Erling jarl

Erling jarl, Erling Ormsson Skakke, død 19. juni 1179, fødselsår og fødested ukjent; i. Lendmann, jarl og norsk riksstyrer. Foreldre: Lendmannen Orm Sveinsson (nevnt i 1120- og 1130-årene) og Ragnhild Sveinkesdatter. Gift med Kristin Sigurdsdatter (nevnt 1155–70), datter av kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare (1090–1130) og dronning Malmfrid Mstislavsdatter (ca. 1100–ca. 1140). Far til kong Magnus 5 Erlingsson (1156–84).

Erling Ormsson var som norsk riksstyrer fra 1161 til 1179 “bryst og vern” for sin sønn kong Magnus (Heimskringla), og hadde i denne rollen utvilsomt innvirkning på den viktige institusjonelle utviklingen som det norske høymiddelalderkongedømmet gjennomløp i disse årene.

Erling var en ættstor mann. Faren, “Kyrpinge-Orm” som han ble kalt etter gården Kyrping i Etne i Sunnhordland, var sønnesønns sønn av lendmannen Erlend fra Gjerde i samme bygd, en av førerne mot kong Olav Haraldsson på Stiklestad 1030, og kunne på morssiden føre sin ætt tilbake til arnmødlingene og Håkon jarl. Erlings mor og Kyrpinge-Orms annen hustru, Ragnhild, var datter av lendmannen Sveinke Steinarsson fra Ranrike (Båhuslen). Kyrpinge-Orm var fosterfar til kong Harald Gilles yngste sønn, Magnus, som døde tidlig, og Orms sønn i første ekteskap, Ogmund Denger, var en av de andre Haraldssønnenes formyndere og rådgivere.

Erlings forfedre hadde etter alt å dømme bygd opp en tett samling av jordeiendommer omkring Gjerde, men selv hadde Erling sete på Støle lenger opp fra sjøen, kanskje en forlening han fikk som kongens lendmann. Her lot han trolig bygge den steinkirken som ennå står. Senere, i sønnen Magnus' tidlige kongsår, ser det ut til at han skjenket bort Gjerde-komplekset til kirkelige institusjoner: Halsnøy kloster, som han etter alt dømme grunnla, og domkapitlet i Bergen.

De innbyrdes beslektede kongesagaene som forteller om Erlings liv frem til den eldre beretningen i Sverres saga overtar 1177 (Ágrip, Orkneyinga saga, Morkinskinna, Fagrskinna, Heimskringla), vil vite at han stod i skyggen av den eldre halvbroren Ogmund så lenge begge levde. Det store vendepunktet i hans liv var den korsferden han foretok 1153–55 sammen med sin frende, orknøyjarlen Ragnvald Kolsson. Her viste han både klokskap og djervskap i strid, blant annet da han under bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia fikk det hugget i halsen som gjorde at han senere bar hodet litt på skjeve og ble kalt Erling “Skakke”. På korsferden lærte han ikke bare å kjenne Det hellige land, men også deler av Frankrike og Spania på sørturen og på hjemveien blant annet Konstantinopel og Roma.

Etter hjemkomsten ble han regnet for en mye større mann enn før. Her ble han hjulpet av det giftet han kanskje allerede før korsferden hadde fått, gjennom sitt nære forhold til kong Inge Haraldsson: Kristin, datter av kong Sigurd Jorsalfare og gjennom moren, dronning Malmfrid, søskenbarn til danskekongen Valdemar 1.

Som kong Inges rådgiver og lendmann satt Erling mye i Bergen. Til tross for sin betrodde stilling kom han likevel noe i bakgrunnen for Gregorius Dagsson fra Bratsberg ved Skien, som stod kong Inge aller nærmest. Gregorius arbeidet med Erlings støtte for å bygge opp et viksk-vestlandsk lendmannsparti til støtte for Inge i den dragkampen med brødrene og samkongene Sigurd og Øystein som endte med deres fall 1155–57.

