WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Forskjell mellom versjoner av «Lade gård»

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk
(43 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Lade gård'''
[[Bilde:Lade gaard 2013 (2).jpg|thumb|Lade gård 2013. Foto: Jan Habberstad]] '''Lade gård''', gnr 1 bnr 1 i tidligere [[Strinda]] kommune, nå gnr 414 bnr 1 i Trondheim kommune. Navnet betyr lastested, opplagssted.
[[Bilde:Skilt lade gaard (2).jpg|thumb|Skilt Lade gård 2013. Foto: Jan Habberstad]]
[[Bilde:Lade gard flyfoto.jpg|Flyfoto Norkart AS]]


Bildet fra Norkart AS viser beliggenheten av Lade gård.
'''Lade gård''' er den sentrale eiendommen på Ladehalvøya. Gården har hatt en rekke funksjoner; jarlesete, kongsgård, kirkelig hovedgård, adelig setegård, borgerlig lystgård, skole og kontorer. Gården ligger på en forhøyning, noe som gir god drenering. Stedet befinner seg i et knutepunkt for de lokale kommunikasjonene, og omkring gården ligger vide marker. Gården ligger dessuten nær byen, noe som friherre Schering Rosenhane mente var en forutsetning for vellykket hovedgårdsdrift da man lett kunne omsette produktene. Man har dermed alle forutsetninger for anlegg av en storgård.
Etter Olav den helliges tid tier kildene om Lade fram til 1180 da Hedin fra Lade var budbringer kongene Magnus Erlingsson og Sverre. Litt over hundre år senere, i 1293, utstedte abbed Arne I Holm (klosteret på [[Munkholmen]]) og Eirik Thoressøn på Lade et brev hvor de bevitnet Nidaros domkapittels rettigheder i erkebiskop Jons tid. De skrev i 1299 til Kong om samme sak. Den som er interessant i denne sammenheng er Eirik Thoressøn.  Det har vært antatt at han var prest, men dette er usikkert, da han i så tilfelle så sent i tiden antagelig ville ha blitt omtalt med tittelen sira, som omkring 1300 vant innpass også blant andre deler av presteskapet enn kannikene. Ellers er det rimelig å anta at det uttrykkelig ville ha blitt sagt at han var prest, slik som det var vanlig når geistlige opptrådte i brev. Eirik bodde på Lade og det at han var vitne sammen med abbeden i Holm viser at han tilhørte samfunnets øverste sjikt. Kanskje var han en adelsmann som hadde gården i forlening av klosteret.
Det at Lade ikke finnes nevnt i [[Aslak Bolts jordebok]] viser at gården omkring 1432 tilhørte andre enn erkestolen og denne andre eieren er neppe noen annen enn Bakke kloster.
Ved Innkrevningen av tiendepenningskatten i 1521, da skatteyterne måtte ut med 1/10 av formuen i skatt, var tydeligvis brukeren på Lade, Oluf, en betydningsfull mann. Gården skyldte antagelig 8 spann smør, slik som senere, og det gjør den nesten tre ganger større enn gjennomsnittet for navnegårdene i Strinda og 5,5 ganger større enn det gjenommsnittlige bruket. Vi finner at Oluf Lade betalte 12 mark i skatt. Dette var et stort beløp og langt over gjennomsnittet i Strinda.
Etter reformasjonen ser det ut som om Lade ble delt mellom flere brukere, for ved Innkrevningen av skipsskatten 1557-1559 var det tre mann som brukte gården; Jon, Iver og Sigurd.
