WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i Strinda kommune og Trondheim kommune.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Leira

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Leira gods
Leira (etter navnet på bekken som renner over gårdsvaldet), Leren, tidligere også kalt Kroghsminde, gnr. 92/1, Strinda, øst for Nidelva og Leirfossene, vest for Tvereggen.

Leira er første gang nevnt 1277, og tilhørte i middelalderen erkebiskopen. 1647 var gården delt i to bruk, som tilhørte lektors prebende og kronen, med en liten part til Vår Frue kirke. Gården var 1661 delt i fire bruk, hvorav Reinskloster eide det ene.

1683 eide Else, enken etter Iver Baltzersen, en del av Leira, mens resten tilhørte slekten Schøller, lektors prebende og Vår Frue kirke.

Gården kom etter hvert i sin helhet i Schøllers eie, og tilhørte 1722 kommerseråd Anders Schøller. Han var også eier av sag- og møllebrukene ved Leirfossen og store skogeiendommer i Selbu, Tydalen og Klæbu, som skaffet tømmer til sagene på Leira.

Schøllers enke Anna de Tonsberg ble 1727 gift med oberstløytnant J. H. Weinigell, som oppførte nye hus på Leira. Etter ham overtok stesønnen, kammerherre Stie Tonsberg Schøller, som ble etterfulgt som eier av enken, geheimerådinne Cecilie Christine Schøller, Stiftsgårdens byggherre. Leira var familiens residens på landet.

1786 gikk godset i arv til geheimerådinnens enearving, dattersønnen Stie Tønsberg Schøller von Krogh, som 1788 solgte til sin far general Georg Frederik von Krogh. Generalen overdrog 1804 Leira til en yngre sønn, oberst og kammerherre G. F. von Krogh, som bl.a. etablerte industrivirksomhet på eiendommen. Ved dennes død 1826 ble godset oppløst, og industribedriftene ble solgt til et interessentskap, mens Leira gård ble overtatt av proprietær J. W. Thoning Owesen, som gjorde gården til et mønsterbruk. Owesens dødsbo solgte 1900 Leira til et interessentskap, med trelasthandler Asbjørnsen som drivende leder. Gården ble 1916 solgt til bankkasserer Ingebrigt Rø, og den har siden vært i hans etterslekt.

Leira gods hadde på begynnelsen av 1800-tallet et areal på 2000 daa dyrket mark. 1866 omfattet hovedgården 1040 daa innmark og 20000 daa skog i Tiller, Tydal og Selbu. 1935 var arealet 700 daa, da det var fradelt mange parseller og småbruk. Under den annen verdenskrig beslagla tyskerne 100 daa av innmarken til bruk for en militærforlegmng med 9 brakker. Til Leira hørte husmannsplassene Fossaplass, Hægrate, Leirhaugen, Leirmarka, Leirmyra, Lillekvam, Myr, Nastad, Nicolaiplass, Nordbakken, Nordhalden, Plassen, Rate, Snipen, Sveve, Svevemarken, Søndre Kvamsgrinden, Søndre Lereggen, Sørlia, Trøa og Øien.


Industrien på Leira har en lang historie. Øvre Leirfoss var energikilden for driften. 1617 nevnes sagen på Leira, og 1629 oppførte lensherre Oluf Parsberg enda en sag ved Leirfossen. Oberst von Krogh grunnla et kobbervalseverk (Leren valseverk) på husmannsplassen Fossaplass ved Nedre Leirfoss. Industribedriftene bestod 1819 av fire kommøller, flre vannsagblader og kobbervalseverk. Senere ble det anlagt krom- og svovelsyrefabrikk (Chromfabrikken på Leira). Dessuten var det også dengang utmerket laksefiske i elven her. Leirfossene ble overtatt av Thomas Angells stiftelser 1894, og senere av Trondheim kommune.

Bygninger m.m. General von Krogh oppførte 1794 en ny hovedbygning på Leira. Bygningen, som hadde sterke likhetstrekk med Stiftsgården, var i to etasjer med valmtak og frontgavl med et ovalt vindu. Bygningen hadde 9 vindusakser, og vinduene var utstyrt med trekantgavler. Innenfor portalen lå en stor midthall med monumentaltrapp, og bakenforliggende garderobe. Trappen endte i annen etasje midt i hallen, som hadde fire frie vegger. På hver side av midthallen lå det to stuer, og utenfor disse lå i vest folkestue og kjøkken og i øst storstue. Landbruks- og folkebygningene dannet en lukket karre med lengdeakse i nordvestlig retning. Hovedbygningen lå med lengdeaksen øst-vest i stump vinkel mot karreen. Folkebygningen, som ble oppført 1813, var 50 m lang, og hadde avkuttede hjørner. Dessuten fantes det et stort, åttekantet stabbur. Thoning Owesen bygde et nytt, stort fjøs. Gården ble ødelagt av brann 1931, og gjenoppført i enklere stil. Foran hovedbygningen, mot nord, var denne flankert av dobbelte trerekker. I aksen åpnet det seg en lang dobbelt alle, som pekte mot Domkirkens spir og mot familiens byre sidens Stiftsgården. Parken var utstyrt med karussdammer, mindre tregrupper og prydbusker.


Litt om Leira gods

Skrevet av Ella Ekle, Lialøkken skole i Julehilsen fra Strinda 1932.

Leira gods.
Tegning Ella Ekle. Julehilsen fra Strinda 1932
Leira har fra gammel tid vært et stort gods. Før branden i fjorhøst var der to store stuebygninger. En hvit bygning som var hovedbygning, med mange værelser, og en grå bygning med enda flere værelser. Den kunde ha inneholdt 20 leiligheter.

De som bygde op stuebygningene og ringburet, var frøkenene Rodenhoff. Bygningene blev fredet. Leira eiedes senere av oberst Krog, men han måtte selge gården, og den gikk til auksjon. Ovesen fikk tilslaget. Han blev så spurt om kausjoner. Da banket han på en pank han hadde i hånden og sa: «Her har jeg kausjonene.» Han betalte da ut gården.

På Leira gård var det 40 husmenn den gangen. De arbeidet alle på gården. Høst og vinter fikk de 8 skilling dagen; men i slåttonna fikk de 12 skilling dagen på egen kost. De redskaper de brukte i høionna den tiden, var ljåer og river. Slåmaskiner var ikke brukelig den gangen. Om sommeren gikk det 30 husmenn og slo hele sommeren igjennem. Høiet blev innkjørt på tremeisleder med 2 hester for hver. På Leira var det den gangen 12 brukshester og 2 kjøreokser. I fjøset var det 100 kreaturer bestandig. — Det var to husmenn som passet kreaturene. En mann kjørte melk, som de leverte rundt om. Melken blev transportert i kagger og trebøtter, for det var ikke spann den tiden.


Ovesen var ungkar og bodde i den hvite bygningen. Ingen annen bodde der. Til å stelle for sig hadde han en husjomfru, en stuepike og en kokkepike. Ovesen skjenket som gave Leira bedehus med grunn. Han gav bort Isakstrøa til et hjem for falne kvinner. En husmannsplass som hette Risvoll, nær ved Kvamshaugen, gav han til barnehjem. Disse to hjem er ennu ikke oprettet efter 53 års forløp. Ovesen døde i februar 1881 og blev begravet i byen. Gården brente ned 25. november 1931. Nu er den delvis opbygget, men Leira gods kommer aldri i den gamle stil.



Kilde