Under den følgende striden med det motpartiet som reiste seg med Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som kongsemne, gjorde det seg gjeldende en økende rivalisering mellom Gregorius og Erling. Sagaene setter dem virkningsfullt opp mot hverandre: Gregorius åpen og praktglad, rask i beslutningene og pågående til det dumdristige i strid; Erling lukket og klokt beregnende, en mann som så langt frem og skjønte seg på militær strategi. Det ulmet en motsetning mellom dem under striden mot Håkon Herdebreis flokk i Göta älv 1159, og da kong Inge samlet styrkene sine i Bergen neste sommer, sprakk det. Trette og slagsmål mellom vikværinger og vestlendinger endte med at Gregorius og Erling stod mot hverandre, og folk ble drept på begge sider. Kong Inge fikk dem med nød forlikt, men det var bare Gregorius som fulgte ham østover mot Håkon Herdebrei.

Etter at Gregorius og kong Inge var falt i januar-februar 1161, ble Håkon Herdebrei hyllet som enekonge på Øreting i Trondheim. Men hans maktstilling ble kortvarig. Det Gregorius ikke helt hadde greid å fullføre, maktet Erling etter hans fall – å samle landets fremste stormenn om én kongetrone. I dette ble han godt hjulpet av sin hustru, Kristin kongsdatter. Erling stevnet 1161 til seg kong Inges tidligere venner blant stormennene, resten av hirden hans og huskarene til Gregorius. De ble enig om å holde flokken samlet under Erlings ledelse og utpekte hans sønn med Kristin, den fem år gamle Magnus, som den best ættbårne til kongedømmet i Norge. Magnus Erlingsson ble så tatt til konge på et byting i Bergen.

Erling stod ikke sterkere enn at han fant det nødvendig å søke støtte mot Håkon Herdebrei i Danmark, der Kristins søskenbarn, kong Valdemar, for lengst var blitt enekonge og hadde ambisjoner om å gjenopprette det tidligere danske overherredømmet over Viken. Sagaene forteller at dette var vilkåret Valdemar satte for å støtte Erling i hans kamp for å legge Norge under sønnens kongedømme. Erling vendte tilbake til Norge 1161 og kom året etter overraskende på sine fiender i slaget ved Sekken i Romsdalen. Der ble Håkon Herdebrei hugd ned i slagtummelen.

Erling tok Magnus med seg til Trøndelag etter seieren og fikk ham kongehyllet på Øreting. Men han kunne verken nå eller senere stole på trønderne, som hadde støttet kongene Sigurd og Øystein i det spente forholdet til broren kong Inge og senere villig gav hjelp til etterkommere av de to. Det var på Vestlandet og i de sentrale delene av Viken Erling kunne regne med oppslutning om sønnens kongedømme, mens nye motkonger etter Håkon Herdebrei hadde lett for å skaffe seg tilhengere ikke bare i Trøndelag, men også på Opplandene og lengst sørøst i landet, på Marker og i Elve-området. Det bidrog til gjentatte reisninger mot Magnus' kongedømme at Erling var en hard og hensynsløs mann. Han vek ikke tilbake for å drepe overvunne stormenn og drev andre fra landet i stedet for å forlike seg med dem. Følgelig kom de lett tilbake i nye opprørsflokker.

Men sagaene gir også Erling attest for å være en klok, dyktig og erfaren riksstyrer for sin unge sønn. Det viste seg særlig i det samarbeidet med kirken han tok initiativ til for å styrke sønnens rettsstilling som konge og som ble avgjørende for den institusjonelle utviklingen av det norske høymiddelalderkongedømmet. Mot angivelig å akseptere at erkebiskop Øystein Erlendsson krevde inn kirkelige bøter i sitt bispedømme etter full sølvkurs på mynten – det dobbelte av den gangbare myntens verdi, fikk Erling erkebiskopen til å salve og krone sønnen til konge i Bergen 1163 eller 1164, den første kongevigselen av dette slaget i Norden.

