WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Frederik Julius Bech

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Frederik Julius Bech
Biskop Frederik Julius Bech (født 4. august 1758 i Middelfart - 20. desember 1822) var en dansk-norsk teolog og politiker. Han deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814, og var biskop i Akershus Stift fra 1805 til 1822, og kronet som Den norske kirkes primas Karl Johan i Nidarosdomen i 1818.

Bech var født i Middelfart på Fyn i Danmark. Han ble cand.theol. i 1783, og reiste så til Trondheim for å arbeide som huslærer hos Generalveimester Nicolai Frederik Krogh. Han arbeidet senere som lærer ved Trondhjems borgerlige Realskole, og hadde samtidig prestelig tilsyn med sykehus og fengsel. I 1794 ble han sokneprest i Ørland prestegjeld, i 1798 residerende kapellan ved Nidarosdomen og i 1803 sokneprest i Skogn. I 1804 ble han oppnevnt til stiftsprost i Odense, og det kunne se ut som om han kom til å forlate Norge. Samme år ble han også tildelt den teologiske doktorgrad fra Universitetet i Kiel for en mindre avhandling om Jesu mirakler. Han ble imidlertid allerede i 1805 oppnevnt til biskop i Akershus stift. Dette tilsvarte den gang dagens bispedømmer Oslo, Hamar og Tunsberg, i tillegg til Telemark.

Bech har blitt regnet som en typisk opplysningsgeistlig. Trass i hans teologiske doktorgrad var han nok ikke noen stor teolog eller vitenskapsmann, men han var lidenskapelig opptatt av skolevesen og folkeoppplysning. Han skrev en rekke pedagogiske skrifter, blant annet En dydig Opdragelse, betragtet som Grunden til Staters sande Vel (1786) og Er det ligegyldigt hvorledes de ringere Stænder opdrage sine Børn? (1787). Hans skrift Veiledning i at opdrage en sund, fornuftig, duelig og lykkelig Afkom var i følge Molland[1] den første veiledning i seksualundervisning i Danmark-Norge. Som sokneprest på Ørlandet fikk Bech fordoblet antall lærere der, og han opprettet også et seminar for lærerutdannelse i Trondheim. Han var også en av initiativtakerne til Selskabet for Norges Vel. I Salmonsen konversationsleksikon fra 1915 gis følgende karakteristikk:

Han var administrativt anlagt og dygtig. Allerede i Trondhjem fik han Skolevæsenet forbedret, Lærerstandens Uddannelse og Lønningsforhold højnet, Fattigvæsenet ordnet paa en efter Omstændighederne mønstergyldig Maade, adskillige velgørende Indretninger sat i Gang med levedygtig Organisation.


Han var en utpreget rasjonalist, og hadde lite sans for Hans Nielsen Hauge og Haugianerbevegelsen. Han ga ut en apologi mot Hauges virksomhet i 1802, Raad og Advarsel imod Sværmerie og dets bedrøvelige Virkninger, og sendte i 1806 også et rundskriv til prestene i Akershus stift om hvordan haugianismen kunne bekjempes. Han var imidlertid motstander av å bruke politimakt mot haugianerne, og mente typisk nok at bevegelsen best kunne motvirkes ved økt folkeopplysning.

Han ønsket å spille en aktiv politisk rolle, men var ikke konsekvent i sine holdninger. I 1814 var han først lojal mot Fredrik VI, så fulgte han Christian Frederik og støttet sammen med Carsten Anker enevoldstanken på stormannsmøtet på Eidsvoll, men var høsten samme år «Unionens og Svenskernes frasefyldte Advokat paa det overordentlige Storting og Karl Johan’s tilsyneladende varme Beundrer». Christian Fredrik skal ha sagt om han at «Han skifter Mening, som man skifter Linned».

Han var den første prokansler for Universitetet i Oslo, og ledet også «Oplysningscomitéen», det første selvstendige forvaltningsorgan for kultursaker. I 1814 ble komiteen erstattet av Kirke- og undervisningsdepartementet. Bech var også en av grunnleggerne av Det norske Bibelselskap i 1816, og var selskapets formann inntil sin død.

Han mottok Nordstjerneordenens Storkors i 1815.

Karl Johan tilga åpenbart Bech hans tidligere politiske vakling, og i 1818 kronet han som Den norske kirkes primas Karl Johan til norsk konge i Nidarosdomen.

Kilde

  • 1. Norsk biografisk leksikon, bind I, s 394.
  • 2. Wikipedia

Eksterne lenker