WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.


WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.

Steinvikholmen

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Plantegning for 1. etasje i slottet
Bilde: Wikipedia

Steinvikholm slott er en festning på holmen med samme navn i Skatval i Stjørdal kommune inne i Åsenfjorden, en arm av Trondheimsfjorden. Den hadde sin storhetstid fra 1525 til 1575, og ble oppført av Norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, på Steinvikholm utenfor grenda Steinvik på Skatvalshalvøya. Byggingen av slottet ble tidligst påbegynt sommeren 1524, da erkebiskopen kom hjem fra sin reise til Roma, og i et brev datert til 20. oktober 1525 er byggearbeidet for første gang omtalt: «Item her effther skall aldrig fortrydes, att Steenvigsholm bliffuer fulwell befested oc end met thet snareste, hwo som bygger udj fred han er thes tryggere udj wfred.»[1] Brev datert til 1527 indikerer at slottet, på daværende tidspunkt, var stort sett ferdig, og det hersker stor enighet om at slottet var ferdig oppført i 1532, altså etter omtrent sju års bygging, noe som var rekordtid etter datidens målestokk, uten nåtidens redskaper og finansiering; det sies at erkebiskopen brukte alle de sju årenes skatteinntekter til å finansiere byggingen.[2]

Geografi

Steinvikholm er Skatvals nest største øy, etter Saltøy, men festningen opptar omtrent halvparten av alt tilgjengelig landareal.[3] Selve holmen er temmelig berglendt. En liten slette beliggende i retning mot landsiden er det, og i enden av denne, nordøst på selve holmen, ligger det som tidligere var en husmannsplass, bebodd frem til 1950-tallet. Mot nord ligger det en brygge med mulighet for å legge til med båt, bading og fisking.

En bro over til holmen er åpen fra mai til oktober hvert år, mens man også kan komme seg over på et landfast eide, som forbinder holmen og fastlandet ved fjære sjø. På slottets storhetstid stod sjøen to meter høyere, noe som gjorde folk avhengig av enten bro eller båt, og som i sin tur også begrenset holmens areal betraktelig.[4]

Holmen er også et yndet badested om sommeren, da særlig ved bryggen og den nevnte sletten. På landsiden er det en sandstrand, én av to i Skatval.

Historie

Kart fra 1875
Bilde fra Wikipedia
Bilde tatt fra sjøsiden i 2007
Foto: Erik Flåen (Wikipedia)

Steinvikholm slott ble påbegynt i 1525 av erkebiskop Olav Engelbrektson. Festningen var utdatert allerede da den var ble bygget. Den passet ypperlig til middelalderforsvar da fienden ville få vanskeligheter med å forsere det 200 meter breie sundet ut til Steinvikholmen og ville få for liten plass til å etablere sine beleiringsmaskiner. Derimot ville en angriper med moderne beleiringsskyts ha alle fordeler inne fra land.

Mulige forbilder og bakgrunn

Det har vært påpekt at Olav Engelbrektson besøkte paven i Roma og fikk møte militære rådgivere der, og at Leonardo da Vinci (som døde i 1519) var en av pavens rådgivere slik at erkebiskopen kan ha møtt ham. Man har der funnet en tegning som viser samme type som borgen på Steinvikholmen. Imidlertid var denne borgtypen alminnelig i Europa. Den hadde på det tidspunkt Steinvikholmen ble påbegynt en flere hundrår gammel tradisjon bak seg. Det nye med borgen var imidlertid at den var mer utviklet med hensyn til datidens artilleri, både eget og fiendens mobile feltartilleri.

En mer nærliggende mulighet er derfor at erkebiskop Olav Engelbrektson eller andre i hans krets på en av sine reiser har sett borgen i Riga evt. andre tilsvarende europeiske anlegg som f. eks. Torup slott i Skåne.

Oppføring

En interessant detalj ved det steinhuggerarbeidet som ble utført ved Steinvikholm er at man har funnet bumerker fra steinhoggere, noe som ikke er funnet på noe byggverk etter reformasjonen. Det gjør Steinvikholmen til det yngste byggverket i Norge med innrissede bumerker.[5] Den letteste måten å beskrive festningsverket på er å kalle det en irregulær firkant, nesten et kvadrat, med to tårn i to av de motstående endene (nord og øst).[6] Grunnet terrenget er restene av erkebiskopens egen fløy noe høyere oppe enn resten av borgen, nesten en hel etasje å regne, og i enden av denne fløyen ligger altså ett av de to tårnene, Bonden. Bonden er det største tårnet, samt det som ligger høyest oppe, og er 20 meter i diameter.[7] Det ser også ut til å ha vært det mest utrustede, da dette tårnet hadde skuddretninger mot landsiden (og broen), samt ut mot fjorden. Det andre tårnet ligger altså lengre nede i terrenget, var mindre utrustet, og har skuddretninger mot Fættenfjorden, Åsen og deler av Åsenfjorden.

