WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Mons Lie

Fra WikiStrinda
Revisjon per 20. mar. 2023 kl. 13:45 av Janh (diskusjon | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Mons Lie

Politimester Mons Lie (15.2.1757 i Ålen- 2.8.1827 i Trondhjem) bygdemålsdikter, sønn av

gårdmann og smelter ved Dragås hytte i Ålen, Jonas Monsen Storli og Karen Svendsdatter Aspaas, f. på gården Storli i Ålen.

Gift 1) i Bakke sogn 6.2.1777 med Doreth Jonsdatter Wollan, ekteskapet opløst; gift 2) i Skogn 17.10.1793 med Elisabeth Sofie Müller, f. i Børseskogn 15.2.1772, d. i Strinda 29.5.1810, datter av kaptein og chef for Skognske Eskadron Brostrup Marius Müller og Elisabeth Klingenberg; gift 3) i Trondheim (viet av biskop Bugge) 3.3.1811 med Anna Margrethe Hagerup, f. i Skjerstad 1768 d. i Trondheim 8.2.1840, datter av stiftsprost Christian Frederik Hagerup.

Farsslektens eldste kjente hjemstavn er Feragen i Rørosdistriktet ; efter at grubedriften kom igang her ved midten av 1600- tallet blev disse distriktene utskilt fra Ålen prestegjeld. Moren var en kusine av oven nevnte kirkebyggmester Sven Halvorssøn Aspaas.

I sin autobiografi forteller Lie at han i niårsalderen ved et fall fra hesteryggen brakk den ene arm, som ikke blev ordentlig kurert. Han egnet sig derfor ikke for gårdsbruket eller annet tungt arbeide. Av faren, som skildres som en for sin tid oplyst mann, lærte han å lese og skrive. Ved en såkalt skriveskole på Røros bergstad, oprettet av verket for de underordnede funksjonærers barn, fikk han nogen måneders undervisning et par vintrer. Ennu før han var konfirmert hadde han beskjeftigelse som "viserdreng" på kontoret hos direktøren for Røros Verk, Peder Hjort.

Sytten år gammel kom Mons Lie til Trondheim. Til denne by er han senere knyttet og gjør her, alle forhold tatt i betraktning, en karriere av de sjeldne. Han er først, som han selv skriver, "simpel tjener" hos regimentskvartermester og generalauditør, fra 1773 dessuten forstander for de Angellske stiftelser Andreas Klingenberg, i tidligere litterære arbeider uriktig omtalt som foged. Efter kort tids forløp blev Lie imidlertid skrivekarl ved Klingenbergs kontor og snart en meget betrodd mann. Han ansattes også som sagfoged ved de Angell'ske stiftelsers omfattende skogeiendommer og sagbruksvirksomhet i det nordenfjelske . I egenskap av fullmektig overtok han den selvstendige ledelse av generalauditør Klingenbergs civile kontorforretninger.

Ved stiftets bestalling av 11.2.1793 blev Lie prokurator for over- og underrettene i Trondhjems stiftskjøpstæder og i Trondhjems amt (begge nuværende Trøndelags-fylker). Denne bevilling opnådde Lie alene på grunnlag av den dyktighet han hadde vist i sin kontorprakis, hvad der ennu var tilfellet med det overveiende antall av de praktiserende prokuratorer i vårt land. Som prokurator praktiserte Lie til 1811, "da jeg frasagde mig Advokaturen". Han skal ha hatt stor praksis og blev efterhanden en formuende mann. (I 1813 var Mons Lie dog aktor i en rettssak som ble behandlet i Trondheim Overstiftsrett 5.10.1813).

I en vakanse konstituertes Lie i 1799 som politimester i Trondheim. Hans ansøkning om befordring i embedet ledsages, heter det i stiftamtmann Moltkes resolusjon, "med de mest udmærkede Anbefalinger, og som ham ikke ufortient ere givne, da han alletider har viist (sig) at være en duelig, retskaffen og aarvaagen Mand for sine Pligters Opfyldelse ". Det er også få som vil finnes bedre skikket til posten, "da det skal være en Mand af Resolution og Conduite", egenskaper ansøkeren ved alle leiligheter har lagt for dagen. Han kjenner befolkningen og har vunnet dens fortrolighet og aktelse, "ja Stiftet tør endog allerunderdanigst forsikre, at det er den menige Mands Ønske her paa Stædet, at se ham til denne Tieneste befordret". De glimrende anbefalinger tiltrots, blev dog ikke Lie ved denne leilighet politimester i Trondheim. Samme år, 1800, beskikkedes han til chef for byens brandkorps, fra 1804 med titel av branddirektør og kapteins rang. I 1808 blev han rådmann , foreløbig mot å avstå stillingens inntekter til forgjengeren så lenge denne levde.

