WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Handelsstedet Hamnes i Lyngen

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk
Handelsstedet Hamnes i Lyngen. Foto: Jan Habberstad 2019
Handelsstedet Hamnes i Lyngen
Handelsstedet Hamnes i Lyngen
Kart over Rotsundet
Havnnes handelssted plakat

Handelsstedet Hamnes i Lyngen har hatt bosetting i 6000 år. Handelsstedet i Nord-Troms er Norges nordligste som fortsatt er i drift (2019). Det ligger ved Lyngenfjorden på Uløya ved innløpet til Rotsundet. Handelsstedet ble fredet av Riksantikvaren i 1942, og bygningene ble ikke brent ved tvangsevakueringen i 1944. Familien Giæver har drevet handelsvirksomhet her i mer enn 220 år, Hans Jacob Giæver (1914-1977) var en av disse.

Hamnes ble kåret til Årets kulturlandsskap i Troms i 2004.

N.A. Ytreberg forteller:

Hamnnes var i 1700-årene proprietærgods og skyldte i våg 12 pund. Omkring 1700 bodde her en merkelig mann, Holger Jacobsen Danifær (Danefer), som ved folketellingen 1702 var 36 år gammel. Han var en velstående mann, holdt jekt og drev handel med kreditt fra Bergen. Av de tre drengene hans var en fra Trondheim. Da major Peter Schnitler i 1743 besøkte disse strøk, hilste han også på Holger Danifær, hvis slektsnavn hadde ry i dansk historie. Hans far, Jacob Nielsen Danefer, var kommet seg opp som ryttersoldat i polsk og dansk tjeneste.

Ved Roskilde-freden i 1658 ble han sammen med et par tusen andre ryttere «avstått» til den svenske konge og ble livknekt hos den svenske hærs nestkommanderende, riksadmiral Wrangell. Etter at krigen igjen var brutt ut, erobret svenskene Kronborg i september 1658. Et skip med krigsfanger og bytte skulle da sendes til Pommern under beskyttelse av en orlogsgaliot, og Jacob Danefer var med blant vakten på lasteskipet. Mens fartøyene lå på Helsingørs red, avtalte Danefer med noen av de danske fangene å prøve et kup. Under seilasen gjennom Øresund den 2. oktober 1658 overmannet Dannefer den svenske fureren og tvang skipper og styrmann til å sette kurs for København, som nettopp da ble beleiret av svenskene. Det lyktes virkelig å komme unna det svenske orlogsfartøyet, som hadde forfulgt og skutt på fartøyet en lang stund, men oppgav det da de nærmet seg København. Da nu Dannefer løp inn på havnen i den beleirede byen med stor ladning og befridde fanger, vakte det voldsom jubel, især da han også kunne melde at en hollandsk hjelpeflåte nærmet seg. Kongen utnevnte ham straks til rittmester i Gyldenløves regiment, senere tjente han i kongens og dronningens regimenter og ble navngjeten for bedrifter under senere kriger. Han avanserte til sjef for hærens tren og døde i nærheten av Wismar, som han hadde vært med å erobre. Han etterlot enke og 8 barn, men ingen større velstand, og dette forklarer vel for en del hvorfor sønnen Holger var havnet her langt nord i Norge. Om Holger Danifær forteller matrikkelen 1723 at han også brukte Årøya til å sette ut ungsmaler på om sommeren; men øen var enda ubebodd. Holger Danifær fortsatte sin bondehandel inntil I739.

Året etter berettes at <<hverken han eller hustruen drev bondehandel, hverken med skyldmenn eller med kjøp og sal>. Derimot hadde sønnen Clemit Holgersen overtatt halve gården og jektebruket, drev handel med brennevin og tobakk, og utredet skyldmenn. Samtidig hadde en ungkar Erich Lorch sitt tilhold på Hamnnes og brukte bondehandel. Omkring 1750 var Holger Danifær og sønnen borte, og brukene overtatt av Morten Heggelund sammen med Lorch, som fremdeles drev handel og nu også jektebruk. Men en sønn Jacob Dannefær var ennu 1770 bosatt på Hersøy i Helgøy.

Etter Lorchs død før 1760 fortsatte enken Margreta jektebruket. Hun ble oppattgift med Jens Christian Stabrun, som satt på en gårdspart og drev bondehandel fra ca. 1760 til omkring 1800. I stedet for Heggelund kom på den annen gårdpart en Michel Blix, som drev jektebruk i lag med Hans Gamst i Hammervik. Da Blix døde omkring 1790, ble enken gift med Peder Povelsen, som overtok jektebruket og drev det til sin død en fem år senere. Fra 1796 satt hans enke Clara Marie med jektebruk og bondehandel, og fikk 10. november I798 gjestgiverbevilling, samtidig med at også Stabrun fikk bevilling på Hamnnes. Han døde omkring 1801, og ved folketellingen dette år satt både den 78-årige Margreta og den 46-årige Clara Marie som annen gangs enker med hver sin store husstand. Margreta hadde voksne sønner, Peter og Hendrich; men ingen av disse fortsatte jektebruket. Gjestgiveriene og handelen gikk over til Thomas Lyng.

