WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Handelsstedet Tussøy ved Kvaløy
.png)
Handelsstedet Tussøy ved Kvaløy
N.A. Ytreberg forteller:
Om vi fra Laukvik legger veien utover Malangen, dukker Senja-fjellene med sine bratte næringer ut mot Ishavet fram på babord. Til styrbord side ligger Kvaløya med sine fjellmasser bak de flate strøkene omkring Austein, og ute i fjordgapet ligger en rad øyer, et riktig skjærglhdsrike av stor skjønnhet. Kursen går forbi Edøy og Sommarøy til Tussøya, den største av dem alle. Og enda så langt den ligger ut mot Ishavet, er her likevel lunt og levelig, med grønne marker og skog opp mot de mørke fjellene som verner mot nordavinden. Her ute i Hillesøy er gammel grunn, med gravhauger i hundretall og rike jordfunn fra vikingetid og eldre. I disse strøkene var det troligvis håløygen Ottar hadde sitt rike, den store høvding og farmann som først gjorde en oppdagelsesreise til Kvitsjøen og senere drog til Skiringssal og Heidaby, og til slutt gjestet Alfred den store i England. Så her er gamle handelstradisjoner å peke på. Jektebruket har kanskje i uminnelige tider vært knyttet til Tussøy; men fra omkring 1666 kjenner vi sikkert en slekt av jekteskippere og handelsmenn der. Gården ble ved den tid solgt av kronen til proprietærgods, og var på 2 vågers landskyld. Den ene av brukerne var Hans Andersen (Normann), den andre hans gamle far Anders Nilssen. Hans hadde to sønner i 9-10 årsalderen, og et par halvvoksne fostersønner. Omkring 1700 satt sønnene Jon Hansen og Ole Hansen med hver sin del av gården. Jon Hansen var lensmann i Hillesøy og hadde 4 drenger i huset, derav en fra Bergen. Broren Ole Hansen hadde en liten sønn, 4 drenger og en fosterdreng. Han hadde nylig lidt sjøskade, men klarte seg noenlunde med kreditt fra Bergen, og holdt jektefar til landsens beste. Det er mulig at «sjøskaden» sikter til det store forliset på Stadhavet 1692, hvor også Petter Dass mistet sin jekt. Sagnet forteller at Tussøy-jekta var med i dette forliset. Ole Hansen gav en stor lysekrone til Hillesøy kirke, og fikk til gjengjeld gravplass i kirken. Han døde i januar 1740, og enken hans som da var blind, sluttet med den bondehandelen Ole Hansen hadde drevet en tid.
Sønnen Hans Olsen Normann hadde allerede mens han bodde i farens hus 1725 begynt en liten bondehandel. Da farbroren Jon døde før 1730, overtok Hans Olsen hans jordpart. Etter farens død førte han sin mors jekt, og påtok seg å holde bygdefar for almuen. Forskjellige bondeskifter viser at både Hans Olsen og hans far hadde utredning og skyldmenn blant almuen i distriktet, helt inne i fjordene. Men jektebruket var det så forskjellig med; Hans Olsen hadde nok jekt, men den var ikke alltid i bruk. Det skyldes kanskje konkurranse fra borgerleiene i Laukvik og Hekkingen, dels også fra Bentsjord. Han var gift med Alith Svendsdtr. Lind, visstnok datter av trondhjemsborger Svend Henrichsen (Lind) på Laukvik. Hun døde i 1745, og skiftet etter henne viser betydelig velstand. På gården stod en ny stor stuebygning, verdsatt til 100 rdl., og mange andre hus. Det var atskillig gull, sølv og andre verdier, standsmessige sengklær og møbler, rikelig med lintøy og vakre klær. Hele boets formue var over 1000 rdl., en svær sum i de tider! Der var to sønner i ekteskapet, Svend Henrik og Erik; men dem hører man intet om senere. Hans Olsen giftet seg siden med Sara Hansdtr. og hadde med henne sønnen Peder Hansen, og med ham forsvinner denne slekten fra Tussøy. Hans Olsen levde enda 8o år gammel i 1777; i 1780 var han død, enken fattig, og handelen og jektebruket nedlagt. Etter Normann-familien finnes flere minnetavler fra Hillesøy kirke, nu i Tromsø Museum.