Erkebiskop Øystein er med god grunn utpekt som hovedmannen bak den nyskapende ideologiske og rettslige utformingen som det norske kongedømmet nå fikk, og som for ham må ha vært vel så avgjørende som økte bøteinntekter. I viktige statsrettslige dokumenter ble kongedømmet fremstilt som et guddommelig embete der kirken gjennom kroningen innsatte kongen på Guds vegne.

Det er likevel ingen grunn til å regne Erling Skakke for passiv i forhold til erkebiskopen. Han hadde sett og erfart nok til å innse de fordelene den rettslige og ideologiske omformingen av kongedømmet innebar, og så åpenbart kirkelig støtte som så viktig at han var villig til å innrømme kirkelederne både rettslige nyvinninger og økt politisk innflytelse. For ham var det avgjørende at kongekroningen var egnet til å bøte på den store mangelen ved sønnens rettsgrunnlag: at han ikke var kongssønn, slik den sedvanemessige norske tronfølgeordningen krevde. Den nye tronfølgeloven fra 1163/64 forutsatte dessuten uttrykkelig at Magnus var den lovlige, kronte konge. Dens prinsipp om enekongedømme var et rettslig vern mot tronrivaler, og bann og fredløshet truet den som lot seg ta til konge mot lovens regler.

Erlings samarbeid med erkebiskop Øystein kulminerte med det kirkelige privilegiebrevet kong Magnus utstedte, trolig en tid etter kroningen. Her overgav han symbolsk sitt rike til Gud og St. Olav og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og i hans rettferdige ånd; som tegn på dette ofret han sin krone på alteret i Kristkirken i Trondheim.

Erling trengte all støtte alliansen med kirken kunne gi. Gjennom størsteparten av 1160- og 1170-årene hadde han hendene fulle med å forsvare sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. I 1160-årene vevde hjemlige reisninger seg sammen med et farlig motsetningsforhold til Danmark. Reisningene ble slått ned, men i forholdet til Danmark måtte Erling gi etter. Han søkte i det lengste å unngå å oppfylle avtalen med kong Valdemar om dansk overherredømme over Viken. Det førte til at Valdemar søkte kontakt med Erlings motstandere i Trøndelag og drog med stor hær og flåte mot Viken 1165, der han lot seg kongehylle på Borgarting, men ellers oppnådde lite. Erling søkte på sin side samarbeid med den danske tronkreveren Buris Henriksson mot Valdemar, og foretok 1167 et tokt mot Danmark. Valdemar svarte med et nytt hærtog mot Norge 1168, uten at det kom til avgjørende kamphandlinger.

Erling fant det nå rådelig å søke forlik. Hustruen Kristin drog til Danmark, der hun ble vel mottatt av sin frende kong Valdemar og tydeligvis forberedte den fredsslutningen som kom i stand 1170, etter mellomkomst av erkebiskopen av Uppsala og den utvalgte biskopen av Oslo. Erling anerkjente nå danskekongen som overherre over Viken, mot å få overlatt det direkte styret der som jarl med militær tjenesteplikt. Ifølge den danske historieskriveren Saxo skal han også ha lovt å fostre Valdemars sønn av samme navn og gjøre ham til norsk jarl eller hertug (dux) og dertil riksarving dersom kong Magnus døde uten ektefødte barn. Etter dette ser det ut til at Erling i praksis styrte Viken uten dansk inngripen. P. A. Munch tenkte seg muligheten av at han på forhånd også bar norsk jarletittel som riksstyrer for sin sønn, men sagaene ville neppe ha forbigått en norsk jarleutnevning i taushet.

