WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Dødsforestillinger i kristen mellomalder

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Kristendommen var gradvis innført i Norge fra midten av 900-tallet, og var enerådende som religion fra om lag 1050. I før-kristen tid ble de døde gravlagt på eller nær ved den gården de bodde på, og gravene til viktige personer kunne markeres med hauger, steinrøyser eller reiste steiner. De fleste ble gravlagte i umerkede graver under flat mark.

Innføring av kristendommen medførte endringer i gravskikkene. Alle døde skulle heretter føres til en kirkegård og gravlegges med kristne ritualer, i enkle graver uten gravgods, med ansiktet vendt mot øst.

Kristendommen lærer at de døde skal komme enten til himmelen eller til helvete. I den tidlige mellomalder var det rådende synet at de døde sov i gravene sine fram til Dommedag, da alle skulle stå opp fra de døde.

På 1200-tallet oppstod et nytt syn på hva som skjedde etter døden. I stedet for passiv venting i graven til dommedag, trodde en nå at den døde måtte lutes eller renses i Skjærsilden (gno. Skirslareldr) for syndene sine. På Lyonkonsiliet i 1274 slo Kirken dette fast som offisiell læresetning. Dogmet om skjærsilden ble avgjørende for synet på døden i middelalderen.

Det utviklet seg en tro på at livet i skjærsilden kunne gjøres kortere. Dette kunne og burde først og fremst skje ved å leve et godt og kristelig liv på jorda med gode gjerninger. Men en kunne også sikre seg ved å testamentere gaver til religiøse institusjoner og de fattige, og få prester og munker til å lese sjelemesser for seg.

Kloster og domkirker hadde egne registre over slike donatorer, kalt nekrologier, obituarier, anniversarier eller dødebøker. Slik kunne navnene deres bli lest opp på dødsdagen eller årtidsdagen og tas med i forbønnene. I norsk mellomalder ble slik innføring i dødebøker kalt "skråsetting".

Kirken utnyttet også dette til egen fordel ved å innføre systemet med avlat. dette var opprinnelig en lønn for å gjennomføre valfarter, gi penger til kirkebygging og liknende, men ble senere et rent salg av avlatsbrev. Hele dette systemet ble brått avskaffet ved Reformasjonen av 1537.

Kilder

  • Her hviler. Nidarosdomens gravstedsutstilling. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag 2001.