Festningens betydning

Motivene for at erkebiskopen skulle bygge seg en festning er litt uklare, men det var urolige tider både i Norden og i kirken, og det ser ut som at festningen skulle tjene som et tilfluktsted for erkebiskopen - som var en kontroversiell mann og var i konflikt med kongen i flere viktige spørsmål.

Etter reformasjonen var det begrenset bruk av festningen, blant annet på grunn av vanskelighetene med å få ferskvann på festningen. Festningen ble ombygd etter en brann i 1542, hvor man gjorde flere forandringer innvendig.

Festningen ble overgitt til svenskene uten kamp i den nordiske syvårskrigen - begrunnet med at det var lite vann og at det var kvinner og barn på festningen.

Erkebiskopens flukt og død

Etter Reformasjonen i 1537 søkte Olav Engelbrektson ly i festningen for en en kortere tid etter at han ble avsatt som erkebiskop, før han dro videre til Sverige, og senere Lier i Nederlandene (nå Belgia), hvor han døde allerede i februar året etter. Et relieff av Marit Wik ble avduket av Dronning Sonja i St. Gummarus-kirken, som Engelbrektsson ligger begravd i, den 21. mai 2003.[8]


Ahlenfeldts rasering av Steinvikholm slott[9]

Omkring 1659-60 ble den danske adelsmann Claus Ahlenfeldt kommanderende general i Norge, og det første militære tiltak som han fikk fremmet i Trøndelag, var anlegget av festningsverker på Munkholmen. I 1671- 74 blev Munkholmens tårn bygget, og blandt de mange ordrer som Ahlenfeldt utstedte i forbindelse med tårnbygningen var at Steinvikholm slott skulle raseres, og steinen brukes til materiale i Munkholmens tårn. Ved denne bestemmelsen blev Olav Engelbrektssons slott dødsdømt, og bøddelen var Claus Ahlenfeldt.

Fra 3. juli til 25. september i 1671 brøt 18 soldater stein på slottet. På Steinvikholmen var oppført en barakke til soldatene, anskaffet en båt og ansatt en smed til å reparere redskaper.

Tiendejakten gjorde fra 10. juli til 10. oktober 1671 13 reiser fra slottet til Munkholmen, og medtok for hver gang 120 lass stein. I 1672-73 blev arbeidet drevet med stor kraft. Til brytning av stein på Steinvikholmen ble det benyttet soldater fra forskjellige kompanier av de Trondhjemske regimenter som arbeidet i avløsning og utførte tilsammen fra 1672-1673 45.000 dagsverk.

I 1672 gjorde Tiendejakten 36 reiser med stein, og 10 jækter tilhørende forskjellige bønder 239 turer. 60 nordlandsjækter gjorde også en rekke reiser mellem slottet og Munkholmen. I 1673 gjorde Tiendejakten 30 reiser, 14 jækter tilhørende bønder 129 turer. Som man forstår gikk det hardt utover erkebiskop Olav Engelbrektssons slott.


Forfall, rehabilitering og ny bruk

Festningen har forfalt i mange år og det er først i det siste at det har blitt bevilget penger til å rehabilitere.

Hver sommer de siste årene har det blitt oppført en opera om erkebiskop Olav Engelbrektson på Steinvikholmen. Operaen arrangeres av Steinvikholm Musikkteater og har blitt arrangert nesten hvert år siden 1992.

Steinvikholm festning eies og drives i dag av Fortidsminneforeningen.

Referanser

  1. Wallem, s. 22
  2. Leirfall, s. 3
  3. Walaker Nordeide, [1]
  4. Auran, s. 437
  5. Wallem, s. 23
  6. Auran, s. 236
  7. Auran, s. 237
  8. Auran, s. 469
  9. O. J. Johansen: Trøndelags bygder i tekst og bilder


Kilde

  • Wikipedia
  • O. J. Johansen: Trøndelags bygder i tekst og bilder


Litteratur

  • Fredrik Barbe Wallem: Steinvikholm (1917)
  • Jon Leirfall: Steinvikholm – borgen og byggherren
  • Per Agnar Auran (red.): Skatval – Vår historiske arv, bind V : Et maktsentrum i Trøndelag (2007)
  • Sæbjørg Walaker Nordeide: Steinvikholm slott – på overgangen fra middelalder til nyere tid. (NIKU Temahefte 23)

Eksterne lenker