WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Handelsstedet Kløven i Senja

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk
Handelsstedet Kløven(Klauva) ligger mellim Reisafjorden og Finnfjorden
Handelsstedet Kløven (Klauva)
Handelsstedet Kløven (Klauva)
Handelsstedet Kløven (Klauva)

Handelsstedet Kløven (Klauva) i Senja.

Handelsstedet ligger på Senja, i tidligere Tranøy prestegjeld, senere Sørreisa kommune, og Lenvik kommune fra 1964. Opprinnelig het gården Vestnes-Kløven.

Johan Segelsten forteller:

«Nærkartet» av havna viser at husene og bryggene på sort/hvitt-bildet lå på sørsida av bukta (se Kantorhågen). Huset på kartet er et bolighus satt opp av tømmeret av bakeriet (som er skjult) bak hovedhuset på bildet.

Flytebrygga er av nyere dato (populært utfartssted). 100 m nord for den ligger en vigslet kirkegård – med 4 graver.

De 3 første som «regjerte» på Klauva på tidlig 1800-tall kom alle fra Flensburg i Schleswig, Og dette var jo typisk for situasjonen på slutten av dansketiden. Deretter kom en kristiansunder, en nord-trønder og til slutt en kjøpmann Moe fra Trondheim. Denne familien holdt stand i 70 år og 3 generasjoner.

N.A. Ytreberg forteller:

Om vi fra Hamnvik styrer nordover Astafjorden, merker vi oss på høyre hånd det nyere handelsstedet Lavangsnes, hvor Holst'ene bodde. Ved sørenden av Dyrøysundet ligger gamle jekteleier som Møkkelbostad og Hamn på Dyrøya, og gjestgiveriet Kastneshamn på fastlandet. Her er gårder, eng og skog, et smilende landskap med snaufjell og tinner på god avstand som bakgrunnskulisser. Her snevres trafikklinjene sammen, og fra gammelt av gikk jektlei og båtvei gjennom sundet mot nord og sør. Ved denne trafikkåren, der leia svinger skarpt rundt neset mellom Finnfjorden og Solbergfjorden, lå i gamle dager det navnspurte handelsstedet Kløven (Klauva) med sin lune lille hamn.

Kløven var et gammelt borgerleie, og den første utliggeren vi kjenner der, var Carl Johannesen, som tok borgerskap i Trondheim 1685. I 1690 pantsatte han bygård, jekt og borgerleie til kjøpmann L. M. Angell i Trondheim for gjeld. Senere tok Elias Madsen Hoff i 1699 borgerskap på stedet, men har neppe overtatt handelen der. Allerede i 1700 var gården tilbygslet Povel Povelsen trondhjemsborger, som handlet der om sommeren. Gården var på 1/2 våg og tilhørte bispegodset, senere Trondenes kirke. Henimot 1720 var Povel Povelsen død, og borgerleiet gikk over til hans enke Margrethe Mosesdtr. , som døde før 1725. Stedet lå da øde og uten handel en tid.

Ovennevnte Elias Madsen Hoff hadde sitt egentlige borgerleie i Hekkingen, men kjøpte nu «Vestnes-Kløven» av Margrethe salig Povelsens arvinger. Han overlot bruket i Hekkingen til sønnen Oluf Eliasøn, og flyttet selv til Kløven. Han var gift med Maren Falch og hadde foruten sønnen en voksen datter og en pike i huset, dessuten 6 drenger <<hvilke han hyrer fra Trondhjem om sommeren og betaler dem for reisen til sitt bruk». Borgerleiet var i bruk bare fra pinse til eidismesse; om vinteren var familien i Trondheim. Elias Hoffs jekt førtes av Johan Mejer, hvis far var bergensborger på Leikvik i Fuskevåg.

Da Elias Hoff var død 1737, gikk borgerleiet over til sønnen Hans Eliassen Hoff, som tok borgerskap på stedet 1739. Men han overlot bruket til trondhjemsborgeren Helmer Buskmand, som drev handel og jektebruk der en tid. Fra 1753 av overtok Hans Hoff selv beseilingen av Kløven, og satt der som borger til omkring 1783. En kortere tid synes Kløven å ha vært solgt til hans søstersønn James Colban (se Laukvik). Men etter Hans Hoff kom sønnen Elias Hansen Hoff og brukte stedet med borgerskap. Det gikk dårlig for ham, og i 1790- årene flyttet han til Kløven med familie og levde der som bonde, uten handel og med ubetydelig jektebruk. Han hadde to døtre og levde ennu i 1810.

Stedet gikk nu over til Asmus Wraamand, som fikk gjestgiverbevilling 3.juli 1802. Omkring 1805 nevnes Carl Møller som bestyrer av Kløvens handel, visstnok den samme som i 1807 ble gjestgiver på Gibostad. Samme år besøkte den tyske reisende Leopold von Buch Kløven; han nevner at omkring 300 båter brukte å passere stedet på vei til Lofoten. De fleste av disse båtlagene brukte å legge opp i Kløven for nattdeie underveis. Fiskerne lå da i borstue elier andre hus, så langt plassen rakk, og ellers under tjeld ombord i båtene.

