WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Erling Sivertsen

Fra WikiStrinda
Revisjon per 25. nov. 2015 kl. 08:30 av Jan H (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Erling Sivertsen

Erling Sivertsen, født 21. desember 1904, fødested Tromsø, Troms, død 16. november 1989, dødssted Trondheim, Sør-Trøndelag. Marinbiolog. Foreldre: Skatteinspektør Wilhelm Sivertsen (1880–1954) og Alida Fredrikke Dahl (1879–1944). Gift 12.10.1936 med Signe Wendel Pedersen (20.11.1911–2.8.2001), datter av kaptein Knut Hagbarth Pedersen (1874–1929) og Sophie Alvilde f. Pedersen (1877–1940).

Erling Sivertsen var direktør for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS), Museet i Trondheim 1948–74 og professor ved Noregs Lærarhøgskole fra 1958. Han er internasjonalt kjent som selforsker, og hans pionerinnsats innenfor ferskvannsbiologien la grunnlaget for de konsekvensanalyser som må gjennomføres før eventuell tillatelse til større naturinngrep blir gitt i Norge.

Under oppveksten i Tromsø opptok fangstlivet i Arktis med utgangspunkt fra Tromsø mye av hans interesse. Etter examen artium 1923 drog han til Kristiania og studerte zoologi under professor Kristine Bonnevie. Han var samtidig assistent ved Tromsø Museums zoologiske avdeling, og 1930 fikk han ansettelse ved Flødevigens utklekningsanstalt nær Arendal. Her arbeidet han eksperimentelt med torskeegg og yngel, og 1935 fremla han en avhandling om torskens gyting for magistergraden i marin biologi ved Universitetet i Oslo. Under oppholdet i Arendal ble han forlovet med Signe Pedersen.

Da Det Norske Videnskaps-Akademi 1937 arrangerte en ekspedisjon til den nesten utilgjengelige øygruppen Tristan da Cunha midt i det sørlige Atlanterhavet, meldte Sivertsen seg på som zoolog. På vei hjem til Norge våren 1938 fikk han telegram om at han høsten 1937 var blitt ansatt som konservator og samlingsbestyrer ved DKNVS, Museet i Trondheim.

Trondheim ble det sted hvor Sivertsen skulle legge ned resten av sin arbeidskapasitet frem til sin død 1989. Han fikk raskt mange tillitsverv: sekretær i styret for Trondhjems Fiskeriselskab 1939–50, medlem av styret for Trondhjem biologiske stasjon 1943–51, medlem av herredsstyret i Strinda 1946–47 og 1947–50 formann i Trondheim og Omlands Fiskeriadministrasjon, hvor han ble den første ordfører i representantskapet 1950–54. Han deltok i opprettelsen av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfisk (nå Miljødirektoratet) og ble dets første styreformann 1964.

Under den annen verdenskrig ble Sivertsens faglige karriere avbrutt en tid da han ble arrestert og satt i fangeleir på Falstad fra desember 1944 til kapitulasjonen. 1947 begynte han å forelese i zoologi ved Norges lærerhøgskole, hvor han 1958 også ble professor. 1948 ble han ansatt som DKNVS, Museets første direktør, en stilling han hadde til han gikk av med pensjon 1974. Sivertsen var selvskrevet medlem av komiteen som la frem innstillingen om Universitetet i Trondheim 1964.

Da store vassdragsreguleringer skulle finne sted i mange norske kommuner, fikk Sivertsen i gang oppdragsforskning ved Museet. Han deltok selv aktivt i disse undersøkelsene og brukte studenter som assistenter. Mange studenter fikk oppleve Sivertsen når han etter endt arbeidsdag gikk til ro i soveposen med ordene: “Ja, ja, atter en dag spolert.”

Internasjonalt er nok Sivertsens arbeider med seler og krepsdyr mest kjent. Fra 1928 av deltok han på fem tokter med selfangere i Kvitsjøen. Her var han pålagt en rekke krevende oppgaver med innsamling av diverse anatomisk materiale fra selene som ble tatt. Resultatene publiserte han 1941, og året etter forsvarte han arbeidet for den filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo. Senere bearbeidet han også materialet av øresel som var samlet inn under Norvegia-ekspedisjonen 1928–29.

Interessen for krepsdyr viste han også i mange avhandlinger. Hans siste arbeid, resultatene fra innsamlingene av isopoder fra Tristan da Cunha-ekspedisjonen, publiserte han sammen med sin venn og kollega L. B. Holthuis 1980. Da var Erling Sivertsen over 75 år. Hans arbeider var alltid preget av grundighet og skarp zoologisk og systematisk sans.

Spesielt under de mange strabasiøse ekspedisjoner han deltok i, kom hans rolige og omgjengelige egenskaper hans medarbeidere til gode. Men han kunne også gå hardt på når han virkelig ville ha gjennomført en sak eller si ifra når han mente at en sak ble behandlet på urett vis.

1939 ble Sivertsen, som det yngste medlem inntil da, innvalgt i DKNVS, og 1954 ble han medlem i Det Norske Videnskaps-Akademi. Han mottok en rekke utmerkelser, bl.a. Fram-komiteens Nansen-belønning 1966 og Gunnerusmedaljen 1975, og han ble medlem av The Travellers Club i USA 1978. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1972.


Kilde

  • Jon-Arne Sneli - Norsk biografisk leksikon

Eksterne lenker