WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Hjalmar Andersen
Hjalmar Johan Andersen, “Hjallis”, (født 12. mars 1923 på Rødøy, Nordland, død 27. mars 2013 i Tønsberg). Skøyteløper. Foreldre: Båtsmann Bjarne Johan Andersen (1899–1972) og Anne Matilde Kristensen (1898–1967). Gift 1945 med Gerd Aune (14.8.1921–8.4.2004).
Hjalmar Andersen var verdens fremste skøyteløper i årene rundt 1950. Ingen annen norsk idrettsutøver har oppnådd en tilsvarende popularitet både under og etter idrettskarrieren.
Hjalmar Andersen ble født på Rødøy i Nordland, som var morens hjemsted. Faren var båtsmann fra Hammerfest, men foreldrene møttes i Trondheim, hvor de satte bo og hvor de etter hvert fikk seks barn. Hjalmar var den eldste og fikk i tur og orden fem søstre. I det meste av hans skoletid hadde familien tilhold på Svartla'mon (eller Lademoen, som det offisielt het). Det var et av Trondheims mest typiske arbeiderstrøk i den tiden. Her var det harde oppvekstkår, men det var et utpreget sosialt samhold mellom beboerne, og ikke minst blant de 8 i båtsmann Andersens beskjedne leilighet. Tross den økonomiske knapphet var humøret i behold, noe som har preget Hjalmar Andersen gjennom hele livet.
Etter endt folkeskole begynte han som visergutt i et skipsutstyrsfirma, men senere var han lastebilsjåfør i en del år. Da skøytekarrieren begynte å ta form, fikk han ved gode venners hjelp muligheten til å starte sin egen sportsforretning i hjembyen, som han drev i perioden 1950–60. Fra arbeidslivet vil likevel hans innsats i Velferdstjenesten for handelsflåten være mest kjent. I en periode på omkring 30 år gikk det nærmest frasagn om hans virke som velferdssekretær, senere som konsulent, og det var ikke bare innsatsen på skøytebanen som bidrog til at Andersen fikk Kongens fortjenstmedalje i gull.
Hans skøytekarriere startet da han var 10 år gammel. Da ble han medlem av Falken, som var tilsluttet Arbeidernes Idrettsforbund, og bortsett fra et lite mellomspill i Sportsklubben Ørn har han i alle år vært en trofast Falken-gutt. Her kom han ikke bare under Karl Brechans entusiastiske lederskap, men sammen med Sverre Farstad og Henry Wahl dannet han den berømte Falken-trioen, som preget norsk og internasjonal skøytesport mer enn noen andre gjennom en lang rekke etterkrigsår.
Grunnlaget ble lagt under små AIF-konkurranser på Reinabanen i Lademoen-miljøet, men krigen og idrettsstreiken kom da Andersen var 17 år. Dermed måtte han vente – som så mange andre – helt frem til vinteren 1946 før han kunne ta fatt for alvor.
På grunn av krigsårene fikk skøytesporten ganske ekstraordinære juniorbestemmelser i den første tiden etter 1945. Dette resulterte bl.a. i at Hjalmar Andersen ble kåret til norsk juniormester på Kongsberg 1947 – i en alder av nesten 24 år. Men allerede i slutten av denne sesongen ble han seniorløper, og det ble ganske fort klart at man stod overfor et talent av de sjeldne, selv om det skulle gå et par sesonger til før han slo gjennom for alvor. Det skjedde under europamesterskapet i Davos 1949, da han innledet den siste konkurransedagen med å gå 1500 m på 2.16.4, et resultat som ble stående som hans personlige rekord til karrieren var over, hvoretter han vant 10 000 m på ny verdensrekord (16.57.4). Sammenlagt ble det dobbeltseier til Falken, i og med at Sverre Farstad vant mesterskapet.
Men fra og med sesongen 1950 skulle det for en god stund bli slutt på andreplasser i de store mesterskapene. Han innledet med å vinne norgesmesterskapet på hjemmebane i Trondheim – 3,7 tidspoeng foran nærmeste konkurrent. Og det fortsatte med EM-tittel i Helsingfors, og med det første VM-gullet under særdeles dramatiske omstendigheter i Eskilstuna. Her innledet han med å gå 500 m på 49.1, og dermed skulle det meste være sagt om forholdene.