Sin rette stortid fikk Kløven da stedet omkring 1810var gått over til en grosserer Vogelsang i København. Han lot handelen bestyre av Lorentz Peder Jessen, visstnok dansk av fødsel. Jessen kjøpte i 1809 flere gårdparter i sognet, og bygslet året etter en del av gården Solberg, hvor han bl. a. drev potet- og linavl. Da kystforsvaret skulle ordnes i 1808, ble Jessen valt til distriktssjef, med kommando over kystvernet på landet og borgerkorpset i Tromsø by. Under nødsårene var handelen i Kløven godt forsynt, og Jessen sørget for at ingen led nød. - Kløven må i denne tiden ha hatt betydelig omsetning. I 1816 ble der utskipet over 7000 våger fisk og over 400 tønner tran, det meste til Trondheim.

Som distriktssjef og i forretningssaker kom «Jessen i Kløven>> ofte til Tromsø, hvor han var en populær skikkelse. Ennu i 40-årene husket man med begeistring de lystige dager da han var i sin velmakt: <<Å, du skulle ha sett, når Jessen kom med sin lystskonnert! Ingen prins kunne være blitt høytideligere mottatt: illuminasjon i byen, kanonskudd fra vollene, champagnefyren innen hus! Men - det var den lystskonnert som ødela ham, sier man!>> Tradisjonen på stedet vet også å fortelle at Jessen var meget rik; men førte <<et vilt liv>>. Da amtet i 1814 valte utsendinger til stortinget, ble Jessen kåret som første representant; men som de andre stortingsmennene nordfra nådde han ikke fram til å delta i det overordentlige storting.

Jessen var gift med en frk. Museus fra Trondheim. Det ser ut som han i sin velmaktstid er blitt eier av handelsstedet. Fogedregnskapet forteller iallfall at han hadde gjestgiverbevilling. Vi må anta at det var Jessen som bygde og innrettet den store hovedbygningen i Kløven, som bl. a. hadde en vakker storstue med pilaster-inndelte vegger. Denne var ifølge en skildring fra 1821 smykket med billeder av Carl Johan og andre berømte menn. Senere i 1820-årene ble stedet rammet av handelskrisen, men Jessens flotthet har vel også spilt en rolle. Han døde på Solberg, som skal ha vært hans <<lyststed >> . På denne gården hadde han omkring 1814 latt bygge en stampe- eller valkemølle. Hustruen overlevde ham i mange år, og døde til slutt i fattigdom. Sine siste dager levde hun i et lite hus kommunen hadde satt opp for henne. Det er betegnende at vandresagnet om nngen i fiskemagen er blitt knyttet til hennes navn.

Kløven gikk nu over til Lorentz Øvre, som fikk gjestgiverbevilling på stedet 3. februar 1827. Senere flyttet Øvre til Gibostad, og Kløven ble kjøpt av Knud Moe fra Trondheim. Han fikk gjestgiverbevilling der 10. januar 1832. Moe var gift med datter av en kjøpmann Andersen i Trondheim, og de hadde 4 sønner og 2 døtre. En av sønnene var Carl Moe, senere prost til Ørlandet.

Etter Knud Moes død i 1863 ble hans sønn Jacob Moe eier av Kløven. Han var en hedersmann og en driftig kar, så stedet stod ennu i hans tid ved makt. Siden 1838 hadde det hatt anløp av «Prins Gustav>> , og det beholdt sin stilling som gjennomfartssted så lenge den gamle farten med nordlandsbåter holdt seg. Jacob Moe drev direkte eksport av tran og fisk til Hamburg med dampskipene, så snart denne forbindelsen kom i stand. Hans hustru - datter av lensmann Møller i Lenvik, var en driftig kvinne, flink i håndarbeid. Hun fikk bl. a. gullmedalje for broderte ting på Tromsø-utstillingen i 1870. Et billede fra Kløven på den tid viser Jacob Moe og hustru omgitt av en tallrik familie og stort tjenerskap. Her vat stor gjestfrihet og aldri snakk om betaling for reisende, likedan tinghold for øvrigheten to ganger om året.

Omkring 1890 gikk stedet over til sønnen Carl Moe, som samme år ble gift med Signe Simonette Schøning, hvis far Arnt Schøning i 1869 hadde slått seg ned som første handelsmannen på Lødingen og lagt grunnlaget for dette knutepunktet i den moderne trafikken nordover. Carl Moe var den siste handelsmannen på Kløven. Han forlot stedet i 1898 og var en tid ved dampskipsekspedisjonen i Hammerfest. Senere flyttet han med familie til Lødingen, hvor hans sønner Jacob og Arnt Schøning nu leder forretningen og dampskipsekspedisjonen.

Den fordums glans og herlighet på Kløven er det nu slutt med. Gamle billeder viser at stedet hadde en stor to-etasjes hovedbygning med valmtak og inngang på midten, senere visstnok forandret til sadeltak og inngang på siden. Der var også mange andre hus på gården, og nede ved sjøen to store brygger. Stedet lå så pent like ved sjøen, og med sine ærverdige, gamle kvitmalte hus var det jo helt imponerende når dampskipet svinget om neset og kom like inn til bryggen», forteller en av de gamle.- Nu er trafikken gått over til Finnsnes på fastlandet, og med sine motorbåter er fiskerne av i dag helt uavhengige av det gamle stedet som ga deres fedre ly på de lange reiser.

Kilder

  • N.A. Ytreberg. Nordlandske handelssteder. F. Bruns bokhandels forlag 1941
  • Nils Magne Knutsen. Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988
  • Jon Henrik Lie/ Fin Serck-Hanssen. Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.
  • Stedfesting av Johan Segelsten