WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Håkon Løken
Håkon Løken, født 9. november 1859, fødested Sundnes i Inderøy, Nord-Trøndelag, død 10. september 1923, dødssted Kristiania. Jurist, pressemann og politiker. Foreldre: Brukseier Herman Løchen (1822–76) og Anna Margrethe Jenssen (1826–1911). Gift 1) 22.1.1887 i Trondheim med sin tremenning Bernhardine (“Benna”) Catharina Jenssen (3.9.1861–4.5.1907), datter av grosserer Mathias Kristian Jenssen (1823–99) og Henriette Cathrine Kaasbøll (1829–76). Barn: Nanna "Kally" Løchen (15.7.1891- 15.12.1943).
Gift 2) 14.1.1909 i Trondheim med Ida Jacobsson (27.12.1867–21.10.1929), datter av pianist Josef Philip Jacobsson (f. 1830) og Hanne Fredrikke Iversen (f. 1841).
Bror av Olaug Løken (1854–1925) og Gudrun Løchen Drewsen (1867–1946); fetter av Arne Løchen (1850–1930), Einar Løchen (1850–1908; se NBL1, bd. 8), Kalle Løchen (1865–93) og (samt svoger til) Hjalmar Løken (1852–1932; se NBL1, bd. 8); grandnevø (brordatters sønn) av Nicolai Jenssen (1792–1867) og Hans Peter Jenssen (1797–1868).
Mellom ca. 1890 og 1910 var Håkon Løken en av de mest markante offentlige personer i Trondheim og trøndelagsfylkene, som pressemann, kulturpersonlighet og politiker. Han markerte seg på mange områder, i litteratur og politikk og i kultur- og selskapslivet. I sine senere år var han embetsmann.
Løken hadde aristokratisk bakgrunn, som eneste sønn av brukseieren på Sundnes i Inderøy og en mor som hørte til den kjente kjøpmanns- og godseierslekten Jenssen i Trondheim. Han ble student fra Trondheim katedralskole 1877 og cand.jur. ved universitetet i Kristiania 1884. I studietiden var han en tid redaksjonssekretær i Nyt Tidskrift, i et miljø av unge akademikere preget av europeisk kulturradikalisme, men som også gikk inn for en demokratisk og nasjonal politikk. Han ble, som han senere selv skrev, “familiens svarte sau”, og samfunnssynet skulle også etter hvert få en klar sosial dimensjon.
Etter eksamen vendte Løken tilbake til Trøndelag, var en tid fullmektig på et advokatkontor og praktiserte som overrettssakfører i Trondheim. 1889 ble han redaksjonssekretær hos svogeren og fetteren Hjalmar Løken i Dagsposten. Allerede året etter var han avisens redaktør, og i løpet av få år opparbeidet han den til å bli et av de toneangivende venstreorganer i landet og det ledende nordafjells.
Etter splittelsen i Venstre reorganiserte Løken partiet i Trondheim 1891 under navnet Trondhjems Liberale Forening, og i løpet av 1890-årene skapte han et mektig lokalt partiapparat, ideologisk radikalisert og med det taktiske siktemål å erobre arbeiderklassen. Med det såkalte “fremskridtsprogrammet” gikk Venstre inn for allmenn stemmerett og lokalt for en aktiv kommune med et sosialt velferdsprogram med poster som reising av arbeiderboliger, en fattigordning etter “Elberfeld-prinsippet”, en kommunal middelskole bygd på folkeskolen, åttetimersdag i kommunen osv. Håkon Løken markerte seg som kanskje den mest konsekvente forkjemper i landet for en sosialliberal politikk. Siktemålet var å finne en egen vei mellom den klassiske liberalismes frihetsbegrep og sosialismen basert på britiske forbilder – ideologisk hos tenkere som Thomas Hill Green og Leonard T. Hobhouse og i praktisk politikk i Josephs Chamberlains “kommunesosialisme” i Birmingham.
Med dette programmet appellerte Løken til byens arbeidervelgere. En rekke fagforeninger og arbeiderforeninger ble kollektivt innmeldt i Venstre, fra 1897 i samorganisasjonen “Trondhjems samlede Venstre”. Partiet seiret ved tre stortingsvalg – 1894, 1897 og 1900 – i Trondhjem og Levanger krets, og det fikk en stor gruppe i kommunestyret i Trondheim under Håkon Løkens ledelse, men maktet merkelig nok aldri å vinne flertall der. Politikken førte imidlertid til spenninger mellom Venstres tradisjonelle velgere og den radikale arbeidervennlige fløy. Dette politiske skismaet, kombinert med personlige motsetninger til direksjonen i Dagsposten, endte med at Håkon Løken forlot sin gamle avis og grunnla en ny, Nidaros (avis).
Ved stortingsvalget 1903 kom Venstres splittelse og nederlag i Trondheim. Høyrefløyen organiserte seg i en “Liberal vælgerforening”, som vendte seg mot partiets “socialistiske samrøre” og nærmet seg Høyre, mens Venstre ble et lite sentrumsparti som senere bare har fått 3–6 representanter i bystyret. På sikt skulle det bli Arbeiderpartiet som ble Håkon Løkens Venstres arvtaker i Trondheim og som kom til å realisere store deler av hans program. Høyrefløyen i hans parti, “De liberale”, holdt stillingen lenger og dannet basisen for det senere Frisinnede Venstre, som hadde en sterk stilling i Trondheim frem til den annen verdenskrig.
Håkon Løken hadde mange venner, men han skaffet seg også fiender. Etter de politiske nederlagene forlot han Trondheim etter, som han sa, “å ha opplevd dr. Stockmanns skjebne”. Han livnærte seg et par år som skribent og foredragsholder på Lillehammer, han var statsadvokat i Nedenes og Bratsberg 1912 og i Oslo lagdømme 1913–18, og han avsluttet sin karriere som konstituert fylkesmann i Kristiania 1918–23.
Under den første verdenskrig ble Løken opptatt av internasjonalt voldgifts- og fredsarbeid, skrev brosjyrer om saken og var bl.a. formann i Norges Fredsforening 1917–19 og president i Nordisk Fredsforbund. Med sin interesse for sang og musikk utfoldet han hele livet et forfatterskap av sanger og leilighetsdikt, hvorav mange ble trykt. I de siste årene skrev han bøker som i sin form var en blanding av romaner og erindringer i en novellistisk form, der personene i bøkene opptrer med tilslørte navn. Trilogien Anne Kathrines ungdom, Landsens liv og Fra Fjordnes til Sjøvinn (1910–12) hadde motiver fra hjembygda og barndomshjemmet i Inderøy, mens de påbegynte erindringene stoppet med Urolige tider fra 1923. Samme året døde Håkon Løken – sjarmøren, selskapsmannen, verdensmannen og lokalpatrioten, som også hadde sine sider, retthaversk som han kunne være. Han var en visjonær politiker som først og fremst opererte på en lokal arena, men som var original også sett i et rikspolitisk perspektiv.
Se også
Kilde
- 1. Anders Kirkhusmo - Norsk biografisk leksikon