Da Spitz fikk det travelt

Jan Habberstad forteller:

Åge Sivertsen hadde i de tidlige tenårene en grønlandshund. Det var hans mor Arnhild Sivertsen som senere var vertinne på Estenstadhytta i 1968-1970. Hundens navn var Spitz, antakelig oppkalt etter en kjent hund i Jack Londons romaner.

Spitz var en trivelig og godslig hund, iallefall når den var mett. Og det gikk med en god del mat for å fore en slik hund. Kom den seg løs i sulten tilstand kunne det nok gå med endel levende fōr også.

En søndag sent på høstparten fik jeg i oppgave å lufte bikkja. Det hadde kommet snø i Strindamarka, og denne var blitt presset sammen av mildværet som fulgte. Stiene var derfor farbare med gummistøvler. Det skulle senere vise seg at støvlene var noe slitt og hadde begrenset mønster og bremseegenskaper.

Turen fra Bekken gård til Estenstadhytta gikk greit, likeså mot Månen. Lokalkjente i marka vet at nedfarten fra avstikkeren mot Månen ned til Styggdalen kan være en stor utfordring selv for gode skiløpere.

Akkurat på dette partiet var det at Spitz fikk teften av ett eller annet. Om det var duften av mors kjøttkaker hjemme i Trøavegen er vel noe tvilsomt, men det kan være det samme. Farten økte på, ikke bare litt, men voldsomt. Det var unnabakke, og forsøk på å bremse var fånyttes. Ikke forbasket om jeg ville sleppe tømmene heller, en slik krabat kunne nok finne på å ta for seg av litt av hvert hvis han kom løs.

Så der føk vi av gårde, Spitz foran og Hundepasseren bak så snøen skvatt rundt meg. Et par turgåere som kom i mot så opptrinnet, og fikk kastet seg til side før de ble meid ned. Så lenge Hundepasseren holdt seg på bena, økte farten på, men så skjedde det uunngåelige,og ferden forsatte med mageploging. Da økte også friksjonen betydelig, og Spitz fant omsider ut at det kunne være på tide å roe seg ned. Heldigvis hadde vi ennå noen meter fram til det bratteste alpinlandskapet. Med et smil rundt munnen stoppet bikkja, og så triumferende på den falne.