WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune og Trondheim kommune, samt områder påvirket av trøndere. WikiStrinda inneholder også artikler av nasjonal interesse, spesielt knyttet til emigrasjon fra Trøndelag.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Estenstadmarka

Fra WikiStrinda
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Estenstadmarka ligger i Strindamarka. Det har vært gammel bosetning i Estenstadmarka, både i jernalderen og i vikingtiden. Bosetningen har vært noe varierende. Gårdene har i perioder vært lagt øde - som ellers i kommunen. Årsaken til det var sannsynligvis sykdom og pest slik som under Svartedauden. Den kom til Norge i 1349, og nyere forskning tyder på at bare 1/3-del av befolkningen overlevde.


Oldtidsfunn

I nærheten av Estenstadbekken mellom Tømmerholt og Estenstad ble det funnet ei skålspenne av bronse, sannsynligvis fra vikingtiden. Den lå ved en gammel ferdselsvei til Jonsvatnet.

Funnet ble gjort i 1927 og det kan kanskje ha forbindelse med siste utgraving av Tømmerholtdammen som pågikk på den tiden. Funnstedet er ikke langt fra Estenstad gård


Vannkilder

En kan ikke skrive om Estenstadmarka uten å nevne de mange kilder som har sitt utspring i marka. Mange har tatt seg en slurk av kilden som ligger ved stien til Månen.

Estenstadhytta får også sitt vann fra en kilde. Ved stien fra Estenstad til Endreplassen er det også en, og bekken som renner gjennom Styggdalen består hovedsakelig av kildevann. De fleste kommer ut av bergsprekker. Det er derfor ingen tilfeldighet at arsenalforvalter Hafstad foreslo Estenstaddammen som drikkevannskilde for Strinda kommune


Skogbruket

Fra Estenstadmarka november 2008
Foto: Jan Habberstad

En stor del av jorda er kalkholdig med vekslende bonintet som kommer til uttrykk i de forskjellige plantefelt. Ved noen snauhogstflater er det endel råteskader. Først på dette hundreåret ble store deler av marka snauhogd. Av 600 dekar skog ble alt framdrevet for salg. Deretter ble alt som kunne brukes til ved eller staur tatt. Da stod det igjen 120 dekar som var skogbærende.

Som før nevnt kjøpte kommunen eiendommer i 1910 for å bygge vannverk. Kommunen tok tidlig fatt på skogreising. Det ble satt av et område på 280 dekar i 1916 som et kommunalt plantefelt.

I dette feltet utførte skolebarn skogplanting i en årrekke. Skoler som deltok var Åsvang skole, Strindheim skole og Nidarvoll skole. Heggdal begynte som bestyrer ved Åsvang skole i 1915 og han ledet plantingen. Guttene grov hull og jentene plantet. Bondeungdomslaget plantet også i flere år. Kommunen engasjerte også arbeidsledige til å plante for kommunale dagpenger. Inntil 1937 var det således utsatt 61 000 planter.

Etter frigjøringa i 1945 ansatte kommunen Martin Liaklev som skogoppsynsmann.

Arbeidsfeltet hans dekte de private skogeiernes behov. I tillegg hadde han ansvaret for de kommunale skogers drift. Martin Liaklev var veldig engasjert og ivrig etter å få Estenstadmarka i god forstlig stand. Han tok for seg tildels store områder av de eldste plantefelt som hadde spredt og dårlig vekst, ryddet og engasjerte en plantegjeng på 4-5 personer som hver vår stod for plantingen. Jeg kan nevne et område langs hele Stokkanmarka og på motsatt side avgrenset av stien fra Vikerauntjønna til steingjerdet mot Endreplassen og oppe ved Speidersletta og hele området der Estenstadhytta står og så ned mot eiendoms-grensen til den skogteigen kommunen solgte til Kastbrekken. Her ble det i flere år tatt stykke for stykke; ryddet og tilplantet - hovedsakelig av plantegjengen, men også av Strinda formannskap. Et annet forholdsvis stort felt var i Styggdalen. Dette omfatter ei slette mellom stien og ned mot Øverdammen og et område ovenfor stien mot Hallguttu. Martin Liaklev sluttet i sin stilling i 1958. Da tiltrådte Kjell Nygård som fortsatte i Liaklev sine spor.

