WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Forskjell mellom versjoner av «Handelsstedet Melbu»

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 1: Linje 1:


[[Bilde:Melbu.jpg|thumb|Melbu hovedgård tegnet 1858]][[Bilde:Melbu nyere.jpg|thumb|Melbu ]][[Bilde:Melbu hovedgard.jpg|thumb|Melbu hovedgård ]] [[Bilde:Kart Melbu -Stokmarnes -sortland.jpg|thumb|Kart Vesterålen]] Melbo var en storgård allerede i vikingetiden og nevnes i Håkon Håkonsons saga under navnet Medalbu. Gården var krongods til 1600-tallet, senere også skipperleie drevet av Hans Olsen rundt 1700. Dennes sønn var den Giæver som sa opp sitt borgerskap i Trondhjem i 1731 og flyttet til Nordland. Dennes sønn igjen var Jens Bloch Giæver som eide hele Melbo og som drev skipperbruk der. Han døde omkring 1755.
[[Bilde:Handelsstedet Melbu.JPG|thumb|Melbu hovedgård  2019. Foto: Jan Habberstad]][[Bilde:Melbu.jpg|thumb|Melbu hovedgård tegnet 1858]][[Bilde:Melbu.jpg|thumb|Melbu hovedgård tegnet 1858]][[Bilde:Melbu nyere.jpg|thumb|Melbu ]][[Bilde:Melbu hovedgard.jpg|thumb|Melbu hovedgård ]] [[Bilde:Kart Melbu -Stokmarnes -sortland.jpg|thumb|Kart Vesterålen]] Melbo var en storgård allerede i vikingetiden og nevnes i Håkon Håkonsons saga under navnet Medalbu. Gården var krongods til 1600-tallet, senere også skipperleie drevet av Hans Olsen rundt 1700. Dennes sønn var den Giæver som sa opp sitt borgerskap i Trondhjem i 1731 og flyttet til Nordland. Dennes sønn igjen var Jens Bloch Giæver som eide hele Melbo og som drev skipperbruk der. Han døde omkring 1755.


Stedet gikk over til Søren Røgh Schielderup som fikk gjestgiverbevilling i 1775 og giftet seg for tredje gang med Jonette Andrea Moursund, som kom fra Handelstedet Maursund i Skjervøy. Sønnen drev gjestgiveri og jektebruk og omsetningen var betydelig.
Stedet gikk over til Søren Røgh Schielderup som fikk gjestgiverbevilling i 1775 og giftet seg for tredje gang med Jonette Andrea Moursund, som kom fra Handelstedet Maursund i Skjervøy. Sønnen drev gjestgiveri og jektebruk og omsetningen var betydelig.

Revisjonen fra 26. jun. 2019 kl. 15:56

Melbu hovedgård 2019. Foto: Jan Habberstad
Melbu hovedgård tegnet 1858
Melbu hovedgård tegnet 1858
Melbu
Melbu hovedgård
Kart Vesterålen

Melbo var en storgård allerede i vikingetiden og nevnes i Håkon Håkonsons saga under navnet Medalbu. Gården var krongods til 1600-tallet, senere også skipperleie drevet av Hans Olsen rundt 1700. Dennes sønn var den Giæver som sa opp sitt borgerskap i Trondhjem i 1731 og flyttet til Nordland. Dennes sønn igjen var Jens Bloch Giæver som eide hele Melbo og som drev skipperbruk der. Han døde omkring 1755.

Stedet gikk over til Søren Røgh Schielderup som fikk gjestgiverbevilling i 1775 og giftet seg for tredje gang med Jonette Andrea Moursund, som kom fra Handelstedet Maursund i Skjervøy. Sønnen drev gjestgiveri og jektebruk og omsetningen var betydelig.

Handelsmann Erich Leganger Coldevin (3.11.1803-1847) overtok handelen i 1832. Han kom fra i 1828 fra Dønnes gods på Dønna. Han var den yngste av 3 brødre og brukte arven etter sin far , godseier og krigsråd Hans I. Coldevin og kjøpte Melbo, Hovden og flere steder i Vesterålen. I hans tid ble den praktfulle hovedbygningen på Melbu hovedgård oppført, som i lang tid var den største nord for Trondhjem. Han bygde også den første vannledning i Nordland.

Erik Leganger Coldevin hadde tre døtre. Da han i relativt ung alder druknet på Hadselfjorden, satt hans enke Sara Berg (3.8.1806- 13.2.1879) fra Svolvær, igjen med bestyrelsen av handelsstedet og store eiendommer. Da kom Anders Fredrik Frederiksen (1834-1883) fra Røros til Melbo som bestyrer. I 1863 giftet han seg med fru Coldevins yngste datter Gunhild Markusine Coldevin (16.4.1838- 5.6.1909).

