WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Forskjell mellom versjoner av «Kruttfabrikken på Selsbakk»
| (11 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
Svenskenes angrep på Norge i 1658 og i 1718 under Den store nordiske krigen utløste behovet for å styrke den militære beredskapen. Det ble vedtatt å oppføre tre kruttmøller i Trøndelag. Simsmølla i Skaun var den første, deretter kom '''Kruttfabrikken''' i Krutthølet på Selsbakk. En tredje mølle lå i Innhered. | [[Bilde:Krutthølet.jpg|thumb|Oversiktsbilde]]Svenskenes angrep på Norge i 1658 og i 1718 under Den store nordiske krigen utløste behovet for å styrke den militære beredskapen. Det ble vedtatt å oppføre tre kruttmøller i Trøndelag. Simsmølla i Skaun var den første, deretter kom '''Kruttfabrikken''' i Krutthølet på [[Selsbakk]]. En tredje mølle lå i Innhered. | ||
Kruttmølla på Selsbakk var drevet av et interessentselskap i Trondheim. I spissen for interessentselskapet sto overinspektør ved Trondhjem Tukthus, Christopher Bendix Heide som var eier av [[Selsbakk Nordre]]. | Kruttmølla på Selsbakk var drevet av et interessentselskap i Trondheim. I spissen for interessentselskapet sto overinspektør ved Trondhjem Tukthus, Christopher Bendix Heide som var eier av [[Selsbakk Nordre]]. | ||
I 1819 kjøpte rittmester og veimester [[Broder Lysholm Krogh]] som bodde på [[Kystad]], kruttmøllen på | I 1819 kjøpte rittmester og veimester [[Broder Lysholm Krogh]] som bodde på [[Kystad]], kruttmøllen på Selsbakk med tilhørende rettigheter. Krogh la ned driften av kruttmøllen og anla i stedet brenneri, garveri, kornmølle og papirfabrikk. [[Forsøgets papirmølle]] stod ferdig i 1830. Samtlige bedrifter ble drevet som ett foretak under navnet Fabrikken Forsøget. | ||
For å lage krutt trengte en råstoffene trekull, saltpeter og svovel. Trekull var intet problem, svovel fantes ved gruvedriften og ved smeltehyttene, men saltpeter var det verre med. | For å lage krutt trengte en råstoffene trekull, saltpeter og svovel. Trekull var intet problem, svovel fantes ved gruvedriften og ved smeltehyttene i landsdelen, men saltpeter var det verre med. | ||
Chilesaltpeter er ett av navnene på kaliumnitrat, krystaller somdannes når nitrogenholdige organiske stoffer forgjæres i kaliumrik jord. Grunnstoffet kalium ble først oppdaget og registrert i 1807, så det var ennå i tidligste laget å finne ut hvor i jordsmonnet kalium fantes naturlig. | Chilesaltpeter er ett av navnene på kaliumnitrat, krystaller somdannes når nitrogenholdige organiske stoffer forgjæres i kaliumrik jord. | ||
Grunnstoffet kalium ble først oppdaget og registrert i 1807, så det var ennå i tidligste laget å finne ut hvor i jordsmonnet kalium fantes naturlig. | |||
Teknologiutviklingen i Norge var gjerne importert fra Europa, i dette tilfellet var det den arabiske kjemikeren Dsjabir Ibn Haijan som allerede på 700-tallet hadde oppdaget de 3 mineralsyrene svovelsyre, saltpetersyre og saltsyre- en blanding som ga saltpeter som resultat. Tilgangen på råstoff var imidlertid spesielt arbeidskrevende, nemlig å frakte gjødsel, urin og slakteavfall til ”saltåkeren” der det nederste laget var hardbanket jord. Også menneskelige ekskrementer og piss var velkomment innslag i denne blandingen. Etter hvert ble det dannet en hvitaktig skorpe som ble skrapt av. Dette ”saltet” ble så vasket i lut og tilsatt pottaske, som var det folkelige navnet på kaliumkarbonat. Bjørkelut fikk de fra aska i ovnen tilsatt vann, og pottaske sitt av at den var innkokt i store jernpotter. Denne metoden ble anvendt ved kruttfabrikken i Sim, men om dette skjedde på Selsbakk er uvisst. | |||
Teknologiutviklingen i Norge var gjerne importert fra Europa, i dette tilfellet var det den arabiske kjemikeren Dsjabir Ibn Haijan som allerede på 700-tallet hadde oppdaget de 3 mineralsyrene svovelsyre, saltpetersyre og saltsyre- en blanding som ga saltpeter som resultat. Tilgangen på råstoff var imidlertid spesielt arbeidskrevende, nemlig å frakte gjødsel, urin og slakteavfall til ”saltåkeren” der det nederste laget var hardbanket jord. Også menneskelige ekskrementer og piss var velkomment innslag i denne blandingen. Etter hvert ble det dannet en hvitaktig skorpe som ble skrapt av. Dette ”saltet” ble så vasket i lut og tilsatt pottaske, som var det folkelige navnet på kaliumkarbonat. Bjørkelut fikk de fra aska i ovnen tilsatt vann, og pottaske sitt av at den var innkokt i store jernpotter. | |||
