WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.



Esther Nordmark

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Esther Nordmark
Dødsannonse E Nordmark.jpg
Esther Viola Næss Nordmark (16.1.1922 i Trondheim - 7.4.2014) var datter av Peder Anton Næss og hustru Lydia Ingeborg. Gift med Arthur Nordmark. Barn: Randi.

Esther Nordmark debuterte som petitskribent i 1968. Det skjedde i "Dagens hjørne" i Adresseavisen, og i løpet av 30 år leverte hun 800 bidrag på Trondhjemsdialekt. I 1980 kom boken "Kjære gamle Trondhjem". Hun har også utgitt "Gamle Trondhjemmere forteller".

Esther Nordmark har også vært benyttet som skribent og kåsør for NIF Trondheim Avdeling.

1930 – årene – Bymarka, sommer og vinter


Trondhjæm i 30-årene var antagelig hverken verre eller bedre enn andre byer på samme tid. Men for oss som vokste opp her, var den "By'n vårres". Det var her vi hørte hjemme med både "skinn og sinn". Språket vårt, dialekten, var og ble trondhjæmsk, enten vi bare var oss selv og holdt oss til Trondhjæmsdialekten, eller vi forsøkte å skjule vår trønderske bakgrunn, og prøvde oss på riksmål, som aldri ble noe annet enn "fin-trøndersk" for oss. Nesten verre enn noe annet —.

Trondhjæm var "by'n vårres", enten vi bodde i Midtby'n, på La'mon, i Ila, på Oya og lenger syd, på Singsaker. Som alt miljø har den vært med og påvirket oss. Har gitt oss en bakgrunn som vil vare hele livet, uansett hvor vi slår oss ned senere. Først og fremst var den kanskje passe stor. Men den var "riktig" på andre måter også. Med fjorden og Bymarka, Strindamarka og Lade. Og med et stort oppland, som de fleste trondhjæmmere var knyttet til med slektsbånd bakover i generasjoner.

Bymarka ja. En kan ikke snakke om Trondhjæm i 30-årene uten å ta med Bymarka. Den hadde vi jo helt innpå oss, uten noe byggebelte imellom. Og vi brukte den året rundt. Om sommeren kunne vi bade i Haukvannet, i Lian-vannet og i Kyvannet. Ikke bare de som bodde i nærheten eller som hadde hytter der, men folk som bodde i byen, brukte sommersøndagene til utflukt til disse vannene. Særlig da Lianvannet, som jeg har nevnt tidligere.

Noen gikk helt fra byen, noen fordi de ikke hadde råd til å ta "banen", og noen for turens skyld, og noen for begge deler. Men de fleste brukte nok Gråkallbanen på varme sommerdager. Jeg husker hele "karavaner" som kom gående utover fra Ugla til Haukvannet. Ikke bare på badesøndagene forresten, men også når blåbærene og tyttebærene ble modne.

Jo, Bymarka var fin om sommeren, men de andre årstidene ble den benyttet vel så mye. Særlig høsten og vinteren.

Høsten er vel den peneste årstiden i Bymarka. Og på de fine høstsøndagene var det rene folkevandringen fra byen og oppover. Uansett hvor du gikk, møtte du andre markatravere da. Kanskje var det særlig mye skoleungdom, men ellers var det turgåere i alle aldre.

Du møtte dem selvfølgelig ved de vanlige utfartsstedene, Lian, Fjellseter, Skistua, Grønlia. Men også langt bortenfor "alle blåner". Utenfor Heiene, helt ned mot Byneset. Bortover ront Herbernsheia og Damvatnet og Kongsåsvatnet. Utover langs Leirsjøene og Leinstrandmarka. Ved Marka og Skjelbreia.

Men de samme som du møtte langt ute i Bymarka, de samme møtte du også i Steinberget eller i Møllebakken. Så å si alle gikk fra byen og tilbake igjen. Det var jo ikke snakk om å kjøre opp i Marka den gangen får å gå tur!

Likedan som om høsten, var det om vinteren. Det vil si, det var om mulig enda flere turgåere i Bymarka på de fine vintersøndagene enn det var før snøen kom. Da vrimlet det av skifolk i alle aldre og overalt. Særlig var Lian den gangen et viktig vintersportssted. Ikke bare for skientusiaster, men også for dem som ville bruke skøytene. Lianvannet ble nemlig stelt og brukt som skøytebane når forholdene lå til rette for- det. Dessuten var Lianvannet også brukt til travbane! Alt dette trakk jo mye folk, så det var alttid et yrende liv rundt Lian på vintersøndagene.

Ja, skifolk møtte du overalt i Bymarka i 30-årene. Helt nede fra Ilevolden og oppover i Steinberget og Møllebakken. Oppover i Skiveien og i Rustad. Oppe ved Fjellseter og Skistua. Langt utover "Heiene"! Alle steder og overalt var det skispor og løyper. Det var selvfølgelig de aller sprekeste som gikk så langt. Vi gikk jo fra byen, ja, helt hjemmefra, og hele veien utover til Heiene. Og hele veien hjem igjen. Heldigvis var det mye nedoverbakke på hjemvejen.

Det var virkelig nesten en "skam" å ta bussen. En gang, husker jeg, hadde jeg vrikket foten ute i Marka, og ble nødt til å ta bussen ned til byen. Jeg prøvde å sitte så lavt som mulig på setet, slik at ingen skulle se meg utenfra. De kunne jo ikke vite at jeg hadde "gyldig grunn"! Jeg hadde forresten bussen så å si for meg selv, bare noen få eldre mennesker var med.

Vinterens største utfartssøndag var nok Gråkalldagen den gangen. Det var riktig en folkefest rundt Skistua og Gråkallen denne februar-søndagen hvert år! Så å si alt som kunne krype og gå møtte opp da!

Et ganske artig trekk i Bymarkbildet i den tiden var appelsinselgerne som hadde tatt plass med kjelken sin med appelsinkasser på, på de mest strategiske plasser i Marka. Dessverre hadde vi slett ikke bestandig råd til å kjøpe denne fristende "tørstedrikken", men du verden hvor godt det smakte de få gangene vi hadde penger til det.

Ja, det er så mye og mangt vi minnes fra Bymarka, vi som vokste opp i 30-årene. Når vi møter gamle Trondhjæmmere, og praten kommer inn på Bymarka, som den ofte gjør, da minnes vi nesten i munnen på hverandre! Husker du —? Ja, husker du —?

Kilde

  • 1. Trondheim 1960. Rolf Rolfsen og Ivar Mølsknes
  • 2. Artikkel i årbok Strinda den gang da 2010

Eksterne lenker