WikiStrinda er Strinda historielags leksikon over historiske personer, begivenheter og bilder i tidligere Strinda kommune, Trondheim kommune og Trøndelag fylke.

WikiStrinda er også på Facebook, besøk oss her.


Arne Fjellbu

Fra WikiStrinda
Hopp til: Navigasjon, søk
Arne Fjellbu
Arne Fjellbu gravstøtte, Domkirken
Biskop Arne Fjellbu, født 19. desember 1890, fødested Decorah, Iowa, USA, død 9. oktober 1962, dødssted Trondheim. Biskop. Foreldre: Sogneprest Karl Anton Fjellbu (1865–1933) og Ellen Johanne Retvedt (1865–1941). Gift 26.10.1918 med Karen Christie (21.6.1892–13.9.1965), datter av sorenskriver Honoratus Bonnevie Christie (1861–1942) og Oleanna Johanne Amalie Paulsen (1861–1904). Barn: Johanna Amalie (1920-), Arne Fjellbu Jr. (26.10.1921-).

Arne Fjellbu var en av de sentrale aktørene i den norske kirkekampen under den annen verdenskrig. Som prest ved domkirken i Trondheim og senere biskop i Nidaros bidrog han til å fremheve Nidaros domkirkes posisjon som nasjonalhelligdom.

Fjellbu tilbrakte sine 10 første år i Red River Valley i North Dakota, der faren var prest for norske farmere. 1900 vendte familien tilbake til Norge. Fjellbu tok middelskoleeksamen i Trondheim 1906 og examen artium ved Kristiansand katedralskole 1909. Han ble cand.theol. ved Det teologiske fakultet ved universitetet i Kristiania 1914, tok eksamen ved Det praktisk-teologiske seminar 1916 og ble ordinert til prest samme år.

1915–19 var Fjellbu sekretær i Norges Kristelige Studenterbevegelse, med avbrudd 1916–17, da han var norsk prest i Berlin. 1919 ble han konstituert sogneprest i Borge og 1921 tilsatt som hjelpeprest ved domkirken i Trondheim, med byens studenter som sitt særlige ansvarsfelt. 1927 ble han residerende kapellan og 1937 domprost samme sted. Høsten 1945 ble Fjellbu utnevnt til biskop i Nidaros, og han ble vigslet av biskop Eivind Berggrav i Nidarosdomen 13. januar 1946. Han satt i dette embete til han gikk av med pensjon 1961.

Allerede høsten 1940 tok Fjellbu initiativet til en lokal kirkelig front mot NS-styret. Han lyktes i dette, men måtte først gå flere runder med de kristne lekmannsorganisasjonene som anført av professor Ole Hallesby ville ha ham til å avsverge “sin liberale fortid” før de kunne samarbeide med ham. 1. februar 1942 nektet Kirkedepartementet Fjellbu å forrette den ordinære høymesse i domkirken, ettersom den ble annektert av nazistene til en markering av Quislings maktovertakelse samme dag (“statsakten” på Akershus). Fjellbu tillyste da gudstjeneste senere på ettermiddagen. Dette ble oppfattet som en politisk demonstrasjon, og kirken ble stengt. Mens Fjellbu forrettet gudstjeneste for dem som hadde rukket å komme inn, stod flere tusen mennesker utenfor og sang salmer. Som følge av dette ble han avsatt fra domprostembetet, og en nazivennlig prest ble satt i hans sted. Avsettelsen var den utløsende faktor for kirkens brudd med NS-myndighetene, og biskopene la ned sine embeter 24. februar 1942. I begynnelsen av april fulgte så godt som hele den øvrige prestestand eksempelet.

Fjellbu ble først internert i sitt hjem og 1. mai 1942 forvist fra Nidaros bispedømme. Etter ett år i Hvitsten ble han på grunn av “statsfiendtlige bestrebelser og illegal kirkelig virksomhet” forvist til Andøya, og sommeren 1944 ble han beordret til Lillehammer. Ved hjelp av det lokale presteskap og samiske grenseloser kom han seg over til Sverige, hvor han hadde et kort opphold før han i desember samme år ble konstituert av London-regjeringen som biskop over de befridde områdene i Finnmark. Fjellbu vendte tilbake til Trondheim 9. mai 1945 og bestyrte den ledige bispestolen inntil han selv ble utnevnt i embetet.

Gjennom sin 40-årige virketid ved Nidarosdomen bidrog Fjellbu sterkt til å fremheve domkirkens plass i nasjonens religiøse liv, samtidig som han samarbeidet nært med restaureringsmyndighetene. Han var sentralt med i planleggingen av Olavsjubileet 1930, og han tok initiativet til markeringen av 800-årsjubileet for opprettelsen av erkebispestolen i Nidaros 1953. Han var også en sentral aktør når det gjaldt å oppfylle kong Olav 5s ønske om en kirkelig markering av tronskiftet gjennom signingsgudstjenesten 22. juni 1958, der Fjellbu var liturg. I denne forbindelse fikk han et nært og fortrolig forhold til kongen.

