WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Kristofer Leirdal

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Kristofer Leirdal
Kristofer Leirdal, født 15. desember 1915, fødested Aure, Møre og Romsdal. Billedhugger. Foreldre: Småbruker og snekker Sakarias Skogan (1880–1951) og Karen Leirdal (1883–1966). Gift 1947 med keramiker Aina Thiis (6.11.1924–), datter av domkirkearkitekt Helge Thiis (1897–1972) og maler Greta Wilhelmina Swenborg (1896–1982).

Kristofer Leirdal gjorde sin største innsats i restaureringen og utsmykkingen av Nidarosdomen og har stått sentralt i oppbyggingen av et livskraftig kunstmiljø i Trondheim.

Leirdal utdannet seg til billedhugger da mellomkrigstidens klassisisme stod som sterkest blant norske skulptører. Han gikk på møbellinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo 1936–38 og studerte deretter skulptur under Wilhelm Rasmussen på Statens Kunstakademi 1938–40. Etter krigen studerte han ved Det Kongelige Kunstakademi i København under Einar Utzon-Frank. Epokens idealisme hadde sin forankring i Frankrike, med kunstnere som Charles Despiau og Aristide Maillol. Retningen viste sin styrke i den skulpturale utsmykkingen av Oslo Rådhus. Dette var en viktig impuls for de unge; gjennom offentlige oppgaver ønsket billedkunstnerne å sette sitt preg på det norske sosialdemokratiet. Konkurransen om rådhusutsmykkingen utløste lange diskusjoner om skulpturens plass i den moderne arkitektur.

Tidens klassisisme hadde et visst preg av håndverkerromantikk, og en annen side ved Leirdals kunstneriske legning finner vi i hans håndverksmessige forankring. Av faren hadde han fått opplæring i snekring og treskjæring, og han utviklet seg raskt til en dyktig møbelsnekker.

Leirdal begynte sitt virke ved domkirken i Trondheim under den annen verdenskrig, som steinhugger. Etter krigen laget han flere hovedverk for katedralen. Han modellerte relieffet Den seirende Kristus til skipets utvendige gavl, statuen av St. Mikael, som troner over nordre tårn, samt en lang rekke steinskulpturer til nisjene i vestfronten. Flere av disse er til en viss grad basert på levende modeller; f.eks. har St. Mikael ansiktstrekk som er hentet fra Bob Dylan. 1983 kom Leirdals replikk av middelalderskulpturen av apostelen Johannes på plass. Dermed var den siste av vestfrontens nesten 60 skulpturer ferdigstilt etter domkirkearkitekt Helge Thiis' plan fra 1929. 1990 leverte Leirdal sitt siste verk til domkirken, en halvannen meter høy påskelysestake i bemalt tre.

I hele sitt virke ved Nidarosdomen har Leirdal, i likhet med flere andre av våre fremste billedhuggere, tilpasset seg arkitekturens fysiske og stilistiske rammer, samt helligdommens ideologiske program. Selv om de var preget av 1920-årenes klassisismen, søkte de å underordne seg det gotiske vokabular. Tross alt dreier det seg om fundamentale motsetninger: Mens klassisisten søker det harmoniske og avbalanserte og ledes av jordnærhet, etterstreber gotikeren ekstatiske avmaterialiseringer. Å oppleve en gotisk katedral er det samme som å erfare et lysmysterium hvor de klassiske grunnprinsipper om klargjøring av det bærende og det som bæres, er usynliggjort.

Leirdals mange offentlige skulpturer preges av nøkternhet og monumentalitet, av realisme og håndverksmessig viten. Av store, tidstypiske verk må hans monument over de falne i Trondheim fra 1948 fremheves. Det er hugd i granitt og har fått en sentral plassering under lønnetrærne foran nordsiden av domkirken. Monumentet på Frøya over de omkomne i Titran-ulykken 1899 ble reist 1949. Det er holdt i samme statuariske stil og forestiller også en etterlatt mor med sine barn. Formene i Titran-monumentet er stort sett og samler seg i et hovedvolum, en pyramidal struktur, som en varde ut mot havet. I senere verk kommer det til realistiske drag, f.eks. i bronseskulpturen Hårpynt (1954) og i Falkberget-monumentet An-Magritt og Hovi-stuten i Trondheim (1967). Men i alle Leirdals arbeider er det nærværende og realistiske underordnet sikre komposisjonelle grep. Det tunge, horisontale i Hovi-stuten kontrasteres mot An-Magritts ranke skikkelse som et bilde på de åndelige krefter i hverdagsslitet. Billedhuggeren har hatt Falkberget-sitatet “Det oppreiste sinn står i loddesnorens tegn” som ledetråd for dette hovedverket.

Mottoet for Leirdals krigsseilermonument i Trondheim fra 1982 er “Mange skip og sjøfolk kom aldri i havn”. Dette tydeliggjør han ved å la en del av plattingen med de to fortøyningspullertene stå tom, samtidig som plasseringen av to sjøfolk helt til høyre gir komposisjonell spenst til verket. Også Felkar'n (1991) må fremheves som et monumentalt hovedverk i hans lange produksjon. Det er laget til minne om mennene som i flere hundre år arbeidet i Kvernfjellet i Selbu.

Leirdals portretteringskunst ligger på et høyt nivå, preget av teknisk dyktighet, iakttakerevne og sikker formfølelse. Bystene av Mona Elisabeth Ryggen, malerne Einar Bothner og John Anton Risan og jazzmusikeren Bjørn Alterhaug er gode eksempler på dette. Han har også laget mange spennende barneportretter. Portrettet Lille Erlend av kunstnerens sønn er spesielt gjennom sin overnaturlige størrelse og ved at det er laget i bemalt tre.

Kristofer Leirdal var med på å stifte Kunstskolen i Trondheim og var lærer i skulpturklassen der 1946–52, og han var lærer i plastisk form ved Institutt for form og farge på arkitektavdelingen ved NTH 1952–82. Begge steder har han gjort en pionerinnsats for å bygge opp disse sentrale kunstinstitusjonene. Han har også vært aktivt med i utviklingen av Trondhjems Kunstforening og institusjonens faste samling (nå Trondheim Kunstmuseum).

Kilde

  • 1. Svein Thorud - Norsk biografisk leksikon

Eksterne lenker