Det som senere skulle skje, kom til å fortone seg som et idrettslig eventyr. “Hjallis”, eller “Kong Glad”, som han nå også ble kalt, vant både NM, EM og VM også i de to påfølgende år, og sitt fjerde norgesmesterskap tok han 1954. Samme år kopierte han 1949-bedriften med å ta sølv i europamesterskapet; sovjetrusseren Boris Sjilkov maktet å hindre ham i å ta gullet. Til hans merittliste hører også seier i det nordiske mesterskap 1951, men fremst og høyest står den olympiske innsatsen fra Oslo-lekene 1952.
“Hjallis” deltok også i OL i St. Moritz 1948, men der måtte han – som de fleste andre – gi fullstendig tapt for den tynne alpeluften. Han fikk også være med på OL-laget i Cortina 1956, men det var altså på Bislett i 1952 han skulle vinne alle nordmenns hjerter. Drøye 23 000 betalende tilskuere kunne glede seg over at han i tur og orden vant 1500 m, 5000 m og 10 000 m, med nye olympiske rekorder på de to lengste distansene. Sjelden har vårt idrettspublikum stått slik på hodet som i disse februardagene.
Men Hjalmar Andersens karriere bestod ikke bare av mesterskapsløp. Han benyttet også mer ordinære konkurranser til å yte sitt aller beste, og til å sette verdensrekorder. Hans 16.57.4 fra Davos 1949 er nevnt. Det løpet ble betegnet som årets fremste idrettsprestasjon i Norge, og ble belønnet med Morgenbladets gullmedalje. Tidlig i sesongen 1951 satte han så verdensrekord på 5000 m med 8.07.3 under et beskjedent nasjonalt stevne i Trondheim. Under norgesmesterskapet i Gjøvik året etter gav han løfter om en stor olympia-sesong ved å sette verdensrekord på 10 000 m med 16.51.4, men den store rekorden kom to uker senere i et oppgjør på Hamar mellom Norge og “resten av verden”. Da lød mil-noteringen på 16.32.6, en rekord som ble stående i åtte år, helt til Knut Johannesen gikk sitt berømte 15.46.6-løp under Squaw Valley-lekene 1960.
Den mest dramatiske episoden i Hjalmar Andersens idrettsliv fant sted på Bislett under europamesterskapet 1951. Da 11 runder var unnagjort av 10 000-meterløpet, bidrog blitzen fra en pressefotograf til at “Hjallis” gikk over ende. Med ødelagt skøyte gikk han videre til det gjenstod sju runder. Da ble han tatt ut av løpet, fikk gå om igjen etter en halv times tid – og vant distansen og mesterskapet.
En så aktiv og idrettsglad gutt som “Hjallis” kunne heller ikke ligge på latsiden rent konkurransemessig om sommeren. Treningen tok sin tid, men samtidig utviklet han seg til å bli en meget dyktig sykkelrytter, foruten at han fikk en NM-medalje i roing. Syklingen ble verdsatt så høyt at han ble tildelt Egebergs ærespis 1951. For sine prestasjoner under OL 1952 fikk han både Fearnleys olympiske pris og Sportsjournalistenes statuett. Han er også tildelt hjembyens Olavsstatuett. Likevel forteller det kanskje enda mer om hans posisjon at det er reist statuer av ham utenfor Bislett i Oslo, ved Vikingskipet på Hamar og i hjembyen.
Etter at idrettskarrieren var avsluttet, har “Hjallis” fortsatt vært like aktiv. Den virksomheten han ble så kjent for i handelsflåten, har han holdt ved like i aldershjem, sykehjem og rundt omkring i ulike organisasjoner. Med et uoppslitelig humør har han underholdt med sine utallige historier, alltid med La'mo-dialekten vel bevart. Man har også kunnet glede seg over humørfylte bøker, som med jevne mellomrom er kommet fra hans hånd. “Kong Glad” er en velplassert tittel.
Kilde
- 1. Per Jorsett - Norsk biografisk leksikon