erstatta av sager i Gauldal fogderi. Gauldal leverte produksjonen til den samme fjorden som Orkdal, og ubrukt produksjonskapasitet i Gauldal kunne dermed erstatta produksjonen frå Orkdal. Etter 1660 må det ha vore svært gode prisar på sagbord, noko som førte til mange nybygde sager. Først og fremst i Nord-Trøndelag, men også i resten av Trøndelag. Omfanget av nybygde sager i ulike områder gir eit bilde av kor stor del av potensialet som allerede var utnytta.

Sagbruk-D.png Sagbruk-e1.png

Vi ser at det vart bygd relativt mange nye sager i Fosen i denne perioden, noen nye sager i resten av Sør-Trøndelag, men at det var i Nord-Trøndelag at den store veksten kom. I vår del av Strinda fogderi kom det tre nye sager i denne perioden, ei i Klæbu og to ved Jonsvatnet.

Tal på sager og produksjon i denne delen av Strinda fogderi:

I det området av Strinda fogderi som denne artikkelen omhandler var det 14 ulike sager mellom 1620 og 1663. Dei fordelte seg slik innafor undersøkelsesområdet i tre periodar:

Sagbruk-F.png

Utviklinga er lettare å få oversikt over når ein viser det grafisk:

Sagbruk-G.png

Vi ser at Strinda hadde dei fleste sagene og størst produksjon. Vi ser også at produksjonen var størst i perioden 1620-30 og så vart lågare ettersom tida gjekk. Her er det tydelig at den best tilgjengelige skogen tidleg vart uthogge, for mens denne delen av Strinda fogderi hadde minst produksjon i perioden 1661-63, så hadde heile Strinda fogderi størst produksjon i samme periode.

Dei største produsentane i tre periodar:

Det var mange store og små produsentar i denne perioden. Vi vil her vise kven som var dei største i tre periodar, 1620-30, 1631-43 og 1661-63:

De største sagprodusenter.png


Bondesager;
Dei aller fleste sageigarane på denne tida var enten borgarar eller prestar. I denne delen av Strinda fogderi var det berre ei bondesag, Solem sag i Klæbu. Dette var ei lita sag som var i drift frå 1619-43 med total produksjon på 611 tylfter. I åra 1619-26 var presten i Klæbu medeigar.

Se også

Kjelder

  • Denne artikkelen bygger på ei undersøking av opplysningar for perioden 1590-1663 om sagbruksdrift i Norge i skattelistene som ein finn på Digitalarkivet.

Det er to listetyper som er av interesse, grunnleielistene og skattelistene. Grunnleielistene er berre brukt for Trøndelag, mens skattelistene er brukt for heile landet. For Trøndelag er alle sagene identifisert med navn, plassering og sageigar gjennom heile perioden, mens det for resten av landet bare er registrert talet på sager og produksjon for kvart år.

  • Listene som er brukt finn ein i Digitalarkivet her:

• Lensregnskapa 1610-60:
o Sagavgift for Trøndelag 1620-60
o Landskatten fram til 1638
o Unionskatten 1638-44
o Kontribusjon 1644-60
• Stiftsamtsregnskapen 1661-63
• Landkommisjonen 1661 i listene for lagdømma 1661
Kartutsnitta er henta frå Norgeskart på nettet.

  • Personopplysningane om sageigarane er i hovedsak henta frå bøkene til Svein Tore Dahl:

Svein Tore Dahl 1999: Embetsmenn i Midt-Norge i tiden 1536–1660
Svein Tore Dahl 1999: Embetsmenn i Midt-Norge i tiden 1660–1700
Svein Tore Dahl 1999: Embetsmenn i Nord-Norge i tiden 1536–1700
Svein Tore Dahl 2000: Geistligheten i Nord-Norge og Midt-Norge i tiden 1536–1700

  • Opplysningene frå Kristiansunds historie er henta frå:

Johnsen, Arne Odd, Kristiansunds historie 1:1-2, Kristiansunds historienemnd 1942-1951, side 66.

  • Norske Riksregistranter (NRR) digitalt frå Nasjonalbiblioteket.