WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Gravlegging i Norge i Middelalderen

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Fra Domkirkegården år 1800.Akvarell av J.F.L.Dreier
Fra Domkirkegården år 1880.
De aller fleste menneskene ble i middelalderen gravlagt på kirkegårder. Kirkegårdene var små, og de døde ble gravlagt tett. Gravene var grunne, mellom en halv og en meter dype. Det var vanlig å legge de døde i trekister, men det var ingen regel. De kunne også bli lagt innsvøpet i et klede eller innsydd i skinn. De aller mest høystående kunne bli gravlagt i stenkister. Siden kirkegårdene var små, ble de døde lagt i graver i flere lag over hverandre.

Det er sjelden funnet spor etter gravminner for de enkle gravene, men det kan ha stått trekors der. Dessuten var gravene trolig maarkert som lave tuer, en gravtype som var vanlig i Norge helt fram til ca 1900.

Lovene hadde strenge regler for når en grav kunne brukes på nytt: "Det skal gravlegges slik at ingen blir gravd opp så lenge leddene henger sammen, og hold og hår er med. Det skal graves så dypt at det er en hel alen (=60 cm) over kisten. Den samme loven sa også at folk skulle gravlegges etter sosial stand, slik at lendmenn ble gravlagt nærmest kirka og de lavest rangerte nærmest kirkegjerdet. Bakgrunnen for dette var at det var viktigst å bli gravlagt så nær alteret og relikviene som mulig.

Gravlegging inne i kirkene var et privilegium for de geistelige og for kongeslekta. De kongelige gravene var for en stor del vegg-graver, dvs. at de lå i kister inne i veggene, enten i nisjer eller i selve veggen. Geistelige personer ser ut til til bare å ha blitt gravlagt under gulvet.

Testamenter benytter ikke ordene "grav" og "gravferd" i middelalderen. En benyttet "utferd" (gno. vtfærð), og i stedet for grav ordet "legstad" (gno. legstað), som er det stedet de døde skal ligge til de venter på Oppstandelsen.

Tanken bak ser altså ut til å være at en grav bare er et hvilested for kroppen mens en venter på Kristi oppstandelse.

Kirkegården var innviet og hellig, og bare døpte kristne fikk gravlegging der. Udøpte, selvmordere og forbrytere skulle gravlegges utenfor kirkegården, og de var dermed utestengte fra det kristne samfunnet og et liv etter døden.

Nyfødte, udøpte barn var pr. definisjon hedninger, og dersom de døde før de ble døpte, kunne de ikke gravlegges i kristen jord. Lovene ga adgang til nøddåp for å inngå slike tragedier.

Kilder

  • Her hviler. Nidarosdomens gravstedsutstilling. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag 2001.