WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Grøt
Grøt er sannsynligvis den eldste melretten her til lands. Det ble kokt grøt allerede i forhistorisk tid, og siden har man fortsatt med grøten til våre dager. Grøt var tidligere mat for både hverdag og helg. Fremdeles regnes rømmegrøten som en av våre nasjonalretter. Den vanlige hverdagsgrøten over hele landet var vassgrauten - kokt av vann og det melet gården hadde best tilgang på. Ville man ha grøten ekstra god, ble den kokt med søt eller sur melk i stedet for vann. Grøt ble brukt som selvstendig rett flere ganger om dagen.
Grøt måtte regnes som bortimot uunnværlig, siden den i tidlig middelalder ble omtalt som hellig, og lovverket fritok grøtkoking fra de ellers så strenge bestemmelser om helgedagsarbeid Det var ganske vanlig å lage grøten svært tykk
Hverdagsgrøten var ikke den store smaksopplevelsen når det ble kokt grøt for mange dager i slengen. Det hendte man kokte grøt for en hel uke, og før den var oppspist var det gjerne kommet mugg på toppen. Kald grøt erstattet iblant poteter. Den ble da skåret i skiver og stekt i fleskefett og spist ved siden av saltmaten.
Ofte fikk grøten navn etter begivenheten. Det julegrøt, bufargrøt. jonsokgrøt,slåttegrøt, skårgrøt, barselgrøt, mikkelsmessegrøt, tekkargrøt osv.
Bufargrøt ble laget ved hjemreisen fra seteren. Den var gjerne laget av god melk og rømme. Med skårgrøten ble avslutningen på skuronnen feiret. Den bestod av to slags grøt - rømmegrøt og byggmelsgrøt. Nederst i fatet ble byggmelsgrøten lagt, den skulle symbolisere halmen. Rømmegrøten symboliserte kornet og kom øverst i fatet. Hadde kornhøsten vært god, ble laget med rømmegrøt størst og omvendt.
Mikkelsmessegrøt ble laget til mikkelsmesse dagen den 29. september. Det var en takkefest for all grøden som var kommet i hus.
Tekkargrøt ble servert som takk til venner og naboer når disse hadde hjulpet til med taktekking. Grøten var da rømmegrøt eller risengrynsgrøt.
Etter at risengryn ble vanlige på markedet, overtok risengrynsgrøt noe for rømmegrøten ved festlige anledninger. Slik ble julegrøt det samme som risengrynsgrøt. Og noen brukte gryn i rømmegrøten i stedet for mel, enten risengryn eller semulegryn. Grøt eller pudding av semulegryn med rød saus til ble på 1900-tallet vanlig som dessert.
På grøten skulle det helst være smørøye. For å spare på smøret, brukte man også prim eller smeltet sauetalg. Smørøyet skulle helst ha form som et kors til vern mot vonde makter.