Ved denne tid var en ny slekt, Brox-ene, dukket opp i distriktet. Den første av dette navn vi kjenner, er en Andreas Brochs fra Hamburg, som i 1716 skjenket et kirkeskip (fregattmodell) til Lenvik kirke. Han var antakelig utliggerborger i sognet, og bror eller far til Johan Brochs, som i 1720 var bosatt på Møkkelbostad i Dyrøy og da nylig hadde overtatt et jektebruk. Han var også født i Hamburg og tok bergensborgerskap 1717. I 1725 hadde han bygslet Gibostad og drev handel der og i Dyrøy; samtidig var han bispens tiendekrever i distriktet. Johan Brochs var først gift med Ingeborg Christensdtr., som døde 1724; så ektet han i 1726 Margrete Marie Castens, enke etter Jens Nielsen, Straumsfjord i Skjervøy. Omkring 1730 var Brochs flyttet dit, og overvintret på stedet med hustru og tjenerskap. Han fortsatte å drive borgerlig næring sommer og vinter, og seilte med jekta til Bergen hver siste stevne. I 1757 oppgav han borgerskapet og drog tilbake til Bergen.
Straumsfjord gikk da over til Johan Petter Schielderup, som drev jektebruk og bondehandel, og troligvis var gift med en søster eller datter av Johan Brochs. Deres sønn Johan Brox (Schielderup) må være den samme som i 1764 dukker opp på Bøyen (Bogen) i Hillesøy, der han drev jektebruk og bygslet jord. Han var gift med en Anne Margrethe Leich, som skal ha vært et uvanlig godt menneske. Fra 1780 overtok Johan Brox også Straumsfjord etter faren, men drev handel og jektebruk på Bøyen. Han skal ha eid tre jekter og drevet handel på Finnmark. I 1791 er han død, antakelig i Skjervøy. Det kom da nye folk på Straumsfjord, og enken flyttet til sønnen på Tussøy. Vi kjenner 7 barn av Johan Brox og hustru. En yngre sønn Michel Brox bosatte seg på Lia i Dyrøy og arvet jektebruket der i 1820-30-årene. Den yngste, Johan Andreas Brox, ble stamfar til Brox-slekta på Mjelde. Datteren Signild Marie var gift med Niels Tønder Hammond, som en tid var prest i Mefjord.
Eldste sønnen Hans Henrik Brox, født ca. 1761, bosatte seg på Tussøy, der han fikk bevilling som gjestgiver 14. mai 1785. Fra 1791 overlot moren ham jektebruket, som til da hadde vært i Bogen. Han var gift med Mette Marie Trane, datter av lensmann og bygdeskipper Jens Rasmussen Trane på Lia i Dyrøy. Ved folketellingen 1801 hadde han i huset foruten hustru og 6 barn, også hustruens 2 søsterbarn, 5 drenger og 6 piker. Han drev stort jektebruk og oppført.På gården et svært våningshus, som det går frasagn om den dag i dag. Der stod også ei svær brygge og andre store hus. Hans Henrik Brox døde i 1811, og enken drev stedet etter bevilling av 26. september I8I7. Gjestgiveravgiften var hele 20 spd. - et vitnemål om at stedet mentes å gi gode inntekter. Men fra nu av gikk det nedover. Da Mette Marie var død i 1835, var det slutt med herligheten. Ved auksjon i 1839 ble jekta solgt, siden kom ingen ny. Den eldste av sønnene, Jens Johan Brox, var først gift med Alethe Johanne Heggelund fra Oldervik, senere med en kvinne fra Bergen, og flyttet fra stedet. Broren Hans Mathias Brox førte handelen og jektebruket for sin mor, men kort tid etter hennes død ble «storsalen>> på Tussøy solgt ved auksjon, og oppført som Hotel du Nord i Tromsø. Den store brygga ble revet av storm, og siden ført til byen og oppført som Schøning-brygga der. Et annet hus kom til Laukvik i Senja. På selve Tussøy er lite eller intet tilbake.