En ny storhetstid ble innledet i 1574 da Lade ble skilt fra klosterlenet ved det ovenfor nevnte makeskiftet hvor lensherren over Bakke kloster, '''[[Hans Ovesen Rød]]''', skiftet til seg gården. I samme makeskifte fikk han Ringve og Devle, samt Storfosen og annet offentlig eid gods I bytte mot eiendommer i Danmark. Det godset han fikk hadde en samlet skyld på 40 spann og 2 øre smør. Hans Ovesen gjorde Lade til adelig setegård og er den eneste i Trondheim som har hatt denne verdigheten. Den er derfor den eneste gård i kommunen som med rette kan kalles herregård. Hans Ovesen var gift med Maren Embrekts-, eller Engelbrektsdatter, som tradisjonen hevder var en sønnedatter av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Mannen var ikke sikker om hennes adelskap var godt nok og fikk derfor utferdiget en adelsbekreftelse for sine døtre i 1596. Ved Hans Ovesens død omkring 1598 var det datteren, Else, gift med '''Otte Jenssøn Bjelke''' til Hell og Tønnøl, som arvet Lade. Otte Jenssøn eide Bjelkeslektens nærmere 40 gårder i Stjørdal og Selbu.
At Lade var blitt en viser en bestemmelse fra 1604 hvor bøndene i Leksvik og Frosta fikk innskjerpet sine plikter. De ble da blant annet hjelpe til med sette opp ny stue og nytt [[stabbur]] på Lade. Det siste burde ikke gjelde for andre bønder enn de som hørte inn under Otte Jenssøns gods. I var det Otte Jenssøns barn, jomfru Inger Bjelke til Lade og Hans Bjelke til Sakslund, som eide Adelsjordeboken fra 1625 viser at jomfru Inger bodde Lade. Resten av søsknenes arvegods var på dette tidspunkt pantsatt til [[Caspar Schøller]] som brukelig pant. Det vil si at han nøt inntektene av eiendommene inntil pantsetterne eventuelt løste dem inn.
Omkring 1645 ble Lade pantsatt til '''Caspar Christoffersen Schøller'''. Gården er ikke nevnt i skattematrikkelen fra 1647, noe som viser at setegardsprilvilegiene fremdeles var i behold.
Som vanlig løste de adelige aldri inn pantet og Lade ble ved Casper Christoffersens død overtatt av hans datter, Hilleborg, gift med Peder Madssøn Hjort. I 1661 var Lade fremdeles oppført som Schøllers pantegods, men hadde da mistet skattefri heten, noe som indikerer at setegårdsprivilegiene var falt bort som følge av at den ble brukt av uadelige. Peder Hjort, som i likhet med svigerfaren var en stor godseier, må ha blitt fullverdig eier av Lade.
Lade fikk ny eier i 1697 da Hilleborg Schøller solgte til generalmajor (fra 1701 generalløytnant) [[Johan Wibe]]. Wibe beskrives som en særpreget personlighet med mye humor, og han bygde nye hus på Lade. Han bodde også i sin gård i Munkegaten, generalsgården. På Lade hadde han et tjenerskap som besto av 17 personer. 31. juli 1704 ble Wibe beæret med besøk av Kong Frederik IV som spiste middag på gården.  Wibe, som i 1709 ble visestatholder og dermed flyttet til Christiania, solgte Lade til generaltollforvalter ''' [[Herman Treschow]] '''.
Etter Treschows død i 1723 overtok hans svigersønn, rådmann '''[[Rasmus Graae]]''' eiendommen. Han ble etterfulgt av sin svigersønn, visepastor i Strinda, [[Simon Wolff]]. I Wolffs eiertid besøkte Gerhard Schøning Lade. Gården hadde da 20 husmenn og to av disse bodde I [[Korsvika]], hvor det tidligere hadde vært et gjestegiversted.
