WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.


WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.

Anne Hogstad

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk

Anne Martha Blekkan (5.4.1877 i Bratsberg, Strinda - 17.2.1971), datter av John Lien og Olava Halvorsdatter. Gift 1903 med Ole O. Hogstad (26.1.1869 i Tylldalen-1944 i Strinda), sønn av gårdbruker Ole Olsen (1838-) og hustru Olava Olsdatter (1833-).

Barn:

  • Olav Hogstad (16.8.1904- 10.7.1924)
  • Anne Hogstad (7.8.1905-)
  • Lyder Hogstad (9.6.1907- 23.4.1983)
  • Otto Anæus Hogstad (13.12.1908- 11.8.1993)
  • Olga Hogstad (26.5.1911-)
  • Agnes Hogstad (3.8.1913- 21.8.2009)
  • Arne Hogstad (7.5.1916- 17.12.2002 i Bærum)
  • Sigfrid Hogstad (30.4.1918- 14.10.2009)
  • Ester Hogstad (24.8.1924- 8.10.1950)
Sigfrid Hogstad Blekkan forteller om visjonen bak Zion sykehjem

"Vår mor, Anne Martha Blekkan, var født i 1877 på slektsgården Blekkan Øvre på Strinda. Som tenåring fikk hun kallet til arbeid for syke, og visjonen om å bygge et hus for barn, gamle og andre trengende. Den omsorgen for mennesker som lå i hennes hjerte, ble nok født da hun fulgte sin mor, som virket som den gode fe for dem som trenge hjelp i bygda. Anne levde og arbeidet på heimgården til hun ble gift 26 år gammel. Hennes mann var Ole Hogstad, som fire år tidligere hadde flyttet fra Tylldalen til Strinda. Hans far hadde kjøpt Kvammen gård, som lå like ved Blekkan Øvre. Anne og Ole giftet seg i 1903, og de fikk ti barn. Gjennom hele sitt ekteskap arbeidet Anne etter sin mors idealer, men enda mer ivrig. Hun hadde tid for dem som trengte ekstra omsorg, hun stelte med omstreifere og mang en ung kvinne som var kommet uheldig ut fødte sitt barn hos henne. Det ble knapt holdt noe måltid i heimen uten at en eller flere gjester satt ved bordet. Og dette ble godtatt av alle i familien. Hogstad-familien livnærte seg av gårdsdrift, men var ofte på flyttefot. I en periode på 26 år flyttet de hele fem ganger. Ole var også virksom på andre områder. Han hadde blant annet formannsstilling på Strinda sykehus og Strinda aldershjem. Han var takstmann, og hadde tillitsverv i styret for Husbanken. Det var bra velstand i familien, men etter første verdenskrig ble det forandring. Oles ønske om å være til hjelp for andre gjorde at han var lett å spørre som kausjonist. Dette førte familien ut i store økonomiske vanskeligehter, og han fikk en ansvarsfull gjeld å slite med gjennom en årrekke. Fra å drive en gård med 400 dekar endte familien opp i en villa på Brøsetflata. Også her hadde de solgt jord for å dekke gjelden, men en rest på 16 dekar dyrka jord ble stående igjen. Dette skulle seinere bli tomt for den virksomhet som Anne hadde syner om i unge år. Med møysommelig slit ble all gjeld nedbetalt. Det skjedde i 1938. Samme år ble tre av Annes døtre omvendt til Gud. Dette så hun som et tegn til å realisere sitt kall. Hun fortalte om tankene til sin Ole, men han sa: "Du har gått fra forstanden, Anne!" Hun gav ikke opp av den grunn, men henvendte seg til sin bror, bonden på Blekkan. Han syntes om planene, men ba henne vente til året etter, i 1940. Da ville han gi tømmer fra skogen sin. Anne hadde ikke tid til å vente, bygging måtte skje straks. Hun var da 62 år gammel. Anne tok opp lån i Strindens Sparebank på 26.000 kroner, og broren Lars Blekkan stilte som garantist. Tomta ble gravd ut med spade og slussbåre, og allerede før jul 1939 stod bygget så ferdig at 12 eldre kunne flytte inn. Driften fikk navnet Hogstad Pleiehjem, mens bygningen ble kalt Zion, som betyr "Oppreist minnesmerke." med stor glød og begeistring gikk vi inn i arbeidet. Det levdes kollektivt fra starten av, og det ble den eneste måten å overleve på. Lite ante vi om at den tyske invasjon var forstående. Men vi ser klart hvordan Gud ledet arbeidet som gikk forut, og at Han gav oss stedet til rette tid."

