WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere.
WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.



Einar Ianssen

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Einar Ianssen (15.1.1924 i Strinda - 18.6.2007) sønn av ing. Thorvald Janssen og Magnhild Skjenneberg.

Gift 24.10.1949 med Ninni Selmer (24.5.1924-), datter av Karl Andreas Selmer (19.5.1897- 27.9.1967 Ranheim) på Overvik og Karen Elisabeth Sandved (7.7.1900- 12.10.1963 i Strinda).

Barn:

  • Thorvald Ianssen (24.10.1949-)
  • Erik Janssen (24.3.1954-)
  • Berit Janssen
  • Kristin Janssen

Utdannet K.ing. NTH 1948. Driftsing . A/S Trondhjems Papir- & Papfabr. 1948-49 og fra 1953, Instructor Chem. Eng.Univ. of Toronto Canada 1949- 50, ved div. papir- og pappfabrikker Toronto, Peterborough, Quebec 1950-52.

Minneord ved Geir Ytreland og Asbjørn Skotte :

Einar Ianssen var i hele sitt voksne liv opptatt av næringsvirksomhet i sin alminnelighet, ikke minst på Svalbard, og da spesielt innenfor olje og gass. Hans hovedbase var i Trondheim, men aktivitetene strakte seg langt utenfor Norge, eksempelvis i Canada, Alaska og Russland. Han var politisk aktiv og satt blant annet i Trondheim bystyre og formannskap over flere perioder. Han var også styreleder for en rekke selskaper både innen offentlig og privat sektor, herunder Norsk Vikingolje. Ikke minst etablerte han og bygget opp, sammen med sine sønner, selskapet Selfa Arctic som over en årrekke har produsert sjarker for kystfiskeriene både nasjonalt og internasjonalt. I denne sammenhengen er det imidlertid aktivitetene på Svalbard som belyses.

Han representerte en epoke i svalbardhistorien som i dag ugjenkallelig er over. Fra de første eventyrere og hvalfangere oppdaget øyriket, har Svalbard tiltrukket seg initiativrike pionérer, ofte med risikovillig og optimistisk kapital i ryggen. Denne pionérvirksomheten fortsatte med vekslende innhold og intensitet fra hvalfangst, gjennom overvintringsfangst og gruvedrift og etter hvert også gjennom leting etter olje og gass. Drivkraften har hele tiden vært en blanding av økonomiske motiver og sterk fascinasjon for livet i Arktis. På 1960-tallet var Svalbard et mulighetenes land der private aktører kunne skaffe seg rettigheter i områder gjennom å søke utmål på petroleum kun basert på geologiske indikasjoner. Systemet var ikke ulikt det som tidligere har vært mulig i ”nye” landområder som i landnåmstidens Island og nybyggertidens Amerika. Systemet var omstridt, og med fredningen av store deler av øyriket etter 1973, ble disse mulighetene i realiteten fjernet.

Et spennende kapittel var etableringen av firmaet Norsk Polarnavigasjon AS. Dette selskapet ble dannet i 1959 av brødrene Einar og Gunnar Sverre Pedersen med det motiv å etablere flyplass på Svalbard. De ønsket å legge bedre til rette for polare flyvninger, særlig med tanke på frakt av store godsmengder. Ideen var imidlertid på den tiden politisk meget vanskelig og ble etter hvert forlatt av brødrene, som deretter så i en helt annen retning. De ville utforske muligheten for å finne og utvinne olje og gass i drivbare former. For geologer er Svalbard et eldorado med svært lite vegetasjon og med deler av Barentshavets geologi helt oppe i dagen, og brødrene hadde under sine Svalbard-besøk observert oljeflekker som piplet frem flere steder.

Den første kommersielle leteboring etter olje og gass på Svalbard ble gjennomført av Norsk Polarnavigasjon i 1961 på Kvadehuken, som dermed langt på vei ble utgangspunktet for norsk oljehistorie. Det ble ikke funnet drivverdig olje eller gass der, men dette var starten på nesten 40 år med leting etter hydrokarboner på Svalbard. Aktiviteten pågikk med vekslende intensitet, selv om det ikke ble gjort noen direkte drivverdige funn. Etter hvert kom flere sentrale navn med i kretsen rundt Norsk Polarnavigasjon – som Ivar Ytreland og Einar Ianssen. I denne sammenheng var Einar Ianssens bakgrunn fra sentrale posisjoner innen næringsliv og politikk viktig, og han bidro sterkt til at selskapet fikk utviklet en imponerende aktivitet på tross av sin beskjedne størrelse.

Norsk Polarnavigasjon var hele tiden et meget lite oljeselskap, men som med ukuelig optimisme prøvde å gjøre de store funnene og skaffe en optimistisk skare av aksjonærer god fortjeneste. Dette var en skikkelig pionertid og det gjaldt å holde interessentenes mot og investeringsvilje oppe. Boringer ble i første omgang foretatt på Sarstangen, i Grønfjorden, Berzeliusdalen og Vassdalen vest for Svea samt på Hopen.

Mye av aktiviteten ble gjennomført i partnerskap med større aktører som Norske Fina AS, Gotaas Larsen Shipping Co og andre. Etter en serie med tørre brønner trakk de øvrige interessentene seg etter hvert ut på slutten av 70-tallet. Norsk Polarnavigasjon vendte seg nå mot nye områder som Prudhoe Bay i Alaska. Slutten på Norsk Polarnavigasjons historie på Svalbard kom i november 1989, da det britiske oljeselskapet Kirkland Resources (Holding) Plc kjøpte en kontrollerende aksjepost. Deretter ble selskapets engasjement på Svalbard redusert til det minimale.

Aktivitetene var basert nærmest på dugnad i sommerhalvåret, med lavt budsjett og enkle midler. Det fysiske arbeidet ble i stor utstrekning utført av slekt og venner samt studenter som mottok betaling i form av aksjer pluss gratis transport i kullbåt opp og ned fra fastlandet. Mindre mengder nødvendig utstyr ble også så vidt mulig betalt med aksjer. Mang en ungdom opplevde på denne måten sitt første møte med Svalbard, og mange ble for livet smittet av polarbasillen som ofte driver folk til å søke nordover for enhver pris.

Boforholdene var også meget enkle med innkvartering i brakker og telt. Utstyret var også i enkleste laget, men likevel funksjonelt, selv om andre løsninger selvsagt ville ha blitt forventet i dag.

Historien om Norsk Polarnavigasjon er lang og fortjener en bredere dekning, men i korte trekk er den en fortelling om initiativ, pågangsmot og evne til hele tiden å finne løsninger innenfor begrensede midler. I dette bildet var Einar Ianssen med sine kunnskaper, store arbeidskapasitet og gjennomslagsevne en ideell ressurs. Med sin buldrende røst og sitt klare hode representerte han en urkraft som viste vei og gjorde det mulig å finne løsninger på problemer som for andre syntes uoverstigelige.

Vi lyser fred over Einar Ianssens minne.

Kilde

  • 1. Trondheimsbasen
  • 2. Bjørn Bassøe. Ingeniørmatrikkelen 1955
  • 3. NIFs medlemsfortegnelse
  • 4. Arne Sellæg. Intervju med Einar Ianssen. Årbok 2014 Byåsen historielag
  • 5. Slekten Aasved