WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Gravsteder inne i Nidarosdomen

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Graver i Domkirken
Grunnstein av gravstedskjelleren i Nidarosdomen
Den Schøllerske begravelse
Flere kongelige personer er gravlagt i Nidarosdomen. I denne kirka fikk kongeslekta med få unntak sine graver. Skrinet med legemet til Olav Haraldsson stod over høyalteret. Flere ble fraktet over lange avstander; https://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_II fra Danmark, Olav Kyrre fra Båhuslen og Harald Hardråde fra England (Gravlagt i Mariakirken).

De andre kongelige som er gravlagt her er Magnus Haraldsson, Håkon Magnusson, Olav Magnusson, Øystein Magnusson, Håkon Herdebrei, Cecilia Sigurdsdottir og ektemaken Bård Guttormsson, Guttorm Sigurdsson, Inge Bårdsson og Skule Bårdsson.

Da Sverre-dynastiet kom til makten på slutten av 1100-tallet ble bergen domkirke gravkirke for kongefamilien. Den siste kongelige gravlegging i Nidarosdomen skjedde i 1240 med hertug Skule Bårdsson, svigerfar til Håkon Håkonsson. Etter at Håkon 5. Magnusson ble konge i 1299 ble Mariakirken i kongsgården i Oslo bygd ut for å bli kongelig gravkirke.

Nidarosdomen var ikke sognekirke i middelalderen, slik at ingen lekfolk ble gravlagt her.

I tillegg til de kongelige har biskoper og andre geistelige som var knyttet til kirken fått sine graver her. Ena av disse var erkebiskop Øystein Erlendsson.

Flere av de viktigste aristokratiske slektene i Norge hadde også sine gravsteder i kirken. Baron Bjarne Erlingsson til Bjarkøy ble gravlagt i Nidarosdomen i 1313. De geistelige måtte også betale for sine gravseder inne i kirka. Erkebiskop Arne Vade ga i 1349 hele den store gården By på Byneset til domkirken for å få grav inne i koret.

Etter brannen i 1531 ble synlige spor etter konge- og erkebispegraver slettet ved opprydding etter denne brannen.

Mot slutten av 1700-tallet oppstod det en reaksjon mot praksisen med å gravlegge folk inne i kirkene. Årsakene var både teolegisk og estetisk. I 1805 kom en kongelig forordning som satte et absolutt forbud mot dette. Samme forording krevde også at alle kirkegårder inne i tettbebyggelse skulle nedlegges og nye gravplasser opparbeides utenfor byene.

I Nidarosdomen var det i i perioden 1700-1805 satt ned godt over 600 kister i gravkammerne under tverrskipet, koret og oktagonen. Alle kistene stod inne i gravkammerne uten å være dekket av jord. Konsekvensen var at kirka var helt forpestet av likstank.

I Trondheim ble ikke kirkegården nedlagt etter som den lå i utkanten av byen, men den ble omorganisert og utvidet. Gravkammererne under gulvet i kirka ble fylt med sand, og dørene til gravkammerne over gulvet mle murt igjen. Først ved restaureringen av kiren fra 1869 ble gravkammerne tømt og kistene gravd ned på kirkegården, med unntak av Angell-familien sine kister. Gravsteiner, minnetavler og kistebeslag ble tatt vare på og registrert. En del av dette materialet gikk imidlertid tapt ved brannen i Erkebispegården i 1983. Ingvald Undset var sentral i denne registreringen.

Kilder

  • Her hviler. Nidarosdomens gravstedsutstilling. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag 2001.