WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Opplevelser under krigen - barn i krig

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk

Barn i krig

August L. Nissen forteller:

Jeg og mange andre bodde på Lade under hele krigen. Gårdsbruket til Østmarka sykehus, Nobø fabrikker (som i begynnelsen het Norsk bøttefabrikk), Foki sildefabrikk og Lade kirke var i virksomhet under hele krigen.

Jeg har vært på et møte i historielaget en gang, da snakket jeg lenge med Arne Espelund, jeg ser av hjemmesiden at han fremdeles er aktiv.

For 3 år siden flyttet jeg til Oslo og har en leilighet i samme huset som min sønn, svigerdatter og sønnedatter bor i. I Trondheim bodde jeg i Ole Hogstads v. 22b, men hadde sluttet å gå på taket, derfor mente min sønn og datter (bor i Kristiansand) at jeg burde kvitte meg med huset og flytte til Oslo. Det har jeg ikke angret på. Oslo er ikke ukjent for meg for jeg studerte realfag ved universitetet her. I min yrkesaktive periode var jeg forsker/geolog ved Norges geologiske undersøkelse. Der var jeg til jeg fylte 70 år. Da startet jeg enmannsforetaket GEOCON og fortsatte hos min gamle arbeidsgiver i ca. 5 år med å mikroskopere bergarter. På den tiden hadde NGU et oppdrag i Mosambik og jeg mikroskoperte noe gammelt materiale derfra og oversatte fra engelsk til portugisisk beskrivelse til geologisk kart.

Om sine opplevelser under 2. verdenskrig forteller han:

Da Norge ble okkupert i 1940, var jeg 8 år, og bodde i daværende Strinda kommune, nordøst for Trondheim sentrum, nå en bydel i Trondheim. Nærmere bestemt bodde jeg på Østmarka sykehus hvor min far var overlege. Den 10. mai 1942 rekvirerte tyskerne alle sykehusets bygninger unntatt overlegeboligen, gårdsbrukets bygninger, likhuset og laboratoriebygningen. Tyskerne hadde det med å rekvirere bygninger, Lade gård ble hovedkvarter for Lade flyplass, eller Fliegerhorst Lade på tysk, en fliegerhorst er en militær flyplass. I Hommelvik hvor tyskerne hadde sjøfly het, Seefliegerhorst Hommelvik. Horst betyr rovfuglrede, Hitler hadde jo sitt Adlerhorst , eller ørnerede på norsk. Strindheim skole ble rekvirert to ganger, første gang i begynnelse og så i slutten av krigen. Vi barna visste godt at tyskerne var vår fiende og at de norske nazistene var de verste.

Etter at Tyskland gikk til krig mot Sovjetunionen sommeren 1941, kom det etter hvert russiske krigsfanger til Norge, også til en leir nord for Lade kirke, der det i dag er idrettsplass og bolighus. Noe senere begynte tyskerne å bygge Lade flyplass på jordene på Lade. Ved veien sør for Lade gård sto det en kiosk, den besto av en platting fra veien med rekkverk på begge sider til kiosken som sto på peler på det lavere terrenget. Foran kioskdisken var skrudd fast et anløpet messingskilt med ordene, «spyt ikke på nogen». Kiosken var et vanlig samlingsted for oss barn. En dag sto vi og så på arbeidet som ble utført av russiske krigsfanger. Plutselig så vi noe, like foran oss, som opprørte oss meget, en tysk vakt begynte å denge løs på en fange med et kosteskaft og fangen krøkte seg sammen. Vi ble så sinte og noen av de største av oss ropte, fy! Vakten så opp og fikk se små jenter og gutter som stirret rasende på ham. Han slengte stokken fra seg og bare forsvant. Jeg tror ikke russeren forsto hvorfor mishandlingen plutselig stoppet, men hans kamerater som sto litt lenger borte så selvfølgelig det hele og kunne fortelle ham at noen barn fikk jaget bort mishandleren. Disse russiske krigsfangene hadde havnet i et land langt borte, men jeg tror det må ha gledet dem at barna der sympatiserte med dem. Vi var deres allierte.

Tyskerne satte også i gang bygging av ubåtbunkers nede ved Nyhavna i Trondheim. Også der måtte de russiske krigsfangene arbeide. Etter arbeidet kom de marsjerende opp Lade allé langs kirkegårdsmuren til Lade kirke på vei til krigsfangeleiren. Lengst oppe svingte muren mot venstre og var bredere der. Det var et fint sted å legge mat, som var borte når de hadde passert. I dag står det et stort tre foran der vi la mat på kirkegårdsmuren. Dette var noe vi barna selv fant på, uten innblanding fra de voksne. Det dukket plutselig opp, jeg tror egentlig ikke det var fordi vi syntes synt på russerne, mer en spontan handling fordi det var spennende. De voksne visste hva vi holdt på med, for vi måtte tigge brød av mødrene våre. Bare jeg sa til min mor at det var til russerne, sa hun ingen ting, fant bare fram et brød til meg. Ingen formaning.