Wolffs enke solgte 1789 Lade til [[proprietær]] '''Marcus Bredal''', som bygslet bort mange løkker. Ved folketellingen i 1801 bodde det 46 personer på Lade. Foruten Bredahl, hans kone, Aletha Lind, mor og konens søster, fantes det en gardskar, to losjerende, to fosterbarn, tre tjenestepiker, en arbeidskone, et ektepar som arbeidet på garden, en vertshusmann og 4 husmenn med familie. Dette viser at en rekke tidligere husmannsplasser var bygslet bort som lystgårder.
Krigstiden satte sitt preg på hele landet og i 1801 ble det bygget en [[varde]] på [[Ladehammeren]], som husmennene passet. Det
fantes forøvrig en fyrlykt på hammeren allerede i 1658.
[[Grosserer]]  [[Hilmar Meincke]] kjøpte i 1809 Lade for 20000 rdl. Han rev de gamle bygningene fra Wibes tid og oppførte det komplekset som vi ser i dag. Lade ble dermed den flotteste lystgården øst for Trondheim. Meincke drev stor forretning som omfattet engrosshandel og rederi. og han var dessuten stor skogeier i Verdal. Hans slektning, rittmester ''' [[Broder Lysholm Krogh]] ''' anla et hageanlegg på gården, som da hadde ca. 1200 daa. innmark.
Etter Meinckes enke, '''Anne Marie Thonnings''' død 1844, ble gården solgt til krigsråd '''[[Knut Henrik Holtermann]]''' som tidligere hadde eid Storfosen. Holtermann bodde fast på Lade og førte et gjestfritt hus. Han solgte imidlertid fra store områder. I 1848 ble det oppført et militært krutthus på den strategisk viktige Ladehammeren.
Fra 1858 var Holtermanns svigersønn, oberst ''' [[Morten Lyng Lossius]]''', gift med Inger M. K. Holtermann, eier av Lade. Lossius var en virksom mann og drev gården godt. Han hadde også ansvaret for flere veganlegg og var anleggsbestyrer da [[Størenbanen]] ble bygget. Dessuten var Lossius ordfører i Strinda 1878-81. Den storvokste og rørslige obersten ble av Kong Oscar Il benevnt med tilnavnet ''Ladejarlen''. Gården, som i 1866 fremdeles hadde 637 da. innmark, krevde et stort tjenerskap og Lossius hadde i 1865 to tjenestekarer og tre tjenestepiker ansatt. Ellers besto driftspersonalet av fjøsforpakter med husholderske og tjenestepike, foruten husmenn.
Etter Lossius død ble Lade 1892 solgt til agronom [[Egil Holst]], som drev godt og blant annet opprettet gartneri der.
Kartet nedenfor viser gårdsanlegget og de planlagte nye vegene i området ca 1914.
[[Bilde:Lade gard - kart 1914-just.jpg|Kart over Lade 1914]]
Holst solgte i 1917 til Trondheim kommune og bygningene ble 1922-1963 benyttet av [[Noregs Lærarhøgskole]].
[[Bilde:Foran Lade gård.jpg|Noregs Lærarhøgskole]]
[[Bilde:Foran Lade gård.jpg|Noregs Lærarhøgskole]]
Gården ble fredet i 1923, men bygningene ble etter hvert dårligere vedlikeholdt. Enda i 1935 var det 450 da innmark tilbake. Lade fikk dødsstøtet som gårdsbruk da tyskerne under andre verdenskrig anla flyplass de flate jordene. Gården var 1940-1945 rekvirert av tyskerne som dessuten bygde store festningsanlegg på Ladehammeren. Lade ble innlemmet i Trondheim kommune i 1952 og eiendommen ble ytterligere utstykket.
I årene 1963-1994 ble bygningene benyttet av Sosialhøgskolen. Lade ble i 1992 solgt til [[Odd Reitan]]s selskap Reitangruppen. Gården kom da igjen i privat eie og fungerer I dag som Reitangruppens hovedkontor og representasjonssted. Eieren har satt husene i god stand . Lade gård ble i 1973 prydet med en av Trondhjem Historiske Forenings informative plaketter.
== Se også ==
*[[Slekter på gnr 1/1 Lade gård]]


