WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Rustadrenna

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Rustadrenna, en av Skiløypene i Bymarka lå i østhellinga av Lille Gråkallen. Løypa ble ryddet i 1896 og oppkalt etter Trondhjems Skiklubs første løypesjef, gullsmed Martin Rustad (død 1900).

Rustadrenna var en av de tøffeste utforbakkene i Bymarka. Den hadde et betydelig fall og svært mange skipar ble brukket i løypas nedre del.

Esther Nordmark forteller:

Husse du Rustareinna?

- ”Du må da itj uttal dæ om sånnt nåkka som du itj har nåkka greie på.” Sei'n te mæ, kaill'n her i Huse', ein dag æ sitt å sei at æ itj vill reinn på ski i kø i løypan i Bymarka.

- ”De' derre som du sei at de'-e kø i aill løypan i Marka,” sei'n.


- ”De' veit itj du nåkka om du, ættersom du aildri e der sjøl nånn gang. Men æ kainn fortæl dæ de', æ, at de' e mang løypa kor de' næsten itj finnes folk. Rustadreinna f'ræksæmpel.” Sei'n.

- ”Rustad?” Spør æ.


- ”Gamle, om itj akkurat go'e Rustad? Forræsten, ka du veit om de', du, som bestaindig kjøre bil heilt opp te Skistua før du parkere?”

- ”Jo,” sei'n hainn, ”de' va deinn hælga da bil'n va på værste'. Da tok æ Rustad både opp å ner, akkurat som "i gamle dager". Sei'n å bli fjærn i blikke'.


- ”Men deinn herre gangen hadd æ Rustad heilt for mæ sjøl. Å de' va itj nånn oppkjørte kneika å dolpa no, næi. Deinn va så fin at æ trur næsten at du kainn prøv dæ der igjæn, du å. Så slæpp du tilskuere å, som du sei at du e så reidd for.”

- ”Huff, Rustad da! Næi, aildri i live'! Husse du itj kol-les de' va å stå på toppen å gru sæ te å sætt utfor, ja, du husse kainskje kolles Rustad va deinn gangen? Va itj akkurat nånn løypemaskin som hadd prepparert løypa da, næi. Preppareringen fikk vi grei sjøl. Å de' va stort sjett å følg de' eine skispore' fra toppen å ne' te nederste kneiken, som va litt av ein kneik å ja. Hjælpe-mæ!”


- ”Å nånn gang så prepparert du no væl løypa sjøl, du, trur æ.” Sei hainn. – ”Sånn at a vart både dyper å breier.” Lægg'n te.

- ”Å, de' va de' no mang ainner som gjor å, de'. Hværtfaill vi som itj hadd ski me' stålkainta å sånnt avangsert utstyr. Men æ kainn da godt innrøm at stålkaintan skoilla æ væl lik-sågjærne hatt på næsen å på deinn nederste del'n av ryggen, æ. Ja, hværtfaill når æ reinnt Rustad, som va de' værste æ visst. Å du store værden, kor æ datt mang gang!” Minnes æ.


- ”Rustadreinna va fin, deinn.” Sei'n, kaill'n her i Huse'. Hainn har bestandig hørt te barskingan, hainn.

- ”Ja ja. Smak å behag.” Sei æ. – ”Men vi va no pokka nødt te å reinn heilt ne' te by'n å, deinn gangen. Va itj nånn som kjørt me' bil da næi. Å å ta bussen deinn tia, de' va tabu for deinn som va så nånnlunde ung å hadd hælsa i behoill. Ei skam va de'. Både oppover å nerover.”


- ”Ja, husse du?” Sei vi næsten i kor. – ”Husse du kor mytji folk som gikk Bærge' å Møllebakken opp te Plogen? Me' ski'n på nakken! Å i kø næsten. Ja, på di fineste skisøndagan va de' så tætt me' folk oppover Møllebakken at vi mått pass oss så vi itj slo kværainner i hode' me' ski'n.”

- ”Å husse du nerover igjæn?” Fortsætt vi. – ”Når vi reinnt heilt ne' te Ilevoill'n, hvis de' bare itj sto nånn polleti nederst i Bærge' å pasla på.” – ”Æ va forræsten gla te, æ, hvis'n sto der, for da slapp æ å reinn de' siste stykke', som bestaindig va så hardt å oppkjørt. Lægg æ te for egen rægning.”


- ”Å husse du når vi gikk derifra å hjæmover, me' ski'n på nakken igjæn! Å de' va itj akkurat nånn glassfiberski vi hadd deinn gangen, næi! Nånn hadd no fått sæ splitkeinski. Men eillers så hadd vi no stort sjett nåkka som ungdommen av idag villa kaillt planka. Ja, vi å forræsten. Idag.”

- ”Å når vi gikk hjæmover bortover Kongensgata eiller Ælvgata eiller Dronningensgata eiller Sainn'n aillt ætter-som, ja, æ synes einno æ kjeinne kolles ski'n skar sæ ner i skuldra! Å snø'n smeilta på dæm, å rainnt nerover annorakken både utveindig å innveindig. Kor klar vi var Men trikk -? Næi, aildri. Bare dæm som bodd heilt øverst oppå Singsaker eiller længst innpå La'mon, koinn tillat sæ sånn luksus uten å skjæmmes. Hvis dæm hadd pæng te de' da. Aill vi ainneran mått gå. Ja, vi hadd da skam i live' deinn tia. Å aillså lite pæng.”


- ”Ja, husse du, fortsætt vi, kor godt de' va å kommhjæm te kjøttkakan å sviskegrauten da!”

- ”Ja, husse di di? Nåstalgi eiller itj. Artig å minnes vårres egen storhetsti' å ungdomsti' e de' no læll. Hværtfaill for oss som har passert deinn første ungdom.”



Kilde

  • 1. Trondheim byleksikon
  • 2. Esther Nordmark. Kjære gamle Trondhjem