Lie`s karriere og fremgang skaffet ham selvsagt misunnere. Men det var navnlig hans politiske virksomhet og sympatier som gjorde at han i de senere perioder av sitt liv ikke lenger var persona grata på sitt hjemsted. Han var riktignok en av de mest aktive da trøndernes bekjente adresse til Christian Frederik kom i stand i februar 1814, i anledning av prinsens besøk i byen. Heri blev der første gang gitt uttrykk for ønsket om at en delegertforsamling burde sammenkalles for "at lægge Grundvolden til Landets fremtidige Konstitution". Under den politiske krises videre utvikling dette begivenhetsrike år var Lie med liv og sjel tilsluttet "svenskepartiet" . Til en av prinsens emissærer uttalte han på anmodning som sin mening, "at dersom Norge havde Kraft nok til at blive en selvstændig Stat, da vilde dette være mest ønskeligt, men da jeg neppe troede, det var mulig, saa vilde jeg anse Norge lykkeligere under en Forening med Sverige end under Foreningen med Danmark, da selve naturen og den geographiske Beliggenhed synes at have skabt Norge og Sverige til at være sammen, hvilket ikke var Tilfældet med Danmark". Allerede tyve år tidligere, legger han til, hadde han offentlig uttalt de samme anskuelser.

Svenskepartiets tilhengere var få og lite populære i Trondheim. De blev det enda mindre på grunn av Karl Johans unionspolitikk i de par første tiår av hans regjeringstid og den kongelige bevågenhet som da blev dem til del. Da således politimesterembedet i Trondheim i 1817 igjen var vakant, utnevtes Lie i stillingen som han satt i til 1827. Han var da seksti år gammel og led av en øiensvakhet som gjorde at han så dårlig. I forfatteren Mauritz Hansens brever fra Trondheim til vennen Conrad Nicolai Schwach kommer opinionen mot Lie i 1820-årene til orde. Her berettes det at "hans underlige Grimasser, naar han med forudbøiet Krop og en uhyre Suffisance fremsætter sine Sottiser" , avføder følgende bemerkning: "han staar som han skulde falde paa Næsen". " Det kommer deraf at gamle Lysholm [visstnok feil for Klingenberg] (hvor han har været Kusk) bestandig havde saa korte Tømmer", svares det tilbake. Samtidens dom over Lies politiske virksomhet er dog ikke objektivt rettferdig, dertil er den for meget sett under tidens synsvinkel og tidenskaper. At han i beste forstand var nasjonalt sinnet og følte sig dypt forankret i fedrelandets jord, er der ikke grunn til å tvile på. Vi har vidnesbyrd om hvordan han bevarte i venerasjonsfull erindring fødestedet, den lille fjellgården høit oppe under Drøiliene i Ålen, og slekten der.

Et utslag av de samme følelser tør vi vel også se i hans tidlige bidrag på bygdemålsdiktningens områder. Det er ikke meget av dette som er bevart til nutiden, men en del kjennes endda. Under krigen med England i 1808 skrev han således i uforfalsket trøndersk mål føre soldatsanger, som lenge var kjent over hele Trøndelagen. Ivar Aasen har i samlingen.Prøver af Landsmaalet i Norge" gjengitt vers, som senere undersøkelser har vist tilhører L.s forfatterskap.

På sitt landsted ved Trondheim, nu forlengst innlemmet i byområdet, lot Lie innrette familiegravsted, hvor han og hans annen hustru er begravet. Stedet het" Elisefryd ", efter hans annen hustru Elisabeth Müller, det samme navn hans sønnesønns sønn, dikteren Jonas Lie, gav sitt hjem ved Fredriksvern, der han efter mange års utlendighet tilbragte sitt otium.

Mons Lie eide gården Gisvoll i Strinda fra 1795 til 1811.

Kilde

  • 1. Norsk biografisk leksikon, bind , s 343.
  • 2. Strinda bygdebok bind 1 side 527
  • 3. Knut Mork, meddelelse.