WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Handelsstedet Komagfjord
Handelsstedet Komagfjord, Alta kommune, ligger i Komagfjorden (nordsamisk Gámavuotna) er en fjord i Alta kommune i Finnmark. Fjorden er to kilometer lang, og går fra innløpet mellom Nordnes og Sørnes østover til fjordbotnen og bygda Komagfjord, som er den største bosetningen i fjorden. Det ligger også mindre bosetninger langs begge sider av fjorden.
Fylkesvei 19 går langs nordsida av fjorden.
Fra Jupvik har vi en kort seiltur utover Altafjord forbi Arøya. Her stod i Kalmarkrigens tid et blokkhus, som senere ble ombygd til kirke. Men vi seiler videre rundt Korsnes til Komagfjord, som ligger i vakre og grønne omgivelser.
Den første handelsmannen her var Erik Kujulin fra Torneå, tidligere assistent i Kjelvik. Han fikk gjestgiverbevilling i oktober 1819 mot 5 spd. årlig avgift. Det er dog mulig han har vært på stedet tidligere. Da Capell Brooke sammen med Klereck og Aagaard i 1821 reiste fra Alta til Hammerfest, møtte de motvind og ble nødt til å ta inn hos Kujulin. Han mottok dem med glede og gav dem alt det husværet hans lille og trange bolig kunde skaffe. Han var svenske fra Torneå-trakten, og hadde slått seg ned i Finnmark. Stedet ble bare besøkt av enkelte som hadde bruk for losji på veien mellom Hammerfest og Alta. Og det vilde vært naturlig om han hadde hatt en kone til selskap. Men han var ungkar, og hadde ikke kunnet formå noen av de unge skjønnhetene i Alta-Talvik eller Hammerfest til å trøste ham i ensomheten. Hans eneste kvinnelige hjelp var en gammel finnekone, som bodde i en gamme i nærheten. Det indre av huset var rotet, og i en kommodeskuff fløt det av mat, tobakk, sukker og filler om hverandre. - Men gjestene hadde det ellers bra. De hadde det godt og varmt mens stormen raste utendørs. Etter et fiskemåltid til aftens tente de pipene og la seg ned og sov.
Kujulin døde omkring 1830, og hans eneste arving var da en bror i Torneå, skjønt kirkebøkerne kan fortelle at han ikke var helt uten avkom i Norge. Komagfjord ble da kjøpt ved auksjon av Jens Nicolay Kraft Buck. Han hadde vært handelsbetjent hos Esbensen i Handelsstedet Vadsø, og fikk gjestgiverbevilling på Komagfjord 29. oktober 1830 mot 10 spd. årlig avgift. Ved overtakelsen fantes på stedet våningshus, pakkhus, borstue, fehus, ei skjeltret fiskebu, trangamme, stabbur og skjå. Jordeplassen «Staburet» på 2 får fulgte også med.
Jens Buck var sønn av Cort Buck i Måsøy, og var da nylig blitt gift med Karen Margrethe Stoltenberg, enke etter Hans Paus Stoltenberg, som en tid hadde vært handelsmann eller betjent på Sørvær. Som handelsmann i Komagfjord kom Jens Buck seg godt opp og vant seg en betydelig formue. Han var en vennlig og godslig mann, elsket og avholdt av alle. På sine gamle dager overlot han handelen til sin svigersønn. Selv døde han plutselig i 1872. Stedatteren Hanna Pauline Stoltenberg vokste opp i huset, og ble i 1841 gift med Ove Christian Fandrem. Han var trønder av fødsel, kom i 1832 til Hammerfest og nedsatte seg som handelsmann i Karasjok, der han fikk gjestgiveri ved bevilling av 20. juli 1844. Her ble han straks blant de ledende i alt kommunalt liv. Stadig var han på farten mellom Alta og Karasjok. Det var gjerne slik at familien holdt til i Komagfjord om sommeren, og i Karasjok om vinteren. Fandrem hadde meget å fortelle om disse vinterreisene med reinskyss, da de kunde bli liggende ute selve julekvelden i forrykende snøstorm. Men de hygget seg så godt de kunde og gledet seg desto mer til juledagen, når man forhåpentlig satt vel berget innen hjemmets vegger i Karasjok. Og Fandrem kom fram og feiret jul med sine.
Fra barna var små, fikk de følge med faren på disse ferdene, 18 mil hver vei. Hans unge hustru døde allerede i 1853, og siden var han alene om å ta seg av dem. Og på sine reiser var han noe annet og mer enn vanlig kjøpmann. Fandrem eide et åpent blikk for alt som var eiendommelig og vakkert i naturen. Han var ikke lite av en vitenskapsmann, og i sitt hjem i Komagfjord samlet han et helt naturaliekabinett. Kom det iblant en naturforsker eller andre interesserte reisende til stedet, var han riktig i sitt element. Da åpnet han de sirlige skapene, trakk fram skuff er og forklarte og viste fram sine samlinger av mineraler, mynter, planter, sommerfugler, egg, sjødyr og meget annet. Og så snart en samling var noenlunde komplett, ble den forært bort til Universitetet eller en annen institusjon. I 1870 sendte han en verdifull samling «lappesaker» til utstillingen i Tromsø, og skapte ved det et viktig grunnlag for «den lappiske avdeling» ved Tromsø Museum. Som påskjønnelse for sin vitenskapelige innsats fikk han samme året Oscar /Is fortjenstmedalje i gull. Han hjalp alltid tilreisende forskere med råd og dåd, og har på den måten indirekte bidratt meget til utforskningen av Finnmark.
På sine eldre dager sluttet han som kjøpmann i Karasjokk og slo seg ned i Komagfjord med sine gjenlevende barn. Her var stadig mange som besøkte «hans gjestevennlige hjem» -, et lite lunt hjem, åpent for enhver som søkte dit. Han var «en kraftig, velbygd mann, med rappe, spenstige bevegelser, litt vuggende i gangen, - et ansikt, lysende av vennlighet og velvilje, og framfor alt, en allsidig åndsinteresse på mange forskjellige områder - ». Fandrem døde i 1893, og kort etter hans sønn Carl Fandrem, som hadde vært handelsbestyrer for faren, og postmester på Hamburger-båtene. Komagfjord gikk da over til datteren Hanna Ovidia P. Fandrem, med Eilert Ingebrigtsen som disponent. Han hadde fra omkring 1890 vært i huset hos Fandrem, og overtok selv stedet i 1918.
Fandrems hus står fremdeles på stedet (1942). Det er en toetasjes laftet tømmerbygning med stående panel. De fleste vinduene har rammer av enkel empiretype, mens de andre er av nyere dato. Huset er antakelig oppført av Buck i årene etter 1830, men har gjennomgått atskillige forandringer siden den tid. - Hos Ingebrigtsen finnes sølvtøy fra 4 generasjoner, blant annet to sølvskjeer datert 1799, som ble reddet unna plyndringen av Hasvik 1809. Her er også et gammelt møblement fra Kåfjord-verket, og en del gammelt porselen.
Kilder
- Nils Magne Knutsen. Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988
- Jon Henrik Lie/ Fin Serck-Hanssen. Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.
- Nils A. Ytreberg. Handelssteder i Finnmark. F. Bruns Bokhandels Forlag 1980.