WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Hans Jørgen Darre

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Hans Jørgen Darre
Foto: Trondheim byarkiv
Biskop Hans Jørgen Darre (27.3.1803 i Klæbu - 11.3.1874 i Miraflores, Spania). Foreldre: Sogneprest Jacob Hersleb Darre (1757–1841) og Louise Caroline Steenbuch (1773–1860). Gift 30.10.1833 med Ida Wilhelmine Dessen (31.5.1811–12.4.1849), datter av sorenskriver Mads Møller Dessen (1782–1831) og Nicoline Maria Nielsen f. Smith (1776?–1845). Morfar til Hans Jørgen Darre-Jenssen (1864–1950).

Hans Jørgen Darre ledet lærerseminaret i Klæbu i dets første ti år (1839–49) og gjorde det til et viktig pedagogisk sentrum. Deretter var han biskop i Trondhjems stift til 1861.

Darre tilhørte en embetsslekt med gamle røtter i Trøndelag. Hans drøm var å studere historie, men etter examen artium begynte han – antakelig etter påtrykk – å studere teologi og tok 1827 en glimrende embetseksamen. Året etter ble han personellkapellan hos faren, og 1833 overtok han det magre Klæbu kall etter ham.

Den begavede Darre skulle imidlertid få utfordringer ut over sin prestegjerning. Da det i 1830-årene ble aktuelt å opprette et lærerseminar for stiftet, fant stiftsdireksjonen at Klæbu pekte seg ut. Sognet var lite, lå avsides og hadde en dyktig ung prest med interesse for skolesaken og vilje til å påta seg ekstraarbeid. Ved kgl.res. av 2. februar 1838 ble seminaret opprettet i Klæbu, og 7. januar 1839 startet skolen med 12 elever. Undervisningen foregikk i prestegården, hvor elevene også fikk losji. Først 1843 stod en skolebygning klar, og lærerstaben kunne utvides til tre. Darre skulle være seminarets bestyrer og førstelærer, med 18 ukentlige timer i religion, historie, geografi og morsmål. Hans gasje ut over presteembetet ble satt til 300 spesidaler.

Det skulle vise seg at Darre hadde særegne evner som pedagog. Hans elever skildrer ham som en lærer med et usedvanlig intellekt og sjelden klarhet i tanken. Hans fortellerevne hevet seg ofte til stor kunst, krydret med lune, vidd og poesi. Darre er “den merkelegaste mannen som har arbeidt i den norske lærarskulen”, hevder skolehistorikeren Torstein Høverstad, og han “gjorde Klæbu seminar til det pedagogiske sentrum for meir enn ein mannsalder”.

Darres forbilde var fremfor alt den danske presten og folkeopplysningsmannen N. F. S. Grundtvig, folkehøyskoletankens far. “Det levende Ord”, den inspirerte muntlige fortelling, stod sentralt i hans undervisning. Klæbu seminar ble i Darres tid en “grundtvigiansk planteskole” og et arnested for folkelig opplysningsarbeid. De fleste som gikk ut herfra som lærere, var bonde- og husmannsgutter med bedre forutsetninger for å vekke allmuens sans for opplysning enn noen prest. Store nybrottsmenn i norsk folkereisning som Ole Vig, Anders og Jon Reitan og Embret og Fredrik Hougen fikk alle sin åndsdåp på Klæbu seminar.

Arbeidsinnsatsen og dragkampen om bevilgninger gikk imidlertid på helsa løs. Da bispestolen i Trondheim ble ledig etter Hans Riddervold 1848, følte Darre seg fristet av den. Ved bispevalget oppnådde han flertallet av prostenes stemmer. Selv om alle bispene gikk imot, innstilte Riddervold – som nå var blitt kirkestatsråd – Darre, og 1. mars 1849 ble han utnevnt til biskop i Trondhjems stift. Samme år ble han utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.

Det kan reises spørsmål om utnevnelsen til biskop var heldig. Darre tiltrådte embetet under dystre auspisier. Få uker etter utnevnelsen døde hans hustru, bare 38 år gammel, og han satt igjen med 4 umyndige barn. Selv var han dessuten sterkt redusert av leddgikt.

Men Darre tok fatt med ukuelig vilje. Han visiterte nesten alle prestegjeld i stiftet to ganger, og det var de grundigste visitaser presteskapet inntil da hadde opplevd. De var i særlig grad rettet mot lærerne og skolebarna. Etter Darres syn var folkeopplysning et vesentlig ledd i allmuens moralske oppdragelse. I sin siste innberetning til Kirkedepartementet (1861) pekte han på at drukkenskap, løsaktighet og nattefrieri “betydeligt er aftaget” i det siste tiår. Dette bekreftes og underbygges av stiftamtmann C. P. Motzfeldts femårsberetning for 1855–60.