== Kilde ==
== Kilde ==
* 1. Strinda bygdebok 1. bind.
* 1. Strinda bygdebok 1. bind.
* 2. Lystgårdene på Lade. En reise i Trondheims Arkadia.Ringve Museums skrifter VIII. Redaktør Sissel Guttormsen.
* 2. Lystgårdene på Lade. En reise i Trondheims Arkadia. Ringve Museums skrifter VIII. Redaktør Sissel Guttormsen.
 
* 3. Postkortsamlingen Strinda historielag
 
[[Kategori:Gård]]


[[Kategori:Gård]][[Kategori:Historiske bygninger i Trondheim]]
[[Kategori: Strindas historie]]
[[Kategori:Lade]]
[[Kategori: Lystgårder]]
[[Kategori: Lystgårder]]
[[Kategori:1940]][[Kategori:1992]]
[[Kategori:1923]][[Kategori:1963]]

Revisjonen fra 6. apr. 2017 kl. 12:23

Lade gård 2013. Foto: Jan Habberstad

Lade gård, gnr 1 bnr 1 i tidligere Strinda kommune, nå gnr 414 bnr 1 i Trondheim kommune. Navnet betyr lastested, opplagssted.

Skilt Lade gård 2013. Foto: Jan Habberstad

Flyfoto Norkart AS

Bildet fra Norkart AS viser beliggenheten av Lade gård.

Lade gård er den sentrale eiendommen på Ladehalvøya. Gården har hatt en rekke funksjoner; jarlesete, kongsgård, kirkelig hovedgård, adelig setegård, borgerlig lystgård, skole og kontorer. Gården ligger på en forhøyning, noe som gir god drenering. Stedet befinner seg i et knutepunkt for de lokale kommunikasjonene, og omkring gården ligger vide marker. Gården ligger dessuten nær byen, noe som friherre Schering Rosenhane mente var en forutsetning for vellykket hovedgårdsdrift da man lett kunne omsette produktene. Man har dermed alle forutsetninger for anlegg av en storgård.

Etter Olav den helliges tid tier kildene om Lade fram til 1180 da Hedin fra Lade var budbringer kongene Magnus Erlingsson og Sverre. Litt over hundre år senere, i 1293, utstedte abbed Arne I Holm (klosteret på Munkholmen) og Eirik Thoressøn på Lade et brev hvor de bevitnet Nidaros domkapittels rettigheder i erkebiskop Jons tid. De skrev i 1299 til Kong om samme sak. Den som er interessant i denne sammenheng er Eirik Thoressøn. Det har vært antatt at han var prest, men dette er usikkert, da han i så tilfelle så sent i tiden antagelig ville ha blitt omtalt med tittelen sira, som omkring 1300 vant innpass også blant andre deler av presteskapet enn kannikene. Ellers er det rimelig å anta at det uttrykkelig ville ha blitt sagt at han var prest, slik som det var vanlig når geistlige opptrådte i brev. Eirik bodde på Lade og det at han var vitne sammen med abbeden i Holm viser at han tilhørte samfunnets øverste sjikt. Kanskje var han en adelsmann som hadde gården i forlening av klosteret.

Det at Lade ikke finnes nevnt i Aslak Bolts jordebok viser at gården omkring 1432 tilhørte andre enn erkestolen og denne andre eieren er neppe noen annen enn Bakke kloster.

Ved Innkrevningen av tiendepenningskatten i 1521, da skatteyterne måtte ut med 1/10 av formuen i skatt, var tydeligvis brukeren på Lade, Oluf, en betydningsfull mann. Gården skyldte antagelig 8 spann smør, slik som senere, og det gjør den nesten tre ganger større enn gjennomsnittet for navnegårdene i Strinda og 5,5 ganger større enn det gjenommsnittlige bruket. Vi finner at Oluf Lade betalte 12 mark i skatt. Dette var et stort beløp og langt over gjennomsnittet i Strinda.

Etter reformasjonen ser det ut som om Lade ble delt mellom flere brukere, for ved Innkrevningen av skipsskatten 1557-1559 var det tre mann som brukte gården; Jon, Iver og Sigurd.

