WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Harald Natvig
Fiskerilege Harald Natvig (10.6.1872 i Stavanger- 1.8.1947) var sønn av skibsfører Jacob Andreas Natvig (12.9.1893- 7.3.1891) og Johanne Christine Nelvig (7.3.1844- 5.9.1931). Ugift.
Han tok eksamen artium i Kristiansand 1890 og medisinsk eksamen 1898. Han var 2 ganger knyttet til Vikten (Vikna) distriktslege, først 5 måneder i 1899 og så fra juli 1891 til august 1982. Han ble dr.med 24. august 1906. Han var lege i Bergen og fra 1908 spesialist i kvinnesykdommer i Oslo, så overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk fra 1930.
Minneord;
Harald, dr. med. og tidligere overlege ved Oslo kommunale kvinneklinikk. Han har vært universitetsstipendiat og formann i Oslo kirurgiske forening og styremedlem i Nordisk kirurgforening. Han arvet sin fars interesse for skyting og jakt og hadde æren av å ha innført i Norge alt det vi kaller sportsskyting. Han har ledet sitt hjorteskytterlag til seire ved de olympiske lekene i Antwerpen og Paris og hadde fra disse skytingene 5 olympiske medaljer, hvorav 3 av gull. Han hadde også en rekke dekorasjoner for sin deltakelse med den norske ambulansen i 1. Balkankrig 1912-13 og den finske frihetskrigen 1918.
Der strømmet inn blomster til hans båre. Utallige er de enkelte kvinner som han har frelst fra død og sygdommer, og brakt deres barn til verden.
Mange blomsterkranser fra foreninger viser hans omfattende arbeid og interesse og hans vitenskapelige stilling innen lægestanden.
Men Norges kvinner skylder ham en særlig varm takk og hyldest for hans store arbeid for å bevare Norges nye liv for fedrelandet.
Harald Natvig tok kampen opp ved siden av dr. Louise Isachsen mot de radikale abortforslag. Han reiste seg med et uforferdet sannhetsmot og en læges våkne pliktfølelse til å verne livets helligdom. — Det var ingen populær eller lettvint sak i øyeblikket å reise seg mot makthaverne. Det har han fått merke. Men med sin store menneskekunnskap og sin store sakkyndighet forsto han hva følgene ville bli av den voksende uansvarlighet, og gav sin alvorlige advarsel i sitt skrift «Fosterdrap» og i det grundig gjennomtenkte forslag som venter på Stortinget.
Det var en manns gjerning. Han vil engang få hele folkets takk. Bladet «Norges Kvinder» gikk levende inn for denne kamp mot den moralske utglidning, og sendte ut kirkemøtets opprop til det norske folk — og det fikk en tilslutning i en folkereisning av 250 000 underskrifter — til vern om moderskapet og de nye liv.
Otterøy Historielag/ Tidsbilder V;
Før brønnene kom, hentet folk på Kalholmen vann fra "Basinhullet". Her var det elendig vannkvalitet. Flere øyer hadde ikke vann, og det var lite populært at fiskerne fra de andre øyene kom og forsynte seg på Kalholmen. Det heter seg at en av "innbyggerne" på Kalholmen så seg så lei på denne trafikken, at han slo lens i vannhullet for at folk fra de andre øyene skulle slutte å hente vann der. Han fikk en bot på 5 kroner for ugjeningen.
Liten del av vannet ble brukt på hygiene, - mesteparten gikk til matlaging. Kokka stod for all vannbæring i løpet av dagen, men på kvelden kunne hun være heldig å få hjelp av mannfolka. Jobben med å holde bua ren var nok ikke helt enkel, - med 10-12 mann labbende rundt.
Fiskerilegen som fikk igangsatt bygging av "priveter" gjorde også bemerkninger om vannkvaliteten og luseplagen. I denne perioden herjet tuberkulosen i væra, kanskje ikke så rart man tar trangboddheten i betraktning.
I årene 1903 til 1915 bevilget Stortinget penger til fiskernes vannforsyning, og Gjæslingan hadde i 1910 i alt 5 brønner, fordelt Heimværet, Kalholmen, Flatholmen (2) og Sæternesholmen. Brønnene ble sprengt ut i fast fjell, og forsynt med overbygg. Vannet i brønnene ble langt bedre enn tidligere.
Nå ble imidlertid vedlikeholdet av brønnene problemet. Man forsøkte med pålegg om rensing og ettersyn en gang om året, men det hjalp ikke stort. Brønnene forfalt. I tiden 1915-19 var Julian Knotten (1862-1935) ansatt som helsepoliti. Han skulle se til at sunnhetsforskriftene ble overholdt, og at rorbuene var i forskriftsmessig stand. Denne stillinga ble inndratt i 1919.
"Som oftest ligger fiskerne og driver udover gulvet helt eller halvt påklædt og væltende i hinandens spyt, der hensynsløst klyses rundt, foruden alskens anden der drages med opp fra fisket. Slik ligger de tæt sammenstuvet og man bare ikke hvorledes de kommer forbi hinanden.
Nær man en gang har sett 29 fiskere saammenstuvet på et gulv, glemmer man det ikke så let."
(H.Natvigs artikkel i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1902-03.) De små blodsugende skapningene hadde gode kår på buloftet.
Natvig hevder videre at det er for lite golvareal og luft pr. mann og ingen ventilasjon i rorbuene som benyttes som arbeidsrom, spiserom og soverom. Det finnes heller ikke priveter til bruk for fiskerne.
"Disse gjorde derfor sine fornødenheter under rorbuenes pælegrund, i fjæren, tæt ved sine vandinntag, kortsagt, hvor trangen kom på dem, eller leilighet gaves."
På denne tida var det ingen brønner, så drikkevannet ble hentet fra tilfeldige vannpytter og var sikkert ikke helt rent under slike forhold som her er beskrevet.
