Len

Len (latinsk feudum, derav føydalsamfunnet) betegner en råderett som gis over land og inntekter, av dette fra Kongen til en vasall mot visse forpliktelser. De må stille soldater og betale skatt av inntektene. Dette ble først brukt av frankerne rundt 700 e.kr. da kongene forsøkte å forbedre administrasjonen av riket. Land ble på denne måten delt ut til menn kongen stolte på.

Len betegner også et regionalt forvaltningsområde. I Norge ble begrepet len brukt fra 1308 til 1662.

Norge

I 1308 ble den gamle ordningen med lendmann fra kongens hird avskaffet, og fylkesinndelingen i Norge ble erstattet av en sysselinndeling. I senmiddelalderen og i unionstiden med Danmark frem til 1660 ble sysselordningen gradvis avløst av et system med len. På 1400-tallet var det ca. 50 len ialt, men antallet ble redusert og omkring 1530 hadde man i Norge i alt 4 hovedlen og om lag 30 smålen med varierende tilknytning til hovedlenet. Lenene ble styrt av adelige, fortrinnsvis danske lensmenn utpekt av kongen, dvs. sentralstyret i København. Lensmennene fikk sete i de store byene, der kongsgårdene eller der borgene lå (Båhus, Akershus, Bergenhus). Hovedlenet bestod av slottslenet som hovedlensherren hadde og de smålenene innenfor grensene som var forlent til ulike lensherrer.

Fra 1503 var Norge inndelt i fire hovedlen:

• Båhus
• Akershus
• Bergenhus
• Trondheim (med Nord-Norge)

I 1660 hadde Norge ni hovedlen (underlen):

• Akershus (Brunla, Eiker, Sandsvær, Smålenene)
• Tønsberg
• Bratsberg
• Agdesiden
• Stavanger
• Bergenhus (Hardanger)
• Trondheim (Herjedalen, Jemtland, Romsdal)
• Nordlandenes (Vesterålen)
• Vardøhus

Antall smålen var redusert til 17.

Ved forordning av 19. februar 1662 ble betegnelsen len erstattet av amt for disse forvaltningsområdene

Kilde

• Wikipedia

Se også

• Lensinndelingen 1630