En ny storhetstid ble innledet i 1574 da Lade ble skilt fra klosterlenet ved det ovenfor nevnte makeskiftet hvor lensherren over Bakke kloster, Hans Ovesen Rød, skiftet til seg gården. I samme makeskifte fikk han Ringve og Devle, samt Storfosen og annet offentlig eid gods I bytte mot eiendommer i Danmark. Det godset han fikk hadde en samlet skyld på 40 spann og 2 øre smør. Hans Ovesen gjorde Lade til adelig setegård og er den eneste i Trondheim som har hatt denne verdigheten. Den er derfor den eneste gård i kommunen som med rette kan kalles herregård. Hans Ovesen var gift med Maren Embrekts-, eller Engelbrektsdatter, som tradisjonen hevder var en sønnedatter av erkebiskop Olav Engelbrektsson. Mannen var ikke sikker om hennes adelskap var godt nok og fikk derfor utferdiget en adelsbekreftelse for sine døtre i 1596. Ved Hans Ovesens død omkring 1598 var det datteren, Else, gift med Otte Jenssøn Bjelke til Hell og Tønnøl, som arvet Lade. Otte Jenssøn eide Bjelkeslektens nærmere 40 gårder i Stjørdal og Selbu.


At Lade var blitt en viser en bestemmelse fra 1604 hvor bøndene i Leksvik og Frosta fikk innskjerpet sine plikter. De ble da blant annet hjelpe til med sette opp ny stue og nytt stabbur på Lade. Det siste burde ikke gjelde for andre bønder enn de som hørte inn under Otte Jenssøns gods. I var det Otte Jenssøns barn, jomfru Inger Bjelke til Lade og Hans Bjelke til Sakslund, som eide Adelsjordeboken fra 1625 viser at jomfru Inger bodde Lade. Resten av søsknenes arvegods var på dette tidspunkt pantsatt til Caspar Schøller som brukelig pant. Det vil si at han nøt inntektene av eiendommene inntil pantsetterne eventuelt løste dem inn.

Omkring 1645 ble Lade pantsatt til Caspar Christoffersen Schøller. Gården er ikke nevnt i skattematrikkelen fra 1647, noe som viser at setegardsprilvilegiene fremdeles var i behold.

Som vanlig løste de adelige aldri inn pantet og Lade ble ved Casper Christoffersens død overtatt av hans datter, Hilleborg, gift med Peder Madssøn Hjort. I 1661 var Lade fremdeles oppført som Schøllers pantegods, men hadde da mistet skattefri heten, noe som indikerer at setegårdsprivilegiene var falt bort som følge av at den ble brukt av uadelige. Peder Hjort, som i likhet med svigerfaren var en stor godseier, må ha blitt fullverdig eier av Lade.

Lade fikk ny eier i 1697 da Hilleborg Schøller solgte til generalmajor (fra 1701 generalløytnant) Johan Wibe. Wibe beskrives som en særpreget personlighet med mye humor, og han bygde nye hus på Lade. Han bodde også i sin gård i Munkegaten, generalsgården. På Lade hadde han et tjenerskap som besto av 17 personer. 31. juli 1704 ble Wibe beæret med besøk av Kong Frederik IV som spiste middag på gården. Wibe, som i 1709 ble visestatholder og dermed flyttet til Christiania, solgte Lade til generaltollforvalter Herman Treschow .

Etter Treschows død i 1723 overtok hans svigersønn, rådmann Rasmus Graae eiendommen. Han ble etterfulgt av sin svigersønn, visepastor i Strinda, Simon Wolff. I Wolffs eiertid besøkte Gerhard Schøning Lade. Gården hadde da 20 husmenn og to av disse bodde I Korsvika, hvor det tidligere hadde vært et gjestegiversted.