Heimskringla beskriver Erling som som en høy og kraftig bygd mann med et langt og skarpt ansikt. Han var opprinnelig lys i håret, men ble på sine eldre dager svært grå. Hans fremtreden var rolig og verdig, til tross for det hallende hodet, og klesdrakten konservativ. Selv om Erling drog politiske fordeler av sitt ekteskap med Kristin kongsdatter, må det personlige forholdet mellom dem ha vært problematisk. Mangel på presis kronologi gjør det umulig å trenge til bunns i det. Men sagaene mener å vite at Kristin, kanskje mens Erling var fraværende på korsferden, fikk en sønn med sitt søskenbarn kong Sigurd Munn, noe som i så fall var alvorlig blodskam etter kirkens lære, og at Erling senere brutalt lot gutten henrette. Det endte med at Kristin forlot ham, uten at vi vet når. Hun skal ha reist fra landet sammen med en Grim Rusle; de oppholdt seg en tid i Kontantinopel og fikk noen barn sammen, forteller Heimskringla. Selv søkte Erling seng med andre enn hustruen. Med tre forskjellige kvinner, iallfall en av dem en fastere frille, Åsa den lyse, hadde han fire sønner.

Den biskoppelige opptreden på Erlings vegne i fredsforhandlingene i Danmark 1170 viser at han fortsatt kunne regne med kirkelig støtte i sitt forsvar for sønnens kongedømme, men det kan etter hvert ha oppstått friksjon i forholdet mellom ham og den norske kirken, blant annet fordi han krevde rett til å samtykke før kirken foretok bispevalg. Sverres saga forteller også at Øystein hadde et bedre forhold til kong Magnus enn til hans maktglade far. Det er likevel ikke noe som tyder på at det grunnleggende samarbeidet mellom kongedømme og kirke ble brutt så lenge Erling levde. Under kampene mot den birkebeinerflokken som reiste seg i de indre østlandsområdene 1174, stod kirkens ledere fortsatt på Erlings og Magnus' side. Da Sverre Sigurdsson kom til Norge, var det hans inntrykk at kongen og jarlen hadde stor støtte av de fremste menn i landet og av folket ellers, selv om jarlen på grunn av sin harde fremferd også hadde fiender, særlig i Trøndelag.

Erling var nå begynt å dra på årene, og satt i Bergen da kong Magnus på egen hånd beseiret birkebeinerne på Re ved Tønsberg 1177. Da restene av birkebeinerflokken fant seg et nytt kongsemne i Sverre Sigurdsson i Värmland samme år, lå Erling likevel ikke på latsiden. Han tok forbitret opp kampen mot “djevelspresten” Sverre som ville sette seg i sønnens sted, men alderen og en langvarig maktstilling hadde tydeligvis gjort ham mindre varsom og mer envis enn før. Drikkfeldighet kan ha forsterket dette.

Da Erling og Magnus lå i Trondheim med stor hær og flåte sommeren 1179, oppsatt på et endelig oppgjør med Sverre, var Erling trygg på at birkebeinerne ikke ville våge å gå på dem i byen. Utover kvelden og natten 18. juni ble det drukket nokså tett, og tross advarsler slurvet Erling med beredskap og vakthold. Da Sverre og birkebeinerne angrep overraskende neste morgen, valgte han å kjempe med redusert styrke i stedet for å legge ut fra byen med skipene. Det ble hans bane. På åkeren Kalvskinnet utenfor byen ble “gamlingen”, som svingte sverdet med åpen platebrynje, rammet av et dødelig spydstikk i livet. Kong Magnus og hæren ble tvunget på flukt, mens den døde jarlen lå igjen på slagmarken. Kong Sverre lot ham gravlegge på sørsiden av Kristkirken, men gjennom den senere utvidelsen av kirken kom graven til å ligge innenfor veggene.

Erling Skakkes gate ligger på Kalvskinnet i Trondheim.

Kilde

• 1. Knut Helle - Norsk biografisk leksikon

Eksterne lenker

• Norsk biografisk leksikon