Kommunen valgte like etter krigen et eget styre for kommuneskogene. Det første styret som ble oppnevnt besto av Sverre Svendsen, Anton Furuseth og John Widerøe. Styret samarbeidet med oppsynsmannen når det gjaldt alt arbeidet i marka. Til beplantning ble det mest brukt vanlig gran og furu - bortsett fra et lite felt med sitkagran som Strinda formannskap plantet i 1957. Dette var et av de siste feltene formannskapet plantet. Andre felt var der Estenstadhytta står og områdene omkring. Et felt lå bortenfor Endreplassen - og ellers ble det en del supplering. Plantegjengen satte ned 3 - 400 planter pr. dag hver og betalingen var 3,5 øre pr. plante eller 4 øre der det var tyngre jord eller lyng. Det var et tungt arbeid og etter datidens nivå også dårlig betalt.

Marka ble etter hvert mer brukt som utfartsterreng, noe en måtte ta hensyn til også når det gjaldt plantinga. Av denne grunn er ikke hustomta ved Estenstad og Tømmerholt tilplantet. Det samme gjelder Øvergjerdet, men der har det grodd igjen en del av seg selv. Når det gjelder Endreområdet ble det tilplantet i mellomkrigsåra, så der er det stor skog. Etter tynningshogst i de senere år er grunnmurene godt synlige. Den bratte lia fra Øverdammen og opp mot Endreplassen ble tilplantet først på 1950-tallet.


Estenstadmarka som utfartsterreng

Det var først på 1930-tallet at Strinda kommune begynte å vise interesse for Estenstadmarka som turterreng. Det var mye arbeidsledighet og det ble igangsatt noe som het "ungdomsarbeid" under ledelse av herredsingeniør Ingvald Ystgaard. Lønna var kr 2 pr.dag.

Arbeidet gikk ut på å tilrettelegge marka for mer turvennlig bruk. Det ble ryddet bort busker og kjerr. Våte partier ble grøftet og det ble laget klopper over bekker og grøfter der det gikk stier. Våren 1945 ble Carl Soelberg ansatt som herredsgartner og fra da av ble utfartsterrenget et av hans arbeidsfelt. Han ledet det nyopprettede parkvesenet og hadde eget budsjett for utfartsterrenget, noe som gjorde det lettere å prioritere de forskjellige oppgavene som måtte gjøres i marka. Det ble fra nå av lagt vekt på å gjøre marka mest mulig brukervennlig. Adkomsten var viktig og måtte sikres.

Aktuelle inngansporter som her kan nevnes er: Tomset, Lohove, Bekken, Jakobsli og Vikerauntjønna. Senere kom også skiløype fra Siim som en viktig innfallsport til marka. Av parkeringsplasser kan nevnes Bekken som er den største og vinterparkering på jorda til Siim. Av viktige hovedløyper/stier kan nevnes: Fra Kvernhusflata, Tømmerholt, Endreplassen og ned til Tjønnlia. Fra Endreplassen kan en ta av til høyre opp til Månen, videre ned Styggdalen og så opp på den andre siden til Østlia, en gammel plass. Derfra går en sti fram til Hallguttu og videre ned til Kvernhusflata.

I Styggdalen er en del arbeid gjort med å rette ut bekkeløpet og med å lage sti ved siden av. Der er det nå fin løypetrasé som fører fram til Røstadbakken; en hyttekoloni oppført i tiden fra 1920 - 1940. Tar vi stien til venstre i Styggdalen, en bratt oppstigning, kommer vi til Månen. Stien fortsetter ned til Endreplassen og vi kan da gå videre opp over Speidersletta og til Estenstadhytta. Disse hovedstiene var de mest arbeidskrevende. En del minering måtte til for å få bort noen bergknatter. Ellers var det trillebår, hakke og spade som ble brukt. Dette arbeidet ble gjort i de første etterkrigsårene. Stier og løyper er senere gjort både tørrere og bredere. Det ble også på den tiden satt ut benker for første gang i marka og noen står der og er fortsatt i bruk. De bestod av to betongklosser med en planke boltet fast til å sitte på. Plantefeltet bl.a. på Månene hindret utsikten etter sin kraftige vekst. På slutten av 50-tallet måtte det tynningshogst til av hensyn til utsikten mot byen. Nå er ikke det noe problem lenger, en hogstflate har åpnet for utsikten.

Kilde