Darre fortjener en stor del av æren for denne utviklingen. I sommerhalvåret mobiliserte han alle sine krefter til visitasene; på den siste fulgte datteren med som sykepleier. Vinterstid bestyrte han ofte i lange perioder embetet fra sykesengen. Seks nye prestegjeld ble opprettet i Darres tid, og 17 nye kirker ble reist.

Kong Oscar 1 døde 1859, og den nye monarken, Karl 15, kunngjorde at han ville la seg krone i Trondheim 5. august 1860. I tillegg til leddgikten hadde Darre nå pådratt seg en ondartet blærebetennelse, og han fant tiden inne til å søke avskjed. Han ville ikke være i stand til å forestå embetet på en verdig måte ved den forestående kroning, skrev han i avskjedssøknaden, hvor han beskrev seg selv som “helseløs og næsten en Krøbling”. Avskjed ble innvilget fra 11. juli 1860.

Bispegården i 2013. Foto: Jan Habberstad

Biskop Darre har etterlatt seg et synlig minne i den vakre, “nye” bispegården i Trondheim (Bispegata 9a), som han fikk reist 1852–53. Gården er fortsatt en pryd for byen, men på midten av 1900-tallet ble den for dyr i drift for dagens biskoper og ble overdratt til kommunen.

Både som prest, seminarbestyrer og biskop ble Hans Jørgen Darre den store inspirator til innsats for folkelig opplysning. Han nådde bemerkelsesverdige resultater, i heroisk kamp med en gebrekkelig kropp. Den siden av bispeembetet som tiltalte ham minst, var å fremstå som geistlig forbilde, og han unngikk å eksponere seg i den pågående striden mellom johnsonianere og grundtvigianere.

Darre fikk 13 leveår etter avskjeden og kunne nå vie seg til sin hovedinteresse, historie. I Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som han var medlem av fra 1838, holdt han en rekke historiske foredrag; de kom til å danne grunnlaget for hans populære verk om Kong Sverre og Norge paa hans Tid (1869).

Hans Jørgen Darre døde 1874 hos sin datter i Miraflores i Spania. I 1872 flyttet han til en by nær den spansk portugisiske grensen. Ektemannen til datteren Amalie, arbeidet som bergmann i en mine her. Først 1883 ble hans jordiske levninger ført hjem og begravet på Domkirkegården.

Dette er en salme skrevet av biskop Hans Jørgen Darre i 1870. Salmen er på tre strofer. Vi finner den som nummer 543 i Landstads reviderte salmebok. Hans Jørgen Darre er bare representert med denne ene salmen:

Et ord er en pil
Som farer av sted med ustanselig il;
Du vet ei hvorfra, og du vet ei hvorhen.
Den såre kan fiende, den såre kan venn.
Et ord er en gnist som titt tenner en brann
Der slukkes ei kan.

Kilde

  • 1. Carl W. Schnitler. Norsk biografisk leksikon, bind III side 253.
  • 2. Leif Haugens salmeblogg
  • 3. Trygve Lysaker. Store norske leksikon

Eksterne lenker

Biskoper i Nidaros

Torbjørn Bratt 1546-1548 - Hans Gaas 1549-1578 - Hans Mogenssøn 1578-1595 - Isak Grønbech 1596-1617 - Anders Arrebo 1618-1622 - Peder Skjelderup 1622-1642 - Erik Bredal 1643-1672 - Arnold de Fine 1672 - Erik Eriksen Pontoppidan d.e. 1673-1678 - Christopher Hanssen Schletter 1678-1688 - Peder Krog 1689-1731 - Eiler Hagerup d.e. 1731-1747 - Ludvig Harboe 1743-1748 - Frederik Nannestad - 1748-1758 - Johan Gunnerus 1758-1773 - Marcus Frederik Bang 1773-1789 - Johan Christian Schønheyder 1788-1803 - Peter Bugge 1804-1842 - Hans Riddervold 1843-1848 - Hans Jørgen Darre 1849-1860 - Andreas Grimelund 1861-1883 - Niels Jacob Jensen Laache 1884-1892 - Johannes Skaar 1892-1904 - Vilhelm Wexelsen 1905-1909 - Wilhelm Bøckman 1909-1923 - Jens Gran Gleditsch 1923-1928 - Johan Støren 1928-1945 - Arne Fjellbu 1945-1960 - Tord Godal 1960-1979 - Kristen Kyrre Bremer 1979-1990 - Finn Wagle 1990-2008 - Tor Singsaas 2008-2017 - Herborg Oline Finnset 2017