Deres eldste sønn var Fredrik Christian Frederiksen (31.8.1865- 30.12.1929 i Trondheim), "Matadoren på Melbo", overtok Melbo hovedgård bare 17 år gammel. I 1890 giftet han seg med Maren Andrea Berg (7.10.1868- 10.2.1926), datter av den velstående væreieren og handelsmannen Lars Todal Walnum Berg på Handelsstedet Svinøy ved Svolvær. Sammen fikk de 12 barn.

Fredriksens fiskerier var betydelige, likeledes gårdsdriften. Han bygget ut Melbu til å bliet viktig industristed. Her kom Hadseløens meieri i 1891. Deretter kom Nordland Aktieuldspinneri, såpefabrikken Nordkapp, margarinfabrikken Nora, fabrikken Fram som laget oljeklær, Melbo Slip & Verksted, mineralvannfabrikken Sol, Vesteraalens Trævarefabrik, Melbo Dampbakeri, Melbo Trykkeri, AS Polar kjemisk teknisk fabrikk, AS Melbo tøndefabrik, AS Melbo Sementstøperi, Vesteraalens Fiskeri & Handelsbank, sildoljefabrikken Neptun samt sildoljefabrikken Ægir på Island. han anskaffet en hel flåte med 10 moderne fiskedampere, tre ishavsskuter og en rekke motorkuttere. Havn og kaier ble modernisert. Det ble bygget kjølehus for fisk. melbo fikk egen avis og egen middelskole. Innbyggertallet økte fra 77 i 1890 til 1000 i 1920.

Sønnen Gunnar Frederiksen (29.7.1891- 6.1.1948) overtok bedriften etter faren, men snart kom det nedgangstider. Han var i en periode forlovet med sangerinnen Kirsten Flagstad. Gift med Edith (22.7.1903- 27.5.1979).

Melbu hovedgård ble i 1973 solgt til Hadsel kommune, og er senere overtatt av Vesteraalens Bygdemuseum.

N.A. Ytreberg forteller:

Tilbake fra Lofotodden er det tryggest å ta veien i ly av Lofotveggen inn i sundet mellom Aust- og Vestvågøy. Her løper den sterke Gimsøy-straumen forbi Sundklakken, som var gammelt jekteleie og siden gjestgiveri. En stund får vi så åpne havet utover i nord-vest, men stikker siden innover Hasselfjorden med de takkete Lofotfjellene på styrbord og den lavere, grønne Hasseløya for baugen. Det blir en helt annen natur her i Vesterålen. Lave, lyse strender og slake skoglier strekker seg opp mot de forholdsvis lave fjellene på disse øyene, som ligger og svømmer her ute mot havet. Her er rik dyrkningsjord og tallrike oldfunn som vitner om gammel kulturbygd.

På sørenden av Hasseløya i et smilende landskap ligger Melbu, som allerede i vikingetiden var en storgård og i nyere tid skyldsatt til 4 våger, det største bruket i sognet nest etter prestegården. Her var et gammelt skipperleie, antakelig ved 1700 drevet av Hans Olsen. Hans sønn var den Giæver, som 1731 oppsa borgerskapet i Trondheim og flyttet til Nordland. Hans sønn igjen var Jens Bloch Giæver, som i 1729 ble gift med Johanne Andersdatter Brønlund, enke etter Ole Danielsen Hveding, Melbu. Jens Bloch Giæver eide hele Melbu og drev skipperbruk der. Han var annen gang gift med Ingeborg Margrethe Rasch. Han døde omkring 1755, og enken med øvrige arvinger ble da eiere av gården.

Enken ble i 1757 gift med Søren Røgh Schielderup, sønn av presten Rasmus Schielderup i Skjervøy. Ingeborg Rasch omkom på sjøen i 1763, og fire år senere ble han gift med Sara Røst Grønbech, vel en datter av trondhjemsborger Christopher Grønbech på Stokkmarknes, og hadde i dette ekteskapet 9 barn. Etter hennes død ble han i 1795 tredje gang gift med Jonette Andrea Maursund (av borgerslekten fra Maursund i Skjervøy). Han drev fra først av som bondehandler og jekteskipper på Melbu, men fikk så 1. april I775 gjestgiverbevilling på stedet. Han fortsatte med jektebruket og eide bl. a. den store gården Guldstad på 2 våger 1 pund, som tidligere hadde vært sorenskrivergård. Her på Guldstad bodde han ennu i 1801 - 75 år gammel- med sin 42 år yngre kone og to piker; likeså sønnen Jon Røst Schielderup, som hadde overtatt jektebruket og drev som skipper.