Om høsten hadde vi potetferie, det som i dag heter høstferie. Vi barna måtte da hjelpe bøndene å plukke poteter. Tyskerne hadde bygget en vei like ved en stor potetåker. Der kom det marsjerende russiske krigsfanger. Like før de kom, strødde vi poteter på veien. Det ble selvfølgelig noe snubling når de skulle plukke opp potetene, de tyske vaktene ble derfor sure på oss, men vi bare lo og tok det med knusende ro.

En gang jeg hadde tigget et brød av min mor og oppsøkte et sted hvor russiske krigsfanger arbeidet på en vei. Jeg fikk øyekontakt med en russer og vi nærmet oss hverandre forsiktig. Plutselig sto det en tysk offiser foran meg som begynte å kjefte noe forferdelig. Jeg holdt fram brødet som han tok. Til slutt, kikket han seg raskt rundt og alle de omkring hadde bøyd hodene og så ned. Hurtig stakk han til meg brødet og vinket meg av. Jeg har siden tenkt, var kjeftingen bare skuespill?

På slutten av krigen ble det satt opp en brakke ved grisehuset på gårdsbruket til Østmarka sykehus. Der kunne russerne hvile seg. En tysk vakt sto foran døra. Jeg tror han må ha vært den minste soldaten i den tyske hæren. Han var bare litt større enn mauserriflen han bar i lærrem over den ene skulderen. Han gjorde noen vage forsøk på å hindre oss barn når vi ville inn døra. Der inne ble vi møtt med åpne armer. Bull-Hansen, en av våre lærere på Strindheim skole, hadde fortalt oss i klassen om den gamle pomorhandelen mellom russere og nordmenn. I denne brakka ble det en pomorhandel i miniatyr. Vi kom med mat og fikk leker russerne hadde laget til oss. Jeg fikk et rundt brett av tre med håndtak til. På brettet sto det små høner av tre, fra hver av dem gikk det snorer gjennom hull i brettet til en eggformet kule av tre. Når man svingte på kulen hakket hønene i brettet. Alt var rikt dekorert med en glødet penn. De laget også ringer av metall. Var ringen for stor til en liten barnefinger, surret vi hyssing rundt delen av ringen inn mot håndflaten. Vi var stolte når vi gikk med russer-ring på fingeren. En gang begynte en stor kraftig russer å tale. Han gikk frem og tilbake på gulvet mens han talte høyt og manende. Hans kamerater ble stille og lyttet andektig. Vi forsto selvfølgelig ikke hva som ble sagt men oppfattet det var noe viktig. Derfor ble vi også stille mens vi lyttet til de fremmede ordene. Det var et festlig møte mellom en russisk militær mannskultur og en norsk barnekultur.

Hvis noen tror vi var noen prektige snille gutter tar de skammelig feil. Bød anledningen seg gjorde vi rampestreker, særlig spennende var det når det var mot den tyske krigsmakten. En gang sto vi tre stykke på gårdsplassen til Østmarka sykehus sitt gårdsbruk. Min bror, jeg og vår ett år eldre kammerat, Per Ramberg. Per fant alltid på de spennende tingene. Det kom tre tyske offiserer i stramme, grønne uniformer med høyskaftete blankpussede støvler. De spurte etter sjefen. Jeg skulle til å peke på overlegeboligen hvor det var midlertidig kontor for sykehuset , men Per grep raskt inn og pekte på en liten dør til fjøset. Vi sto stille til vi så en av dem la hånden dørklinken. Bak den døren var et lite utedo over gjødselkjelleren. Da sprang vi og gjemte oss i vognbua, et stort rom med plass til mange vogner, bakerst sto den gamle likvogna med store glassruter og svarte gardiner. Der krøp vi inn og trakk for gardinene.

Vi var aldri redd for de tyske soldatene, de var så disiplinerte og korrekte i sin opptreden. Vår parole var dog ikke å fraternisere med fienden. Men, julaften 1944 ringte det på kjøkkendøra. Der sto en tysk soldat som spurte om å få låne en kaffekvern. Han så meget ung ut. Hans kamerater hadde sikkert valgt ham til Operation Kaffeemüle fordi han var den yngste og peneste. Uniformen hans så meget velpresset ut, han stilte vel i permuniform siden det var julaften. Min mor fant frem kaffekvernen til ham, det var lenge siden den hadde vær i bruk. Etter han hadde gått, sa min mor: ”Det var ikke noen ordentlig soldat, det var bare et barn i uniform." Senere da han kom tilbake med kverna, lå det nymalt kaffe i skuffen.