Fra Wikipedia;
I mange år[når?] var det bare én gård på Tussøy, og den lå i området hvor våningshuset Nerstua ligger. Rundt 1785 flyttet Johan Brox Trane sin handelsvirksomhet til Tussøya fra Bogen. Brox var gjestgiver bygdefarskipper og eide tre jekter. Ved folketellingen 1801 var det ett gårdsbruk med familien Brox (to voksne og syv barn) og elleve tjenestefolk.
Det gikk bra med handelen et stykke utover 1800-tallet. I 1839 ble jektebruket solgt på auksjon. «Storsalen», et stort våningshus som det går frasagn om, ble flyttet til Tromsø og oppført der med navnet Hotel du Nord. Brygga raste sammen i et uvær.[6] I 1865 ble dyrket bygg, havre og poteter på øya i tillegg til husdyrene (svin, geit, sau og reinsdyr). I 1865 er Brox-familien med tjenestefolk redusert til 12 personer, men fremover gikk det bedre. Tre sønner på gården, alle med fornavnet Hans, kjøper i 1873 hele Tussøya av Moursundgodset, deler øya i tre like store deler og stifter hver sin familie. Handelen tok seg deretter opp og det ble sysselsetting for flere i gårdsdriften og i fisket.
Den ene av de tre brødrene Brox, Hans Henrik, bosatte seg ved utflyttingen i 1873 i utkanten av gårdstunet hvor hovedgården lå. Våningshuset, som han førte opp her, Nerstua, kom til å ligge rett ovenpå en gårdshaug. En gårdshaug er et avgrenset sted hvor avfallsrester og bygningsdeler har hopet seg opp over mange hundrede år. Bunnlagene i gårdshaugen under Nerstua er datert til vikingtid.
Før 1900 var det viss tilflytting til øya og gårdsdrift var viktigste levevei ved folketellingen i 1900.I 1900 bodde det 23 personer på øya fordelt på de tre familiene. Årsaken til at folketallet på øya steg markant etter krigen og fikk sitt høydepunkt i 1950-årene skyldtes den gradvise oppdelingen av de gamle gårdene på øya. I 1920-årene og videre inn i 1930-årene etablerte slektninger og tilflyttere seg på nye parseller som ble gått ut fra to av de tre gamle gårdene. Folk hadde hittil bodd i området sør på øya, men på 1930-tallet ble også parseller lenger nord, på Bø, dyrket opp.[2]
I 1950-årene bodde det på det meste om lag 60 personer på øya. Gårdsbruk og fiske var hovednæringsveien, og folk kom seg til og fra øya i egne båter eller med lokalbåten. «Lokalen» anløp øya to ganger i uka og melkebåten tre ganger.
Rundt 1960 ble det anlagt en tre kilometer lang grusvei og i 1966 ble det bygget kai. Den cirka tre kilometer lange veien på Tussøya slutter helt i sør i et område kalt Stonghaugen. Her ligger det to gravfelter med gravhauger og gravrøyser fra jernalderen.[trenger referanse] Den største gravrøysen ligger helt inn til veien og har store klumper med «måseguano» på toppen. Brevhus og ekspedisjon var det hos Hjalmar Brox på Løkkeneset, men butikk har det ikke vært på øya i nyere tid. Nærmeste handelssted var Tulleng lenger inn i Kattfjorden. I 2017 bor det 8 fastboende på øya.
Kilder
- N.A. Ytreberg. Nordlandske handelssteder. F. Bruns bokhandels forlag 1941
- Nils Magne Knutsen. Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988
- Jon Henrik Lie/ Fin Serck-Hanssen. Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.