Handelshuset Kvaløya i Brønnøy

Kvalø handelssted ved Brønnøysund. Maleri av Peder Jensen Husengan. Eies av Ulrik Qvale, Oslo.

Anders Qvale og frue

Kvaløy bebyggelse

Handelshuset Kvaløya i Brønnøy.

Hovedhuset ble reist i 1830-årene av handelsmann Carl Stephansen (1799 i Trondheim - 1892). Huset ble regnet som et av de flotteste nord for Trondhjem. Maleriet viser jakten «Josefine», dampskipet «Torghatten» og galeasen «Lovise»

Handelsstedet ble kjøpt av Anders Qvale (1806-1896) i 1854. Han var gift med Margrethe Sverdrup (1813-1897). Sønnen Ulrik Qvalø ble en av de mest ruvende personligheter i landsdelen på 1800-tallet.

N.A.Ytreberg forteller:

Så snart båten sørfra har passert fylkesgrensen og stevner nordover leia, dukker Nordlands-naturens eiendommelige fjellformer og de sagnomspunne øyene fram. En av de første er Torghatten med det svære hullet tvers gjennom fjellet, en naturmerkverdighet vi kanskje nytter høvet til å se på nærmere hold. Men når båten går videre og dreier inn det trange Brønnøysundet, er det noen som peker innover mot et lavt øyland på babord, der en husklynge med et mektig våningshus ruver mellom trekronene, halvt gjemt bak knauser og svaberg. Det er handelsstedet Kvaløy, en gang et av de mektigste og rikeste på hele Helgeland, og nu som så mange andre en saga blott. Den store trafikken går stedet forbi; men tar vi en avstikker dit, blir vi belønnet med et sjeldent inntrykk av gammel nordlandsk handelskultur. Når båten kommer inn på den rommelige og lune vågen, favner stedet oss gjestfritt som i gamle dager. Mange av de store og små husene som hørte handelen til, står der ennu - et helt lite samfunn for seg. Innover øya brer grønne marker og skog seg, og rundt det kneisende våningshuset duver de tette kronene av hundreår-gamle løvtrær.

Gården hørte en gang til det Angellske jordegods, og stedet lå høvelig til for handelen etter de gamle tiders forhold. H andelen på stedet var først knyttet til Kvalholmen, hvor det omkring 1700 og sannsynligvis før var et borgerleie. Ved folketellingen i 1701 hadde trondhjemsborgeren Hans Hansen sitt tilhold der, mens selve Kvaløya var bebodd av to bønder. Som så mange andre borgere hadde Hans Hansen en vanskelig tid under krigen. I 1720 er det gått ut med ham; han sitter der fattig og vanfør, og snart etter synes borgerleiet å være nedlagt.

Bruket på holmen gikk da over til en jekteskipper Peter Ebbe, eller kanskje rettere til hans kone Kari Halsteinsdatter, som skal ha vært en såre myndig dame. Hun seilte selv til Bergen hvert stevne, mens mannen satt rolig hjemme. De skal ha eid to jekter på en og samme tid, og jektesettet for disse var på Nordhuslandet. Siden døde Kari, og det gikk da sterkt tilbake med Peter Ebbe. Han ble oppattgift med et ualminnelig vakkert fruentimmer fra Bergen, ved navn Gunhild. Dessverre for ham skal hun ha vært like løsaktig som vakker, og det går enda frasagn på stedet om hennes elskovshandler og vidløftigheter. Kvalholmen gokk da over til den store godseier og handelsmann Østen Angell på Sømnes. Han var født 1611 og gift med Else Marie Nicolaysen Greger, hvis far var utliggerborger på Rørøy. Om retten til Kvalholmen skal det ha vært en større prosess mellom Østen Angell og hans kones farbror Jonas Pedersen Greger, som var utliggerborger på Steinsjøen og på grunnlag av panteheftelser mente å ha rett til holmen. Men Østen Angell skal etter den tids måte ha vært en dyktig jurist, skjønt han ikke hadde studert, og prosessen endte med at han vant. Han hadde sittet som trondhjemsborger på Sømnes siden I76o, og døde der 1793. Handelen på Kvalholmen lot han forskjellige betjenter greie med. Det var Peter Ebbe, Ole Snedker, Peder Walsøe og flere. Jektebruket var knyttet til Sømnes. Ennu omkring 1800 satt enken Else Marie med handelen på begge steder. Hun hadde da oppgitt jektebruket, men folketellingen 1801 viser at hun holdt stort hus på Sømnes. Hun var da selv 71 år gammel og hadde i huset tre ugifte døtre, to losjerende enker av god familie, 6 drenger og 14 tjenestjenter. Snart etter gikk Kvalholmen over til en kontorist H. P. Person fra Romsdalen, som var gift med hennes datter Aarselle Angell. Da han flyttet til stedet, måtte også de to bøndene på selve Kvaløy vike, og siden fulgtes Kvaløy og Kvalholmen. Men det gikk dårlig med Person og Aarselle; de kom i ren armod og handelen opphørte.

