WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.
WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.
Frigjøringen av Trondheim
Nazi-Tyskland kapitulerte betingelsesløst mandag 7. mai 1945 klokken 02.41. Kapitulasjonsdokumentene ble undertegnet i general Eizenhowers hovedkvarter i Reims i Frankrike. Det skulle ennå gå noen dager før de norske styrkene hadde full kontroll i hele Norge. Klokken 15.50 samme dag ble kapitulasjonen kunngjort pr radio.
Tyskerne hadde 340.000 soldater stående i Norge på slutten av krigen. Hver soldat hadde avlagt personlig soldated til Hitler om å kjempe til siste mann. Det tredje rikes siste hersker, storadmiral Dönitz, avsatte Josef Terboven[1] samme dag. All makt ble overført til general Böhme, som fikk ordre om å rette seg etter kapitulasjonen først klokken 21.10 om kvelden 7. mai. Klokken 22.02 kunngjorde Böhme at de tyske militære styrkene i Norge ville kapitulere om 26 timer, ved midnatt mellom 8. og 9. mai.
I Sverige var mange av de norske flyktningene i hemmelighet blitt trenet opp i de væpnede norske Polititroppene, som bestod av Reservepolitiet og Rikspolitiet. Ved krigens slutt var disse organisert i 3 innsatsstyrker, for hhv Oslo-, Trondheims- og Narvikområdet. Polititroppene var ledet av oberst Ole Berg[2], og organiseringen gjennomført av lege Carl Semb[3].
De norske styrkene i Sverige var underlagt de allierte styrkene som stod under kommando av sir Andrew Thorne[4], sjef ved hovedkvarteret til Scottish Command i Edinburg. Han var utnevnt til øverstkommanderende for Allied Land Forces Norway. Hans stabssjef, brigadegeneral Richard Hilton, var sendt til Lillehammer 8.mai for å forhandle/diktere teksten i kapitulasjonsvilkårene som ble undertegnet av general Franz Böhme[5] samme kveld. Et viktig moment der var å sikre de norske styrkene som ventet på å rykke inn ved Narvik, Trondheim og Oslo.
Trondheimspressen forteller om 8. mai i Trondheim:
Det var et yrende folkeliv i gatene i går 8. mai som kanskje Trondheim aldri har opplevd maken til. Det var glede og begeistring å lese i alle ansikter...
..Parolen om ro og disiplin ble fulgt beundringsverdig. de tilfeller som forekom av selvtekt, foretatt av ungdommelige elementer mot enkelte NS-kontorer og forretninger er beklagelige, tross alt...
Polititroppenes innmars i Trondheim ble meget spenningsfylt. Tredje feltbataljon som var forlagt i Baggbōle i Njurunda sør for Sundsvall, startet sin togtransport ved midnatt den 7. mai og måtte vente i Ånge og på Storlien. Klokken 17.05 den 8. mai fikk forsvarsstaben til de norske styrkene i Stockholm en skarp advarsel. En soldat ved de tyske grensepostene vest for Storlien hadde sagt at de hadde fått beskjed om å gjøre motstand til siste patron. Oberst Hans Reidar Holtermann - øverste sjef for distriktskommandoen for trondheimsregionen, holdt igjen styrkene ved Storlien. Tre av hans XU-agenter reiste imidlertid den 9. mai med siste toget til Trondheim, der også biskop Arne Fjellbu var passasjer.
Toget med de norske polititroppene kom til Trondheim jernbanestasjon 10. mai klokken 18.15. Da oppstod en kritisk situasjon. Den tyske kommandanten som hadde sitt kontor like ved nektet styrkene å forlate toget og truet med å sprenge det i luften. Munningshettene ble fjernet fra skytset på 2 tyske krigsskip som lå ved kai. Bataljonssjef Gunnar Fredriksen tok da ut to feltkanoner fra toget og stilte dem opp. Den ene ble vendt mot kontoret til den tyske kommandanten, og den andre mot kommandobroen til det nærmeste skipet. Situasjonen ble imidlertid avklart.
Kilde
- 1. Anders Johansson. Den glemte armé. Norge-Sverige under den 2. verdenskrig
- 2. Trondheimspressens kunngjøring 9.mai 1945