WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Johannes Moe

Fra WikiStrinda
Revisjon per 19. feb. 2017 kl. 17:37 av Jan H (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk

Johannes Moe, født 24. april 1926, fødested Modalen, Hordaland. Sivilingeniør, forsker og forskningsadministrator. Foreldre: Herredskasserer Knut Moe (1896–1975) og poståpner Maria Mo (1903–59). Gift 1952 med Astrid Sigrun Christiansen (26.7.1929–), datter av agent Søren Agermann Christiansen (1893–1966) og hustru Aslaug Målfrid (1895–1967).

Johannes Moe var professor i skipsteknikk og rektor ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim og senere administrerende direktør i forskningsinstitusjonen SINTEF.

Moe vokste opp i Modalen i Nordhordland. Etter examen artium i Bergen 1947 begynte han å studere ved NTH og ble 1952 uteksaminert som sivilingeniør fra bygningsavdelingen med “innstilling til kongen”. Han tok lisensiatgraden ved NTH 1957 og fikk dr.techn.-graden 1961.

Etter litt praksis i næringslivet og noen år med forskningsopphold i USA ble Moe 1962 utnevnt til professor i skipsbygging ved NTH, en stilling han hadde frem til 1976. Allerede tidlig i 1970-årene stod han som rådsformann (1972–79) sentralt i oppbyggingen av det nye Norges Fiskeriforskningsråd. Han kom også tidlig med i utbyggingen av undervisning og forskning innenfor petroleumsvirksomheten ved NTH og fikk tidlig direkte kontakt med virksomheten i Nordsjøen. Allerede 1970 kunne han trekke på sin kompetanse som “betongprofessor” – hans beregninger utført på et hotellrom en søndagskveld i Oslo ledet bl.a. til at Ekofisk-plattformen måtte rekonstrueres. Han fikk også oppleve det som gikk galt i Nordsjøen på nært hold, som medlem av flere offentlige kommisjoner, bl.a. etter Bravo-ulykken og i forbindelse med de økonomiske overskridelsene som fulgte utbyggingen i flere år.

Både som rektor ved NTH 1972–76 og senere var Moe en sentral aktør i den ofte tilspissede konflikten om universitetsintegrasjon i Trondheim. Han var tilhenger av tanken om ett universitet i Trondheim, men han ønsket “å bygge videre på de bestående organisasjonsforhold med sikte på en gradvis utvikling av et større fellesskap”. De som ønsket å gå fortere frem, vant imidlertid, og 1996 ble Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) etablert.

1976 forlot Moe rektorstolen ved NTH for å påta seg oppgaven som administrerende direktør i SINTEF – Stiftelsen for industriell og teknisk forskning – etter den legendariske gründeren Karl Stenstadvold. Det ble 13 år som leder for landets største oppdragsinstitutt i en periode preget av omstilling og ekspansjon til nye felter – først og fremst olje og gass, men også medisinsk teknikk, polarforskning og romforskning m.m. Dette ledet også til forandringer i det delikate forholdet til NTH, og Moe konstaterer at SINTEFs oppgaver ikke lenger primært er å være et redskap for å fremme NTHs interesser: “Vi var også blitt et viktig selvstendig nærings- og samfunnspolitisk redskap, sideordnet NTH.” Men denne omstillingen var ikke lett.

Moe har vært sterkt engasjert i spørsmål knyttet til forskningsorganisasjon og forskningspolitikk. Ved siden av deltakelse i en rekke styrer og råd engasjerte han seg også som skribent og debattant. Her var han sjelden preget av vasne kompromisser; han forklarte snarere sitt syn både skriftlig og muntlig for både statsråd og forskningsråd, og han meldte seg prompte ut av sin egen profesjonsforening NIF da foreningen ikke fulgte opp noe han mente var en viktig sak. Selvbiografien På tidens skanser (1999) er interessant og meget åpenhjertig. Moe så med uro på et næringsliv som ble gradvis mer preget av jappetid og “utålmodig kapital”, mens arbeidet i Norges Tekniske Vitenskapsakademi (NTVA), som han vitaliserte i sin tid som president (1993–99), gledet ham langt mer. I den senere del av sin karriere deltok han også i en rekke styrer og rådsforsamlinger i næringslivet. Sine siste yrkesaktive år tilbrakte han som rådgiver i Statoil 1990–93.

Johannes Moe er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS) fra 1963, av NTVA fra 1962 (æresmedlem 1999) og av National Academy of Engineering i USA fra 1977. Han mottok Gunnerus-medaljen fra DKNVS 1988 og NIFs hederstegn 1990. Moe ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1976 og var ordenens visekansler 1991–96.


Kilde

  • Hermod Skånland - Norsk biografisk leksikon

Eksterne lenker