WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.


WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Sverre Sigurdsson

Fra WikiStrinda
(Omdirigert fra Kong Sverre)
Hopp til: Navigasjon, søk

Sverre Sigurdsson (Kong Sverre) (født 1153 (?), død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.

Sverre ble født i Norge, men vokste opp i Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik siden Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge sagaen skal Sverre ha fått høre av mor si, Gunnhild, at han var sønn av kong Sigurd Munn. Denne påstanden blir fullstendig avvist av dagens historikere. Statusen som «kongssønn» ga imidlertid Sverre legitimitet til et mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne. Disse stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.

I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øreting, men det tok flere år før kongemakten endelig var sikret. De første årene var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble sett på som uromakere av allmuen og det var få som trodde de hadde noen sjanse til seier.

Motstanderen var kong Magnus Erlingsson og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfare og ble støttet av kirken, som ønsket en kontrollert arvefølge bygd på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite stod biskop Nikolas Arnesson (Oslo) og Eirik Ivarsson (Stavanger, senere erkebiskop av Nidaros) fram som Sverres argeste motstandere. De reiste sin egen krigerflokk (baglerne) og greide å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.

Slaget på Strindfjorden 1199 var en viktig milepel i norsk historie.

Striden med baglerne varte til Sverre døde på sotteseng i Bjørgvin i 1202. Med en alder på om lag 50 år var han en av de norske kongene som levde lengst fram til da.

En minnestein er reist på stedet der Sverre først tok kongsnavn finnes i Munkedal kommune i Båhuslen. Den ble avduket i 1929.

Allerede like etter at Sverre overtok som konge begynte konfliktene med kirken. Erkebiskop Øystein hadde vært alliert med Sverres motstander Erling Skakke, og Sverre sørget for å oppheve mange av de rettighetene Erling hadde gitt kirken. Konflikten utartet seg såpass at Øystein tilslutt måtte forlate landet. Da Eirik Ivarsson ble ny erkebiskop i 1188 brøt striden ut igjen. Sverre godkjente ikke Eiriks ettermann som ny biskop i Stavanger, og Eirik nektet på sin side å krone kongen. I 1190 forlot Eirik Norge, mens de andre biskopene bøyde av for kong Sverre. I 1194 lot Sverre seg salve og krone til Norges konge, men til samme tid lyste Eirik med pave Innocens IIIs velsignelse kongen i bann. Senere bannlyste paven selv de biskopene som støttet Sverre, noe som gjorde at flere og flere av biskopene fulgte Eirik i landflyktighet.

Sentralt i striden mellom Sverre og kirken var den såkalte jus patronatus (patronatsretten) de norske bøndene hadde over sine kirker. I Sverres saga heter det at det var gammel lov og sedvane at kongen og bøndene måtte bygge kirke på gården sin på egen kostnad, om de ville, og da skulle de selv styre over kirken og ansette prest; men erkebispen la styresmakten sin på enhver kirke med det samme den var innviet, og på alle som han gav lov å holde messe i. Kongen krevde lov og rett i dette; men erkebiskopen bød av. En tale mot biskopene argumenteres det for at kongen måtte ha en tilsvarende patronatsrett over kirker som kongemakten hadde bygget, og at biskoper dermed måtte anses som embedsmenn som skulle ansettes av kongen og tjene ham. Kirken selv ønsket imidlertid å være selvstyrt, og mente at de selv skulle forvalte kirker og tilhørende eiendommer samt ansette prester. Sistnevnte syn var også i tråd med hvordan ordningen var internasjonalt.

Mot slutten av livet innså Sverre at det var nytteløst å kjempe mot den mektige Innocens, og han rådet sønnen Håkon til å forsone seg med kirken. Etter Sverres død i 1202 klarte Håkon å komme til forlik med erkebiskopen og kirken, selv om striden mellom baglerne og birkebeinerne langt fra tok slutt med forliket. Striden rundt kirkelige ansettelser endte med at kirken selv fikk styre over eiendommene sine og fikk ansettelsesrett til kirkelige embeder, selv om aristokratiet og bøndene som et kompromiss fikk beholde patronatsretten sin.

Det kan hevdes at det militære talentet til Sverre bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenrasket krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes at dette forlenget borgerkrigene med en mannsalder.

Sverre blir helst husket for å ha talt Roma midt i mot (1194). Konflikten med pavekirken var imidlertid rent personlig og førte ikke til noen varig endring av maktforholdet mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.

Størst virkning hadde kanskje utslettingen av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter at Sverre hadde nedkjempet de gamle stormannsættene hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpnet dette landet for senere dominans av dansk og svensk adel, men samtidig bidro det til å skape den relativt egalitære norske kulturen.

Kong Sverre omtales i andre verset av Ja vi elsker.

Kilde

  • 1. Strinda bygdebok 3. bind.
  • 2. Wikipedia