Produksjonen videre mot krutt var avhengig av at svovelet og saltpeteren ble knust i den vanndrevne stampemølla, der vertikale trestokker gikk opp og ned og knuste råvarene mens det ble tilsatt trekull.. Etter flere runder med stamping, ble det svartkrutt. Dette måtte imidlertid tørkes først. | Produksjonen videre mot krutt var avhengig av at svovelet og saltpeteren ble knust i den vanndrevne stampemølla, der vertikale trestokker gikk opp og ned og knuste råvarene mens det ble tilsatt trekull.. Etter flere runder med stamping, ble det svartkrutt. Dette måtte imidlertid tørkes først. | ||
[[Bilde:Selsbakk.jpg|700px|Beskrivelse]] | |||
== Kilde == | == Kilde == | ||
* 1. Byåsminner. Årbok for Byåsen historielag 1994. | * 1. Byåsminner. Årbok for Byåsen historielag 1994. | ||
* 2. Kruttmølla på Sim. Årbok Skaun historielag 2006. | * 2. Kruttmølla på Sim. Årbok Skaun historielag 2006. | ||
* 3. Byåsminner. Årbok for Byåsen historielag 2013. | |||
[[Kategori:Bedrift]] | [[Kategori:Bedrift]][[Kategori:Strindas historie]] | ||
[[Kategori:1819]] | |||
[[Kategori:Byåsen]][[Kategori:Selsbakk]] | |||
[[ | |||
[[ | |||
Nåværende revisjon fra 7. feb. 2014 kl. 19:14
Svenskenes angrep på Norge i 1658 og i 1718 under Den store nordiske krigen utløste behovet for å styrke den militære beredskapen. Det ble vedtatt å oppføre tre kruttmøller i Trøndelag. Simsmølla i Skaun var den første, deretter kom Kruttfabrikken i Krutthølet på Selsbakk. En tredje mølle lå i Innhered.
Kruttmølla på Selsbakk var drevet av et interessentselskap i Trondheim. I spissen for interessentselskapet sto overinspektør ved Trondhjem Tukthus, Christopher Bendix Heide som var eier av Selsbakk Nordre.
I 1819 kjøpte rittmester og veimester Broder Lysholm Krogh som bodde på Kystad, kruttmøllen på Selsbakk med tilhørende rettigheter. Krogh la ned driften av kruttmøllen og anla i stedet brenneri, garveri, kornmølle og papirfabrikk. Forsøgets papirmølle stod ferdig i 1830. Samtlige bedrifter ble drevet som ett foretak under navnet Fabrikken Forsøget.
For å lage krutt trengte en råstoffene trekull, saltpeter og svovel. Trekull var intet problem, svovel fantes ved gruvedriften og ved smeltehyttene i landsdelen, men saltpeter var det verre med.
Chilesaltpeter er ett av navnene på kaliumnitrat, krystaller somdannes når nitrogenholdige organiske stoffer forgjæres i kaliumrik jord. Grunnstoffet kalium ble først oppdaget og registrert i 1807, så det var ennå i tidligste laget å finne ut hvor i jordsmonnet kalium fantes naturlig.
Teknologiutviklingen i Norge var gjerne importert fra Europa, i dette tilfellet var det den arabiske kjemikeren Dsjabir Ibn Haijan som allerede på 700-tallet hadde oppdaget de 3 mineralsyrene svovelsyre, saltpetersyre og saltsyre- en blanding som ga saltpeter som resultat. Tilgangen på råstoff var imidlertid spesielt arbeidskrevende, nemlig å frakte gjødsel, urin og slakteavfall til ”saltåkeren” der det nederste laget var hardbanket jord. Også menneskelige ekskrementer og piss var velkomment innslag i denne blandingen. Etter hvert ble det dannet en hvitaktig skorpe som ble skrapt av. Dette ”saltet” ble så vasket i lut og tilsatt pottaske, som var det folkelige navnet på kaliumkarbonat. Bjørkelut fikk de fra aska i ovnen tilsatt vann, og pottaske sitt av at den var innkokt i store jernpotter. Denne metoden ble anvendt ved kruttfabrikken i Sim, men om dette skjedde på Selsbakk er uvisst.
Produksjonen videre mot krutt var avhengig av at svovelet og saltpeteren ble knust i den vanndrevne stampemølla, der vertikale trestokker gikk opp og ned og knuste råvarene mens det ble tilsatt trekull.. Etter flere runder med stamping, ble det svartkrutt. Dette måtte imidlertid tørkes først.
Kilde
- 1. Byåsminner. Årbok for Byåsen historielag 1994.
- 2. Kruttmølla på Sim. Årbok Skaun historielag 2006.
- 3. Byåsminner. Årbok for Byåsen historielag 2013.