Stedet ble da solgt til en Jørgen Nubdahl, som tidligere hadde vært kommandersersjant ved «Nærøens compani». Han fikk gjestgiverbevilling på Kvalholmen 13. november 1802, men var ingen driftig handelsmann. Derimot drev han jorden ganske godt og ble på stedet en 20 års tid. Det sies at han ville hatt et bra utkomme dersom han hadde levd noenlunde ordentlig; men det kunne han ikke, og råket av den grunn ofte i uenighet med sin kone. Hun hadde et overmåte hissig gemytt, og dette skal ha gjort sitt til å føre begge i ulykke. De bodde fra først av på selve Kvalholmen, men hadde fehusene sine på «hjemlandet» (Kvaløya). Nubdahl lot en gang bygge bru over Valen, så de kunne gå tørrskodd over fra holmen; men en stormdag ble brua slått i stumper og stykker. Det var vel da han for alvor tok til å flytte over på Kvaløya. Først flyttet han naustet over og begynte siden å føre opp en stuebygning. Men den ble først ferdigbygd og innredet av hans ettermann. Ute på holmen bygde han et steingjerde slik at østre enden ble avsperret; det skulle brukes til svinehage. Etter forskjellige viderverdigheter solgte Nubdahl stedet til Carl Stephansen fra Vevelstad, men sikret seg et rommelig kår av gården, bl. a. fire værelser å bo i.

Den nye eieren var eldste sønn av den bekjente boktrykker Willum Stephansen. Carl Stephansen var født i Trondheim 1799 og første gang gift med Johanne, datter av en byggmester Hans Wige fra Trondheim. Han fikk bevilling som gjestgiver på Kvalholmen I5. desember I825, mot en avgift på 5 tønner korn til bygdemagasinet en gang for alle, og 13 spd. årlig. Stephansen var riktig en <<stordriver>>, og under ham fikk Kvaløy sin første store oppblomstring. Den store hovedbygningen på stedet og mesteparten av det vidløftige gårdsanlegget skriver seg fra hans tid, og står enda som et minne om den velmakt han formådde å skape seg i løpet av kort tid. Når dette lyktes så vel for ham, skyldes det i første rekke et enestående talent for handel, men også en utrettelig flid som aldri skånet egen person når noe stod på. Han forstod også å dra seg nytte av ytre omstendigheter som støtte til. De eldre handelsstedene på Sømnes og Steinsjøen begynte å tape sin betydning nettopp da han kom til Kvaløy, likedan Salhus nær Brønnøysund. Skipperbrukene i distriktet gikk også tilbake, og dette forstod Stephansen å utnytte. Han hadde i 1840 to jekter, og drev stort med fiskeomsetning og annen handel. Da hans første hustru døde i 1846, var han ansett som en av de rikeste menn i Nordlandene, hadde tusener av spesidalere stående på rente og eide meget jordegods. Han skal ha vært god for sine 90 000 spd. Allerede i mars 1847 giftet han seg for annen gang, med prestedatteren Charlotte Arentz fra Bergen. Samme våren solgte han stedet med besetning, varebeholdning og handelsbuer til svogeren Henrik Johan Arentz, men forbeholdt seg den øvre hovedbygning med nødvendige uthus og et passende føderåd. Henrik Arentz var gift med Henriette Krøpelien fra Bergen, og ble boende på Kvaløy bare få år, da han solgte stedet i 1854 og tok kjøpmannskap i Bergen. Carl Stephansen ble senere eier av Rotvoll ved Trondheim og døde i 1872.