Selv om man innenfor konservative kirkelige kretser betraktet Fjellbu som “liberal”, må han karakteriseres som sentrumskirkelig med et anstrøk av høykirkelighet. I sine memoarer opplyser han at han valgte å studere ved Det teologiske fakultet og ikke ved det da nylig opprettede Menighetsfakultet, fordi han ønsket å få sin utdannelse ved en akademisk institusjon. I studietiden kom særlig professorene Simon Themstrup Michelet og Lyder Brun til å bety mye for hans videre utvikling. Da Karl Barths oppgjør med liberalteologien gjennom den såkalte dialektiske teologi begynte å gjøre seg gjeldende i Norge i begynnelsen av 1930-årene, vant den ikke gehør hos Fjellbu, som mente at Barths oppfatning av mennesket var for negativ. Derimot fant han sitt teologiske ståsted i møtet med Emil Brunners teologi, hvor en teologisk antropologi betraktes som en nødvendig forutsetning for formidlingen av Bibelens budskap til moderne mennesker.

I løpet av sin bispetid inntok Fjellbu en meglende posisjon i flere teologiske stridsspørsmål. I den såkalte helvetesstriden mellom biskop Kristian Schjelderup og professor Ole Hallesby (1953–57) hevdet han kirkens bekjennelseskarakter, samtidig som han mente at selv om Schjelderup tok avstand fra læren om de evige helvetesstraffer, utgjorde ikke dette et avvik av en så sentral karakter at ikke folkekirken kunne romme det. Fjellbu var en av de første biskopene i Den norske kirke som hevdet at kvinnelig prestetjeneste ikke var å forstå som uforenlig med bibelen og kirkens bekjennelse, men han mente samtidig at det var kirken ved biskopene som måtte forestå en slik endring og ikke de statlige myndigheter. Fjellbu gikk også inn for kirkelig vigsel av fraskilte, og han møtte atskillig kritikk innen kirken da han 1961 viet prinsesse Astrid og Johan Martin Ferner, ettersom Ferner hadde vært gift tidligere.

Fjellbu representerte en kulturåpen og samfunnsengasjert folkekirkelighet. Hans tid som ungdomsarbeider under den markante presten Michael Hertzberg i Tøyen småkirkemenighet i et av Kristianias utpregede arbeiderstrøk la grunnlaget for en sterk sosial ansvarsfølelse, og i Trondheim var han bl.a. med på å opprette herberge for husløse og å etablere bedriften Nordenfjeldske Sekkesentral under arbeidsledigheten i 1920-årene. Hans folkekirkelige profil kommer klart til uttrykk gjennom de såkalte Skatval-møtene som han tok initiativet til i 1940- og 1950-årene. Hensikten med disse møtene var å åpne for dialog mellom kirken og viktige sektorer innenfor kultur- og samfunnsliv.

Helt fra studietiden var Fjellbu opptatt av mellomkirkelige forhold. Gjennom sitt engasjement i den kristelige studentbevegelsen hadde han utviklet et vidt internasjonalt kirkelig kontaktnett. 1925 var han norsk delegat ved det økumeniske kirkemøtet i Stockholm. Som biskop var han sentralt med i både Det lutherske verdensforbund og i Kirkenes Verdensråd. Han var blant de norske delegatene ved stiftelsen av Kirkenes Verdensråd i Amsterdam 1948 og var også i en periode medlem av rådets eksekutivkomité (1953). Ved tallrike anledninger representerte han Den norske kirke internasjonalt.

Som menighetsprest i 1930-årene orienterte Fjellbu seg mot religionspsykologi og sjelesorg, og hans betydeligste teologiske arbeider er innenfor dette feltet, i første rekke boken Sjelesorg. Han utarbeidet også flere lærebøker i kristendomskunnskap for skoleverket. Hans utgitte prekener bærer preg av hans evne til å forkynne inn i den aktuelle kontekst, ikke minst vitner prekenene fra okkupasjonstiden om dette. I sine memoarer, En biskop ser tilbake, viser Fjellbu seg som en skarp iakttaker av utviklingen innenfor kirke og samfunn.

Fjellbu var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og æresdoktor ved Lunds Universitet i Sverige og University of St. Andrews i Skottland. Han var æresmedlem av The British and Foreign Bible Society, Pro Fide et Christianismo (Svenska Samfundet för tro och kristligt liv) og International Mark Twain Society. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1958 og var kommandør av Dannebrogordenen.

Kilde

  • 1. Øyvind Norderval - Norsk biografisk leksikon

Eksterne lenker

Biskoper i Nidaros

Torbjørn Bratt 1546-1548 - Hans Gaas 1549-1578 - Hans Mogenssøn 1578-1595 - Isak Grønbech 1596-1617 - Anders Arrebo 1618-1622 - Peder Skjelderup 1622-1642 - Erik Bredal 1643-1672 - Arnold de Fine 1672 - Erik Eriksen Pontoppidan d.e. 1673-1678 - Christopher Hanssen Schletter 1678-1688 - Peder Krog 1689-1731 - Eiler Hagerup d.e. 1731-1747 - Ludvig Harboe 1743-1748 - Frederik Nannestad - 1748-1758 - Johan Gunnerus 1758-1773 - Marcus Frederik Bang 1773-1789 - Johan Christian Schønheyder 1788-1803 - Peter Bugge 1804-1842 - Hans Riddervold 1843-1848 - Hans Jørgen Darre 1849-1860 - Andreas Grimelund 1861-1883 - Niels Jacob Jensen Laache 1884-1892 - Johannes Skaar 1892-1904 - Vilhelm Wexelsen 1905-1909 - Wilhelm Bøckman 1909-1923 - Jens Gran Gleditsch 1923-1928 - Johan Støren 1928-1945 - Arne Fjellbu 1945-1960 - Tord Godal 1960-1979 - Kristen Kyrre Bremer 1979-1990 - Finn Wagle 1990-2008 - Tor Singsaas 2008-2017 - Herborg Oline Finnset 2017