Eldste sønnen Rasmus Andreas Schielderup hadde da overtatt gjestgiveriet på Melbu, hvor han fikk bevilling 6. februar 1796. Avgiften var 12 rdl., så omsetningen har vært betydelig. Dessuten drev han også jektebruk så lenge han levde. Ved folketellingen 1801 bodde han på Melbu med sin hustru Fredericha og to barn, og dessuten var der i huset en mengde mennesker- i alt 24 personer!

I 1830 ble gården med handelsstedet kjøpt av Erich Leganger Coldevin, sønn av godseier og krigsråd Hans I. Coldevin på Dønnes. Han fikk gjestgiverbevilling på stedet 1. februar 1833 mot 15 spd. årlig avgift. Coldevin var en dyktig og drivende kar. På Melbu hovedgård var dengang etter gammel tids byggeskikk en mengde større og mindre hus, som han nu lot rive ned for å skaffe plass til sin nye hovedbygning, som i lange tider gikk for å være den største nordenfor Trondheim. Han forbauset også sine sambygdinger ved å legge en vannledning til gården, noe som dengang var et ukjent fenomen i hele Nordland! Vanninntaket lå et stykke opp i fjellet, og ledningen måtte føres over en slette opp på den knausen hvor hovedgården ligger. Men naboene kunne ikke fatte hvordan vannet kunne renne oppover bakken til huset. Coldevin måtte være i forbund med hemmelige makter! Coldevin døde i 1847, og hans enke Sara Berg fra Svolvær styrte da handelen og gårdsbruket med god hjelp av sine tre døtre. Det var under dette «interregnum>> at den engelske reisende Frederick Metcalfe i 1855 besøkte Melbu; han har gitt en fornøyelig skildring av livet der. Den ene av disse tre huslige døtrene ble siden gift med A. Frederiksen fra Røros. I hans tid var gårdsbruket overlatt til Nordlands Amts landbruksskole, som senere flyttet til Bodin.

Etter A. Frederiksens død i 1883 gikk Melbu handel over til sønnen Christian Frederiksen (31.8.1865- 30.12.1929), hvis navn er uløselig knyttet til stedets framvekst i de siste menneskealdrer. Han var bare 17 år gammel og allerede farens fullmektig da denne døde; i 1891 overtok han forretningen for egen regning, og noen år senere også gårdsbruket. Frederiksen hadde et åpent blikk for stedets muligheter og forstod å utnytte dem. Det vil føre for langt her å gi noen detaljert skildring av hans virke, som så nylig er avsluttet. Han startet en rekke industrielle anlegg på Melbu eller ledet derfra, slik som meieri, ullspinnerier, konfeksjonsfabrikk, såpefabrikk med blikkenslagerverksted, smørfabrikk og oljeklefabrikk, foruten mange andre han hjalp ved starten. Han anskaffet en hel flåte av moderne fiskedampere og motorkuttere, og fikk modernisert havne- og kaianlegg. Frederiksens virke i det offentlige liv er også vel kjent. På Melbu hovedgård står fremdeles meget av den gamle bebyggelse fra Coldevins tid. Den store hovedbygningen er et to-etasjes laftet hus, et såkalt dobbelthus med rommene fordelt på begge sider av en midtvegg langsetter huset. Det har stående panel og et tegltak med en liten ark mot hagesiden. Vinduene er høye og utstyrt med empire-rammer, likesom portalene på huset. Hagefasaden er symmetrisk utformet og ligger ualminnelig vakkert med sine faste vindusgrupper bak de store trærne i hagen. Coldevin skal selv ha vært arkitekt for dette bygget. Gårdsplassen danner en åpen firkant, begrenset av hovedbygning, stabbur og andre sidebygninger, alle kvitmalte med stående panel. Lenger bak ligger de svære uthusbygningene og nede ved havnen firmaets sjøhus av alle slag.

Ellers bærer Melbu i dag preg av et moderne og velbygd samfunn med hovedvekten på fiske og industri. Sildoljefabrikken «Neptun» er lett synlig ute på Holmen, og inne på land ligger industrianlegg og boligstrøk i vakre omgivelser. Mens så mange gamle handelssteder er gått ut av dansen, hører Melbu til de heldige stedene som har alle muligheter for en moderne utvikling. Her er et stort oppland med gode og veldyrkede gårder, rike fiskerier og framfor alt gode kommunikasjoner både til lands og til vanns. En god ringvei fører rundt hele Hasseløya, og ved hjelp av hurtigrute, lokalbåter og kystruter har stedet den beste forbindelse med sitt nærmeste oppland og de fjernere fiskeri strøkene i Lofoten og Vesterålen.

Kilder

  • N.A. Ytreberg. Nordlandske handelssteder. F. Bruns bokhandels forlag 1941
  • Nils Magne Knutsen. Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988
  • Jon Henrik Lie/ Fin Serck-Hanssen. Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.
  • Coldevinslekten fra Dønnes

Eksterne lenker