Det er sannsynlig at Lyng og hans driftige hustru har likt seg godt på Hamnnes og etter hvert overførte storparten av sin handel til dette sted, hvor han fikk gjestgiver bevilling 28. juni 1809. Peder Povelsens enke var da blitt utarmet. Thomas Lyng døde før 1819, mens hans enke ble sittende enda en menneskealder på Hamnnes og styrte handelsstedet og sitt store gods med myndig og kjærlig hånd. Man har følelsen av at selv når hun hadde en mann ved sin side, var hun hjernen og hjertet i det hele. Det er så betegnende at hennes husfolk og distriktets almue kalte henne <<Mor Lyng>>. For hun var i sannhet en from og god mor for alle, <<især mot de fattige og nødlidende, der aldri gikk trøstesløse fra hennes hånd>>, som det heter i dødsannonsen over henne. Hun hadde selv hatt 12 barn; men de var alle vandret foran henne da hun døde i 1848, vel 82 år gammel. Godset ble da overtatt av et interessentskap, og leilendingsbrukene solgt unna etter hvert.

Da Thomas Lyng var borte, synes Mor Lyng å ha hatt sin beste støtte i tolleren på Tromsø, Ole Hallen, som var gift med en Kildal. Han undertegner i 1819 et brev på hennes vegne. Sønnen Jens Severin Hallen kom i huset hos Mor Lyng som pleiesønn, og ved hennes død fikk han testamentert Hamnnes som sin eiendom. Men det ble visstnok reist innsigelse mot testamentet av hennes øvrige arvinger. Eiendommen ble da taksert, og verdsatt til 4000 spd. Hallen innløste så gården med 2000 spd., mens resten ble hans arv.

Jens S. Hallen var gift med Anne Margrethe Holmboe, datter av handelsmann Johannes Holmboe i Gjøvik (Jevik). Hallen drev Hamnnes til sin død i 1858, og enken fortsatte da i en årrekke driften, som en Mor Lyng nr. 2. Hennes billede viser et våkent og sterkt ansikt, myndig og mildt på en gang. I 1866- 67 ble Hamnnes kjøpt av hennes svoger Jens Holmboe Giæver, Gjøvik, sønn av kjøpmann Hans A. Giæver i Tromsø. Allerede i 1868 ble stedet overdratt til Jens H. Giævers sønn Johannes Holmboe Giæver, som oppførte den nuværende store hovedbygning på gården.

Men mange andre handelssteder gikk tilbake i denne tid, hadde Hamnnes en sterk og sikker vekst, både på grunn av stedets heldige beliggenhet for lokal- og godstrafikken med dampskip, og fordi der fantes menn som forstod å utnytte mulighetene. Det moderne og allsidige firma Johs. H. Giæver vant ry langt utover fylkets grenser. I 1917 ble sønnene Jens «Carl» H. Giæver og Thorvald H. Giæver opptatt som partisipanter, og etter den førstes død i 193o er Thv. Giæver ene-innehaver av firmaet. Han er også direktør i Skjervø Sparebank, som har lokale her.

På Hamnnes har de skiftende slekter med største pietet bevart stedets tradisjoner. Den som en gang har gjestet dette sted, vil alltid minnes det lune og vakre gårdsanlegget som speiler seg i den lille hamna, mens Lyngstoppene reiser en mektig kulisse som bakgrunn. Den store hovedbygningen i to etasjer med ark på midten dominerer anlegget. På ene siden flankeres tunet av vaskehus, stabbur og det nydelige våningshuset fra Mor Lyngs dager, fint og fast utformet i ren empire. Tvers over gårdsplassen kommer vi forbi dueslaget til bankbygning, butikk og brygge (sjøhus). Lenger bak disse ligger det svære gamle naustet, borstua og «jomfruburet», hvor stedets unge damer til dels bodde. Bak den nordre husrekken ligget et svært fjøs med høylem, videre vedskjul, sau- og hønsehus, smie, skjå, tranbrenneri og brygge, oppe i bakkene en

Kilder

  • N.A. Ytreberg. Nordlandske handelssteder. F. Bruns bokhandels forlag 1941
  • Nils Magne Knutsen. Nessekongene. De store handelsdynastiene i Nord-Norge. Gyldendal forlag 1988
  • Jon Henrik Lie/ Fin Serck-Hanssen. Væreiere og nessekonger. Handelssteder mellom Rørvik og Varanger.