Wolffs enke solgte 1789 Lade til proprietær Marcus Bredal, som bygslet bort mange løkker. Ved folketellingen i 1801 bodde det 46 personer på Lade. Foruten Bredahl, hans kone, Aletha Lind, mor og konens søster, fantes det en gardskar, to losjerende, to fosterbarn, tre tjenestepiker, en arbeidskone, et ektepar som arbeidet på garden, en vertshusmann og 4 husmenn med familie. Dette viser at en rekke tidligere husmannsplasser var bygslet bort som lystgårder.

Krigstiden satte sitt preg på hele landet og i 1801 ble det bygget en vardeLadehammeren, som husmennene passet. Det fantes forøvrig en fyrlykt på hammeren allerede i 1658.

Grosserer Hilmar Meincke kjøpte i 1809 Lade for 20000 rdl. Han rev de gamle bygningene fra Wibes tid og oppførte det komplekset som vi ser i dag. Lade ble dermed den flotteste lystgården øst for Trondheim. Meincke drev stor forretning som omfattet engrosshandel og rederi. og han var dessuten stor skogeier i Verdal. Hans slektning, rittmester Broder Lysholm Krogh anla et hageanlegg på gården, som da hadde ca. 1200 daa. innmark.

Etter Meinckes enke, Anne Marie Thonnings død 1844, ble gården solgt til krigsråd Knut Henrik Holtermann som tidligere hadde eid Storfosen. Holtermann bodde fast på Lade og førte et gjestfritt hus. Han solgte imidlertid fra store områder. I 1848 ble det oppført et militært krutthus på den strategisk viktige Ladehammeren.

Fra 1858 var Holtermanns svigersønn, oberst Morten Lyng Lossius, gift med Inger M. K. Holtermann, eier av Lade. Lossius var en virksom mann og drev gården godt. Han hadde også ansvaret for flere veganlegg og var anleggsbestyrer da Størenbanen ble bygget. Dessuten var Lossius ordfører i Strinda 1878-81. Den storvokste og rørslige obersten ble av Kong Oscar Il benevnt med tilnavnet Ladejarlen. Gården, som i 1866 fremdeles hadde 637 da. innmark, krevde et stort tjenerskap og Lossius hadde i 1865 to tjenestekarer og tre tjenestepiker ansatt. Ellers besto driftspersonalet av fjøsforpakter med husholderske og tjenestepike, foruten husmenn.

Etter Lossius død ble Lade 1892 solgt til agronom Egil Holst, som drev godt og blant annet opprettet gartneri der.

Kartet nedenfor viser gårdsanlegget og de planlagte nye vegene i området ca 1914.


Kart over Lade 1914

Holst solgte i 1917 til Trondheim kommune og bygningene ble 1922-1963 benyttet av Noregs Lærarhøgskole.

Noregs Lærarhøgskole

Gården ble fredet i 1923, men bygningene ble etter hvert dårligere vedlikeholdt. Enda i 1935 var det 450 da innmark tilbake. Lade fikk dødsstøtet som gårdsbruk da tyskerne under andre verdenskrig anla flyplass de flate jordene. Gården var 1940-1945 rekvirert av tyskerne som dessuten bygde store festningsanlegg på Ladehammeren. Lade ble innlemmet i Trondheim kommune i 1952 og eiendommen ble ytterligere utstykket.

I årene 1963-1994 ble bygningene benyttet av Sosialhøgskolen. Lade ble i 1992 solgt til Odd Reitans selskap Reitangruppen. Gården kom da igjen i privat eie og fungerer I dag som Reitangruppens hovedkontor og representasjonssted. Eieren har satt husene i god stand . Lade gård ble i 1973 prydet med en av Trondhjem Historiske Forenings informative plaketter.

Se også

Kilde

  • 1. Strinda bygdebok 1. bind.
  • 2. Lystgårdene på Lade. En reise i Trondheims Arkadia. Ringve Museums skrifter VIII. Redaktør Sissel Guttormsen.
  • 3. Postkortsamlingen Strinda historielag