Bygd på tro og idealisme

Anne Hogstad reiste Zion som en videreføring av den ånd som preget hennes omsorgsarbeid i heimen. Arbeidet ble mer formalisert, men den samme tanke lå bak, uten egeninteresse. Hennes tre døtre, Agnes, Sigfrid og Ester gikk naturlig inn i arbeidet, og tenkte mer på å avhjelpe øyeblikkelig nød enn på egen utdannelse. Det må også nevnes at alle ansatte arbeidet uten lønn. Lommepenger og en liten godtgjørelse til klær var alt som trengtes, foruten mat og husrom som fulgte med. Det var planlagt soverom for Annes døtre i det nye pleiehjemmet, men det gikk ikke lang tid før disse var overlatt til pasienter. Fem unge medhjelpere flyttet opp på den uisolerte kvisten, og bodde her i sju år, både sommer og vinter. Venneforholdet mellom dem som arbeidet på pleiehjemmet var det aller beste, og de få timeene de hadde fri ble gjerne brukt til sang, samtale og bønn. Driften ved pleiehjemmet fortsatte uavbrutt under hele krigen, sjøl om de tyske okkupantene spurte etter stedet til eget bruk. Men det ble det aldri noe av. Ungdommene på kvistrommet ble pålagt å blende av takvinduene. For å gjøre rommet litt hyggeligere ble det malt et bilde av Moses på ei av rullegardinene. Situasjonen under krigen gjorde at mange fikk fødselshjelp ved pleiehjemmet. I krigens fo første år ble det født 75 barn her. I denne tida var det fast tilsatt jordmor på stedet. Kontakten med Trondheim kommune var den gang via sosialsjef Einan og distriktslege Trygve Nes. Arbeidet etter krigen fortsatte inn i en god og stabil periode. Til tross for at kurpengene ble holdt på et beskjedent nivå, var økonomien god. Driftskostnadene var små, og kjøkkenet fikk grønnsaker, poteter, egg, kjøtt, melk og bær fra egen gårdsdift. Louis Blekkan kom til stedet i 1946. hans ønske og innstilling var å få delta i en gjerning itl beste for sine medmennesker. Alt tilhørende gårdsdridten kom under hans ansvar og ledelse. Etter at fjøsdriften ble avviklet i 1967 ble han vaktmester på heltid. Sigfrid og Louis ble gift i 1963, 45 år gamle. Som en kuriositet kan nevnes at det ble bygd nytt hønsehus på gården. Men hønsehuset ble så stort og flott at man fant ut at det heller kunne gjøres om til to pasientrom. Og slik ble det. Gjennom alle år var nøden for dem som trengte behandling, men som ikke fikk plass, den aller største. I 1961 overlot Mor Anne driften til sine to døtre, Agnes og Sigfrid, med sistnevnte som bestyrer. Den tredje av døtrene, Ester, døde i 1950, og fullførte sin rike gjerning bare 26 år gammel. Anne var 84 år da hun overlot driften til Agnes og Sigfrid, men fortsatte å ta del i viktige oppgaver i det daglige arbeidet. Hun levde til 1971, var åndsfrisk og oppegående til det siste, og nådde en alder av nesten 94 år.

Se også

Kilder

  • Digitalarkivet
  • Trondheim byleksikon
  • Historikk Zion sykehjem