Den nye eieren av Kvaløy fra 1854 var Andreas Qvale, som kom til å grunne et nytt handelsdynasti på stedet. Han var født på Rørøy 1806, hvor hans far Philip Qvale var gjestgiver og handelsmann. Andreas Qvale ble gift med sitt næstsøskenbarn Margrethe Sverdrup, og kjøpte i 1830-årene handelsstedet Salhus, som ligger ved Salhussundet en 25 km nordenfor Brønnøy kirke. Her var god havn hvor ferdesfolk i hundreår hadde brukt å legge opp om kvelden, og derfor fra gammelt av et kjent herberge. Stedet tilhørte på slutten av 1700-tallet Peder Hinrich Greger, som fra 1776 hadde gjestgiverbevilling på Steinsjøen og Salhus og satt der ennu i 1820. Etter ham kom det først til Rasmus Hagen Greger, senere til Niels Winther Greger; men han var sykelig og måtte holde betjent på stedet. Til slutt solgte han Salhus til søstersønnen Andreas Qvale, som fikk gjestgiverbevilling her 29. mai 1838. Qvale hadde vært Gregers betjent, og kjøpte nu en gårdpart nede ved kremmerleiet. Ved huset anla han en vakker hage, og har dessuten bekostet «en smukk banet vei fra Salhus til Brønnø, der vil gjøre ham udødelig>>. I løpet av forholdsvis kort tid ble han en ganske velstående mann, og det i konkurranse med den store Stephansen på Kvaløy, som de fleste andre i distriktet hadde måttet vike for. Og i 1854 kunne han, som før nevnt, selv overta Kvaløy. Dette stedet drev han også med stor dyktighet, om enn ikke så storslagent som Stephansen. Men det var et stort og blomstrende handelssted han i 1865 overlot til sin sønn. Selv ble han boende på Kvaløy til sin død der i 1896. Sønnen Ulrik Fredrik Suhm Qvale var født på Saura i 1841, og ble gift med Anna Holst, datter av prokurator og proprietær Holst på Sømnes i Vik sogn. Ulrich Qvale var så heldig å overta stedet nettopp som det satte inn med en veldig oppgangstid for Nordland. Det går ennu frasagn om den eventyrlige «storsildtida>> i 1860-70-årene, da formuer ble tjent i kort tid, og alle var mer eller mindre grepet av spekulasjonsfeberen. Qvale kastet seg inn i denne hvirvelen med energi og dyktighet, og forstod å utnytte konjunkturene. I selve Bergen la de merke til ham når han kom til stevnen med sin fars full-lastede jekter, og de gode bergensere moret seg med å lage et ordspill over navnet hans: <<Her kommer gamle Qvales unge hval,>> sa de. Storsilda gjorde ham økonomisk uavhengig, så han kunne utvikle stedet til en stor og mangesidig bedrift. Hit kom ikke bare fiskerne nu som før for å ruste ut til Lofoten; men stedet fikk også anløp av ruteskipene, og ishavsskutene på ferd nordover stanset opp for å ta inn kull og proviant. Blant almuen hadde han det beste ord på seg: <<Eg ha aller hørt at han ha hatt en uvenn,>> sa engang en gammel fisker. Ulrich Qvale ble offentlig påskjønnet for sin virksomhet, idet han 1897 ble utnevnt til ridder av St. Olavs-ordenen. Han ble også dekorert for fortjenester av landbruket. - I 1907 solgte han stedet til sin sønn Kristian Qvale, men måtte ta det igjen i 1916 og drev handelen ennu noen år. Men på grunn av høy alder og de mange vanskeligheter i årene etter verdenskrigen oppgav han det og solgte stedet. Gårdsbruket, en gang uten større betydning, er i dag hovedsaken. Handelen som skapte stedets ry, er nu en saga blott. Hurtigruten har trukket sjøtrafikken til Brønnøysund, som ligger mer sentralt til.

Men ennu idag (1940) er Kvaløy verd et besøk for de minner om svunnen storhet som stedet gjemmer. Det eldste huset på gården er bakeriet, som ble påbegynt av Nubdahl, men gjerne kalles «Arntzenbygningen» etter Henrik Arentz. Av andre mindre hus fantes enda for 20 år siden også forpakterbolig, borstue, stabbur, kaffestue, melkebu, grisehus, fjøs, låve, potetkjeller og redskapshus, butikk og butikkformannsbolig, ved sjøen et stort naust, litlenaustet og to store brygger. Over alt det andre rager den svære hovedbygningen fra Carl Stephansens dager. Den skal være oppført etter tegning av Hans Christian Knoff med tømmermenn fra Velfjord som bygningsarbeidere, og var i sin tid det staseligste våningshus nordenfor Trondheim. Det er et to-etasjes laftet tømmerhus med stående panel og et høyt valmtak. Inngangsdørene er anbrakt midt på de symmetrisk utformede langsidene, og rommene ordnet regelmessig på begge sider av midtvegger som deler huset på langs. Det vakreste rommet er «storsalen>> med fint utførte gesims- og vindusprofiler; brannmuren er smykket med empire-ornamenter, kapiteler og guirlander, og veggene er inndelt i felter ved hjelp av korintiske pilastre. Møbleringen i Stephansons dager svarte til interiørenes festlige stil. I 1845 het det seg at gjesteværelsene i det nette hus på Kvaløen måskje var de elegantest møblerte i hele det nordlige Norge.

Kilder

• N.A.Ytreberg. Nordlandske handelssteder. F. Bruns bokhandels forlag 1941
• Nils Magne Knutsen. Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988
• Jon Henrik Lie/ Fin Serck-Hanssen. Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.